Hvorfor sosialister bør støtte sexarbeidere

Tanken bak sexkjøpsloven er å angripe etterspørselen i sexmarkedet, men den gjør ingenting med de prostituertes behov for penger. Sexarbeidere har rett til å bli hørt.

Andrés Lekanger
Om Andrés Lekanger (5 artikler)
Andrés Lekanger, Sexarbeidernes interesseorganisasjon (PION)

Foto: Chris

Lørdag 4. mai står sexarbeider Hege Grostad frem i VG Helg. Hun forteller at hun trives med å selge sex og ønsker sexkjøpsloven og hallikparagrafen til livs.

9. mai kritiserer ingeniør Petter Krogstad en kronikk i Aftenposten, skrevet av CIVITA-medarbeider Kristian Tonning Riise. Krogstad mener kronikken er «preget av udokumentert synsing», mens han selv fremstiller seg som den objektive og kunnskapsrike motsetningen. Vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig, sier han.

Krogstad ser likevel ikke ut til å klare å ta inn over seg at sexmarkedet består av ulike mennesker med ulike erfaringer med å selge sex. Fra de som av ulike grunner begynte frivillig, og som trives, til de som er tvunget og lider av senskader. Sexarbeider Hege Grostad settes opp mot de som sliter, og hennes stemme ugyldiggjøres.

Umyndiggjøring og usynliggjøring

Kvinnefronten har klaget VG inn for PFU for å ha en ensidig vinkling på reportasjen om Hege Grostad. De mener at hun ikke kan representere 3000 sexarbeidere, og at artikkelen er unyansert og ensidig. Men Grostad har aldri hevdet å representere alle som selger sex. Tvert imot snakker hun om at det er ulike miljøer.

Det ligger en dobbeltmoral i Kvinnefrontens anmeldelse, da unyansert og ensidig vinkling ikke ser ut til å ha vært et problem i reportasjer om personer som har hatt elendige liv i sexbransjen. Det ser mer ut som at det er stemmene som taler mot prostitusjonsmotstandernes meninger som skal til livs, og at det ikke er rom for ulike meninger.

7. Februar 2013 skrev Hege Grostad (under pseudonymet Frøken X og sammen med Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri) en kronikk om legalisering i Aftenposten. Da Arbeiderpartikvinnene Marit Nybakk og Jette Christensen skrev et motinnlegg 13. Februar, innledet de med å skrive «I Aftenposten torsdag den 7.februar går to unge menn inn for å opprette bordeller og fjerne Sexkjøpsloven».

De valgte altså å usynliggjøre Hege Grostad. Den vanlige strategien har vært å umyndiggjøre sexarbeidere. Dette er ille nok, men å bli umyndiggjort innebærer faktisk en anerkjennelse av ens eksistens. For meg handler umyndiggjøring og usynliggjøring i liten grad om likeverd, likebehandling, og solidaritet. Dette er ord som burde bety noe for alle sosialister, også i møte med sexarbeidere.

Middelklassefeminisme

Norge er i dag et av verdens mest likestilte land. Vi har dyktige kvinnelige ledere innenfor organisasjoner, næringsliv, og politikk. Dette styrker oss og er viktig og riktig.

Vi hadde aldri oppnådd dette hadde det ikke vært for radikalfeministenes kamp. De klarte å skape felles identitet og felles mål, som kvinner kunne samle seg bak. At kvinnesaksforkjempere er dem som i dag går i bresjen for å tie i hjel andre kvinners stemmer, er derfor påtakelig. Virkeligheten er mer komplisert enn det radikalfeminister mener. Det finnes ikke en universell form for kvinneundertrykkelse, men mange ulike maktstrukturer som krysser hverandre. Heldigvis er det mange former for feminisme som speiler denne virkeligheten, og som utfordrer den vestlige middelklassefeminismes verdensanskuelse.

