Politiet trakasserer svarte kvinner i gateprostitusjonen

Foto: Trey Ratcliff

Politiet lener seg mer på utlendingsloven enn sexkjøpsloven og dette har gått hardt ut over de nigerianske prostituerte.

Katrine Louise Salomonsen
Om Katrine Louise Salomonsen (1 artikler)
Katrine Louise Salomonsen har bachelorgrad i kriminologi fra universitetet i Swansea og har vært aktiv innenfor forskning på prostitusjon.

Helt siden innføringen av sexkjøpsloven har det vært en klar dominans av nigerianske sexselgere i gatemiljøet i Oslo, men i løpet av det siste året har denne gruppen nesten forsvunnet helt fra gatebildet. Årsaken er at de opplever å bli forfulgt og trakassert av politiet. Mange har reist til Danmark, noen til Italia og Hellas, men alt for mange har blitt sendt ut av landet under tvang. Situasjonen deres er svært preget av desperasjon og overlevelse, nå enda mer enn før, siden inntekstgrunnlaget deres er blitt sterkt svekket, eller rett og slett falt helt bort.

LES OGSÅ: Hvor ble det av debatten om hjelpetiltak for sexarbeidere?

De nigerianske prostituerte er borte
De fleste av de som er blitt identifisert som ofre for menneskehandel har kommet fra nettopp Nigeria. Mange av disse er i Norge på turistvisum etter oppholdsvisum i andre europeiske land, men en god del har problemer med å sannsynliggjøre formålet med besøket eller at de har tilstrekkelig midler til oppholdet. Så selv om det ikke er ulovlig for utenlandske kvinner å selge sex i Norge, kan politiet med Utlendingsloven § 17 i hånden, bortvise personer som ikke opptrer som turister bør gjøre.

Albertine har snakket med Siv Isachsen, miljøarbeider i Marita Women (avdeling i Maritastiftelsen) og ansvarlig for nattkafeen, om forandringen i miljøet og hennes observasjoner av hvordan samspillet mellom de som selger sex og politiet har utviklet seg. Nattkafeen er en del av MaritaKaféen og Maritastiftelsens arbeid der kvinnene kan komme og få seg litt mat, varme, klær og viktigst av alt, medmenneskelighet.

– For et år siden hadde vi 80-100 prostituerte som jevnlig benyttet kafeen vår, og nesten hele gruppen kom fra Nigeria. Det har vært en sterk nedgang i disse tallene etter mange politiaksjoner, og vi har nå rundt 35 kvinner her der alle de nigerianske er borte. Det er nå flest østeuropeere. Noen av de nigerianske har reist frivillig for å unngå trakassering av politiet, men en god del har også blitt tvangssendt ut uten noen form for politietterforskning på hvorfor de var i Norge eller hvordan de hadde kommet hit. Det var heller ingen som undersøkte hvordan de kunne være der uten gyldige papirer enda man vet av erfaring at dette ofte er tegn på menneskesmugling. Vi har kontakt med flere av dem som har reist fra Norge, og situasjonen deres har ikke endret seg bortsett fra at de nå tjener mindre penger og dermed er i en enda verre situasjon enn de var i utgangspunktet.

Siv Isachsen forteller at flesteparten av de nigerianske kvinnene kommer til Europa via smuglere med lovnad om jobb som for eksempel vaskedame eller hushjelp, og deretter blir tvunget ut i prostitusjon når de først har kommet hit. Ofte er prostitusjon det eneste alternativet for å betale tilbake gjelden. Noen av kvinnene vet at de skal selge sex men er ikke forespeilt hvilke arbeidsforhold som gjelder. De får seg et sjokk over tvangen og utnyttelsen de blir utsatt for, volden de møter og hvor lite penger de har til seg selv etter bakmennene har tatt sin andel.

LES OGSÅ: Prostitusjon og sosialistisk menneskesyn

Maktmisbruk
Siv forteller at hun har opplevd flere situasjoner der politiet åpenbart utøver maktmisbruk mot disse kvinnene og ikke handler i tråd med sexkjøpsloven, som spesifiserer at kjøp av sex, og ikke salg, er ulovlig. I tillegg er det en klar overvekt av afrikanske selgere som er ofre for politiets framferd sammenlignet med hvite eller europeiske kvinner. Det har hendt ved flere anledninger at en gruppe sexarbeidere har blitt stoppet av politiet, bedt om å vise pass eller papirer, og selv om alle har fremvist dette, har de europeiske kvinnene fått lov til å gå, mens de afrikanske kvinnene har blitt tvunget til å stå igjen. Dette skjer i full offentlighet og er selvfølgelig en kilde til stor skam og ydmykelse for disse kvinnene. Deretter har politiet nektet dem å gå med mindre de oppgir bostedet sitt.

Hun forteller videre at de også har opplevd at de nigerianske kvinnene, som har hatt utgått turistvisum, har blitt satt på glattcelle i flere døgn, for så å bli sendt ut av landet uten forvarsel og uten eiendeler. Ingen rettigheter, ingen telefonsamtaler – ingenting. Siv har til og med selv vært med på å pakke ned eiendelene til ei som hadde blitt sendt ut på dette viset, og deretter sørget for at kvinnen fikk eiendelene sine tilbake.

Damene som blir stoppet kan ofte bli kjørt hjem av politiet, enten de har pass eller ikke, og da benytter politiet ofte anledningen til å sjekke boligen for andre lovbrudd, f.eks. ulovlige rusmidler, eller kontakte utleier for brudd på hallikparagrafen. Det virker som fokuset er å få notert ned lovbrudd og at det ikke er så viktig hvem som tar støyten.

– Vi hadde en veldig ung afrikansk kvinne som ble stoppet midt i Brugata på en vanlig dag av politiet der de anklagde henne for å ha stjålet noens lommebok. Hun benektet dette og hadde ikke veske eller noen åpenbare plasser hun kunne ha gjemt denne lommeboken, men fortsatt ble hun ransaket på åpen gate foran alle som var i området den dagen. De fant ingen lommebok, og ville vite hvor hun bodde. Hun nektet å oppgi denne informasjonen, og som resultat ble hun sendt på glattcelle helt til hun noen timer senere ga opp og ga dem adressen sin. Senere ble det utført en razzia i huset hennes.

LES OGSÅ bokanmeldselse av Andres Lekangers bok “Prostitusjon”: Nyansert om prostitusjon

Voldsanmeldelser henlegges
Siv forteller om spesielt en episode som er veldig rystende:

– Vi hadde en afrikansk kvinne inne hos oss rett før drapet på Galina Sandeva i desember. Hun hadde blitt innestengt, banket opp og skamslått av en kunde. Hun hadde fått hår revet ut og nesten blitt kvalt til døde. Vi tok henne med til helsesenter og krisesenter der hun ble anbefalt å anmelde voldsforbrytelsen. Sporene etter grov vold, og det faktum at kvinnen hadde voldsutøverens blod på seg etter et bitt fordi hun prøvde å forsvare seg, var så sterke bevis at dette måtte politiet ta alvorlig. Hun visste også hva som var stampuben til gjerningsmannen og hvor han bodde.

Tre dager etter angrepet, den 17. desember, skulle denne kvinnen og Siv delta i paneldebatt i forbindelse med markeringen av Internasjonal dag for å bekjempe vold mot sexarbeidere.

Rett før denne markeringen skulle begynne ringte politiet til kvinnen og sa at saken hadde blitt henlagt grunnet bevisets stilling. Senere samme dag fikk Siv beskjed om at Galina var funnet drept. Heldigvis, takket være sterkt press fra Maritastiftelsen og Pro Senteret, ble denne voldssaken tatt opp igjen og videre etterforsket, noe som mest sannsynlig ikke hadde skjedd, hadde det ikke vært for drapet på Galina og oppmerksomheten dette skapte. Dessverre stiller dette spørsmål om politiets ressursbruk: hvordan kan de ha ressurser til å følge etter kvinner som selger sex, men ikke tilstrekkelige ressurser til å etterforske anmeldte voldsmenn?