Ser vi nedover i Europa oppdager vi fort at sexarbeidere, som Hege Grostad, ikke står aleine i hvordan de vurderer sine opplevelser av sexsalg. Eller hvilken lovgivning de vurderer som best egnet for å beskytte sexarbeidere. Under en konferanse om sexarbeid, migrasjon og rettigheter, i Brussel i 2005, gikk europeiske sexarbeidere inn for at yrket deres skulle sidestilles med andre yrker. Ikke fordi de mener det ikke finnes utnyttelse, men fordi de mener legalisering er den beste måten å bekjempe den på.

Forskningen er splittet

Tyskland, Nederland og New Zealand har på hver sine måter liberalisert prostitusjonslovgivningen. De to førstnevnte har legalisert visse former for bordelldrift. De skiller mellom ulike former for frivillig sexarbeid, narkotikarelatert og menneskehandelsrelatert sexarbeid. Det er de to siste formene som skal bekjempes. De klarer altså å ha opp til flere tanker i hodet samtidig.

Flere kommentatorer enn Krogstad har den siste tiden trukket frem forskning som sier at land som i ulik grad har legalisert sexarbeid, opplever mer menneskehandel og kriminalitet. Dette er omdiskutert, og utfordringen med prostitusjonsforskningen er at den gjerne er like delt som debatten.

Ydmykhet er kanskje viktigere enn å trekke frem forskning som bekrefter det vi allerede er overbevist om. Jeg ønsker likevel å trekke frem noen stemmer som utfordrer ideen om at legalisering automatisk gir mer menneskehandel.

Fant lite menneskehandel
Antropolog og kjønnsforsker Christian Groes-Green skriver i Albertine (juni 2012) at foran VM i Tyskland i 2006 estimerte enkelte at mellom 40-100 000 kvinner ville bli handlet inn til landet. Tysk politi tok bekymringene på alvor og finkjemmet storbyenes red light districts.

Av det estimerte tallet, fant de frem til hele 5 (fem), mistenksomme saker. I ingen av disse ble det påvist menneskehandel. Ikke dermed sagt det ikke finnes kriminalitet knyttet til sexmarkedet, men Kristian Tonning Riise er altså ikke alene om å mene at menneskehandelsproblematikken er overdrevet.

New Zealand avkriminaliserte salg av sex

New Zealand gikk i 2003 (ti år før de ga homofile retten til å gifte seg) lengst i å legalisere sexarbeid, med Prostitution Reform Act (PRA) i 2003. Etter min mening er denne modellen den mest ideelle. «Lovlig, men likevel ulovlig»-modellen, er den de fleste land følger. Denne innebærer at sexsalg i prinsippet er lov, men at all virksomhet rundt er forbudt eller strengt regulert.

New Zealand avkriminaliserte salg av sex fra gate, leilighet og bordell, samt annonsering og organisering av arbeidsfellesskap. Deretter innførte de et lisenssystem for bordeller.

I stedet for tvangstesting er sexselger og -kjøper lovpålagt å bruke kondom. Dermed ansvarliggjøres alle seksuelt aktive parter. I boka Taking the Crime Out of Sexwork – New Zealand sexworkers fight for decriminalisation (2010) kan vi lese at i 2005 og 2008 ble Prostitution Law Review Commitee (PLRC) satt ned for å evaluere loven. Evalueringen konkluderte med at PRA har hatt lite å si for økningen i antallet sexarbeidere.

Heller ikke barneprostitusjonen har man funnet noen økning av. Antallet mennesker som var tvunget til sexsalg lå på 4,3 prosent, mot 82,3 prosent som oppga økonomiske behov for hvorfor de begynte i sexbransjen. Praktisering av sikrere sex forholder seg høyt, og sexarbeiderne sier de har mer kontroll over egen situasjon.