– Det virker som mange i politiet ikke ser personene bak prostitusjonen, sier Siv. – Disse kvinnene er bare horer for dem. Jeg har brukt flere år på å bygge opp gode og sterke relasjoner til disse kvinnene, og jeg skjønner ikke hva det er jeg ser som ikke politiet klarer å se? De blir jo ikke sett på som likeverdige mennesker, og dermed blir de heller ikke verdt behandlingen andre mennesker mottar. Og de afrikanske kvinnene blir uten tvil behandlet verre enn de hvite. Hvordan politiet behandler prostituerte gjenspeiler hvordan samfunnet som helhet ser på dem: de er ikke verdt like mye som oss andre.

– Mange prostituerte opplever dårlig behandling fra alle lag i samfunnet, ikke bare politiet. De blir spyttet på, dyttet, de får ting kastet på seg, ropt trakasserende etter, og latterliggjort og ydmyket i full offentlighet.

Svært få anmeldelser
Måten sexselgere blir behandlet på, både av politiet og av befolkningen for øvrig, fører til at veldig få av de mange lovbruddene de utsettes for blir anmeldt. I og med at kvinnene blir trakassert av vanlige medborgere og ikke opplever å bli tilbudt hjelp eller ikke opplever noen slags sympatisk oppmerksomhet av mennesker i nærheten, tenker de at dette er vel bare noe de må tåle med jobben de gjør. Og når alvorlige hendelser blir anmeldt til politiet, men ikke blir tatt på alvor og etterforsket på lik linje med saker som involverer mennesker som ikke selger sex, kan man ikke forvente at sexselgere skal ha mye tillit til politiet.

Siv oppsummerer problemet mellom politiet og spesielt de nigerianske/afrikanske sexselgerne slik:

Utlendingsloven står sterkt i politiets arbeid, uten tvil. Vår erfaring er at den blir håndhevd i mye sterkere grad enn sexkjøpsloven. Man kan spørre seg om dette er en måte for den nye regjeringen å vise at de klarer å få sendt flest mulig ut av landet som ikke har lovlig opphold. De tar også dem som er den mest sårbare gruppen for å oppfylle denne kvoten uten å ta i betraktning at disse kvinnene må ha kommet seg hit på et vis. Politiet er faktisk pliktige, under strategien om bekjempelse av menneskehandel, til å undersøke om det kan eksistere slike kriminelle forhold blant potensielle ofre de møter. Det kan virke som om formålet er å pynte på tall og statistikk for utsendelser fremfor å identifisere og hjelpe potensielle ofre for menneskehandel. Og uansett om de ikke viser seg å være ofre for tvang, fortjener de å bli møtt med litt mer respekt enn å bli ydmyket og trakassert av den etaten som skal beskytte dem!

Hun poengterer at politiet ikke bekjemper menneskehandel ved å stoppe sexselgere ti ganger i løpet av en dag enten de er på butikken eller ute på gata. Heller ikke skaper det tillit til politiet for å tilby informasjon om hvem bakmennene er. Det virker som om det eneste som betyr noe er å usynliggjøre prostitusjonen, ikke å bekjempe det reelle problemet.

De nigerianske kvinnene som er igjen i Oslo kan ikke lengre gå på MaritaKaféen fordi spanere står og venter på dem fra alle hjørner. MaritaKaféen skal være et fristed for disse kvinnene; en plass der de kan slappe av og være seg selv, le, danse eller diskutere interesser. Dette har de mistet, og det som pleide å være en plass der ingen dømte dem, er nå en plass der noen er ute etter å ta dem.

Artikkelen ble først publisert i Albertine, Prostituertes Interesseorganisasjon i Norges magasin

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.