Evalueringen mener loven gjør lite mot vold, men mener den har økt tilliten mellom aktørene i markedet og politiet. Trass forbedringer i arbeidsforhold, fant man fremdeles urettferdige forhold på bordeller, men PLRC ønsker å jobbe med sexarbeiderne for å forbedre dette. De mener at sexsalg fra gata er den mest uttrygge og voldsutsatte typen, men ønsker ikke kriminalisering av denne, av frykt for at det skal gjøre sexarbeiderne mer utsatt. Det er planlagt en ny evaluering av PRA i 2018, men PLRC har foreløpig konkludert med at loven har gjort hverdagen til sexarbeiderne bedre.

Erfaringer fra Norge

Petter Krogstad sier det er tidlig å trekke noen endelige konklusjoner om sexkjøpsloven, men en kartlegging fra mars 2009 til mars 2010, gjort av utekontakten i Bergen, gir en nyttig pekepinn. Markedet syntes omorganisert, og det er større behov for å være usynlig enn å anmelde vold. Dette fordi det nå er sexarbeiderens oppgave å beskytte kunden fra politiet.

I Sex Work Now (2006), kan man lese funn som langt på vei støtter den norske kartleggingens foreløpige funn. Det er mye kritisk å si om boken, blant annet at noen av forskerne er tidligere sexarbeidere. Det er likevel betenkelig at det ikke så ut til å være av interesse at det allerede fantes kritisk forskning på forbudspolitikk, da sexkjøpsloven ble banket gjennom.

Menneskehandel, menneskesmugling, og fattigdom

Jeg har skrevet om sexarbeid, og skeive sexarbeidere, tidligere. I møte med fattige sexarbeidere har jeg blitt fortalt at selv om mange gjerne skulle valgt andre jobber, velger de ut fra det begrensede utvalget de har. Dette ønsker mange også anerkjennelse for.

Som sosialist ønsker jeg en samfunnsanalyse av sexarbeid, og Krogstad har helt rett i å peke på økonomiske forhold som en forklaring på at det finnes kvinner og menn (og transpersoner) på sexmarkedet. Dette er forhold sexkjøpsloven ikke gjør noe som helst med, annet enn å frata sexarbeiderne deres inntekstkilde.

Årsaken til at mennesker ender opp som menneskehandlet, er uansett fattigdom. Sexkjøpsloven fritar derfor samfunnet for selvkritikk. Vi slipper å forstå at mennesker (i det migrasjonsrelaterte sexarbeidet) selger sex på grunn av fattigdommen, og vi slipper dermed å stille spørsmål ved forholdet mellom det globale Nord, og det globale Sør.

Tanken bak sexkjøpsloven er å ta etterspørselen, men den gjør ingenting med behovet for penger, og ønsket om å reise hit for å arbeide.

På alle andre områder ønsker sosialister å gi mennesker arbeidsrettigheter for å beskytte dem mot utnyttelse. Mennesker av alle kjønn reiser ulovlig over landegrenser, og utnyttes innenfor flere typer arbeid. At mange utnyttes i jordbruks- og byggeindustrien har ikke medført at man krever at disse industriene skal forbys. Mennesker i sexbransjen tas derimot ut av kategorien «arbeidsimmigranter», og inn i kategorien «ofre for menneskehandel».

Stengte grenser skaper grobunn for menneskehandlere og -smuglere, som tilbyr en vei inn i Festung Europa. Liberaliser grensene og reduser fattigdom, da får vi redusert omfanget av det uønskede sexarbeidet, og utnyttelsen.

To tanker i hodet samtidig

Internasjonalt er det ikke uvanlig at venstreliberalere og sosialister støtter opp om kampen for sexarbeideres rettigheter. Prinsipper som rett til selvbestemmelse er viktig, og sosialister må ta ansvar ved å gi sexarbeidere retten til å ta valg innenfor de rammene de lever under. Samtidig må vi løfte kampen mot fattigdom.

Å skulle ha to tanker i hodet samtidig innebærer da et lovverk som sikrer situasjonen til de som ønsker å selge sex, og samtidig tilbyr en vei ut for de som ønsker det.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.