De siste årene har partiene på Stortinget utviklet en tro på at Norge vil kunne få store inntekter ved å kombinere eksport av mye vannkraft- og vindkraft med import av billig overskuddskraft (vind og sol) fra EU. Forestillingene om at Norge skal bli ”et batteri for Europa”, er blitt en ukontroversiell del av norsk energipolitikk, jamfør også regjeringens nye energimelding.
Målet om et nesten karbonfritt Norge i 2050 og et økt bidrag til redusert fossilbruk i EU står tilsynelatende urokkelig fast. Her kan vi angivelig få i pose og sekk. Er dette realistisk?
LES OGSÅ: Handegårds artikkel Myten om det grønne skiftet
Noen fakta
EU produserer lite fornybar energi, så lite at landene trenger det aller meste av denne varierende, egenproduserte energien sjøl. Nye lagringsmuligheter (bedre batterier, hydrogen, bedre internnett) vil redusere EUs eksport ytterligere. I motsetning til norsk elektrisitet blir halvparten av ”elektrisiteten” i Tyskland (av totalt 600 TWh) konvertert fra kull og gass. Tyskland (og EU) har altså lite fornybar overskuddsenergi å tilby oss. Hva kan Norge tilby EU?
Også Norge har en varierende årlig produksjon av fornybar energi (ca. 4-5 TWh i gjennomsnitlig overskudd, enkelte år nesten 20 TWh). Vi har planer om å øke vindkraft- og småkraftproduksjonen fra 2 til 13 TWh (fjerdeparten skal komme fra Fosen), og kanskje blir været litt ”villere og våtere”. I tilfellet slike optimistiske prognoser slår til, kan vi i gjennomsnitt eksportere 20-30 TWh fornybar energi til EU – i enkelte toppår bortimot 45 TWh – forutsatt at vi ikke bruker noe på symboltiltak. Tallene viser ellers at Norge bruker 55 TWh fossil energi på transportsektoren (bil, båt og fly) og om lag 20 TWh i industrien.
Vi ser problemet: Hvordan skal Norge årlig fordele et framtidig energioverskudd på inntil 30-45 TWh på to formål: Fjerne 90 % av den fossile energibruken i Fastlands-Norge (vel 70 TWh), og samtidig redusere mye av bruken av fossil energi i EU? Kan dette gjøres, eller er det noe i veien med kalkulatoren til norske energipolitikere?
LES OGSÅ: Med Handegård til seks graders oppvarming?
Eksportkapasiteten
Kapasiteten på våre eksportkabler er i dag på vel 40 TWh, altså tilstrekkelig til å eksportere alle tenkelige, framtidige vannkraftoverskudd. Nå planlegger regjeringen ytterligere 3-4 nye kabler til EU, slik at eksport-/importkapasiteten kan økes til 80-90 TWh, dvs. til mer enn halvparten av vår reine energiproduksjon og vesentlig mer enn vårt overskudd.
Se Regjeringens forslag til endringer i konsesjonsloven.
Dersom kapasiteten brukes til eksport av vannkraft, vil Norge komme til å mangle kraft store deler av året, og det er et åpent spørsmål hvordan myndighetene skal kompensere for et framtidig, planlagt energiunderskudd. Dersom målet er å erstatte mest mulig av den fossile energien i Norge med norsk fornybar energi, vil det ikke bli noe igjen til EU.
Selv om regjeringens eksportpolitikk er uklar, finnes et par alternativer som kan kompensere for den store eksporten av energi: Enten kan man importere fossil energi pluss (ubetydelig med) vindkraft og kjernekraft fra EU, i kombinasjon med litt norsk energieffektivisering. Den reine, norske energien kan dermed etter hvert bli nesten like brun som energien i EU, og klimafordelene med for eksempel de norske el-bilene og andre miljøtiltak vil bli minst halvertt. Alternativt kan man bygge et sammenhengende belte (minst 20 Fosen-anlegg og 6000 vindmøller) med ulønnsom og ustabil vindkraft på strekningen Hvaler – Kristiansand – Trondheimsfjorden (eller 40-50 store vindmøller i hver av de kystkommunene på strekningen som i dag mangler vindmøller).
Hvem skal betale?
Det er ut fra opplysningene ovenfor en illusjon å tro at Norge vil kunne tjene på prisforskjeller ved å kjøpe billig vindkraft fra EU om natta, og å selge dyr vannkraft om dagen. Norge kan komme til å sitte igjen med tusenvis av ulønnsomme vindmøller og et kabelnett det ikke vil være mulig å tjene penger på. – Forstå regjeringens reknestykke den som kan.
Nå har kraftbransjen likevel laget en forretningsstrategi som ”løser” problemet: Det er de norske forbrukerne (og ikke kraftselskapene!) som skal tape penger på krafteksport. Bransjens strategi for utbygging av innenlandsnettet og de eksportkablene som trengs for å eksportere halvparten av vår vannkraft, bygger på en fatal beslutning i Stortinget om at Statnett og kraftbransjen ikke skal bidra økonomisk til utbyggingen av kraft til EU. Regningen skal for det meste sendes til norske strømkunder. Prisen på fornybar kraft skal bli høyere, mens alle klimaargumenter tilsier at forbrukerprisen på fossil energi bør bli høyere. Norske forbrukere skal altså subsidiere grønn energi til EU, mot å få dyr, fossil energi tilbake.
Vår fornybare energi kan selvfølgelig ikke brukes to ganger samtidig – til å fjerne bruken av fossil energi i Norge og til å redusere bruken signifikant i EU. Vi har for lite fornybar energi til det, selv om myndighetene skulle rasere store deler av norsk natur med tusenvis av vindmøller. Det gagner ikke det globale klimaet om man gjør EU ubetydelig grønnere og Norge mye brunere. EU må i hovedsak løse sine energiproblemer.
De beregningsfeil som hefter ved idéen om Norge som et ”batteri for Europa” er på mange måter verre enn både avgiftsfadesen for diesel for noen år siden, og vinterens svindel-avsløringer av biodiesel (raps og palmeolje) der resultatet blir økte og ikke lavere klimagassutslipp. Norske politikere har vært lettlurte.
Venstresidas problemer
Dessverre er ikke energipolitikken bare et problem for regjeringen. Også klimapartier som MDG, SV, Venstre og de fleste miljøorganisasjonene sliter: De gjentar og gjentar sine programposter om at uttaket av fossil energi må reduseres drastisk, samtidig som flertallet for norsk oljeutvinning i Stortinget og blant folk flest er kompakt og nokså permanent.
Se også om partienes energipolitikk.
Klimapartiene har egentlig gitt opp å få gjennomslag for forslaget om en sterkt redusert oljeutvinning på norsk sokkel. Som erstatning for sitt primære mål i klimapolitikken, har de i stedet diktet opp noen sekundære mål og tiltak som er helt uten betydning for det globale klimaet: Elektrifisering av sokkelen, el-bilsatsing, sanering av oljefyrer, noen vindmøller og CO2-avgifter på drivstoff til kystflåten (men med fritak for CO2-avgift på trålerne som slipper ut fire ganger så mye CO2 per kilo fisk som kystflåten) og så videre, altså symbolpolitikk uten klimavirkning. Og mest tvilsom er naturligvis utbyggingen av eksportkabler for kraft til EU. De planlagte, nye kablene skal eksportere den strømmen vi så sårt trenger sjøl – dersom de norske klimamålene skal nås, og Norge skal ha tilstrekkelig med energi til den industriutbygging Norge trenger – etter hvert som oljevirksomheten trappes ned om noen tiår.
Fri flyt også av energi
Det er merkelig at MDG og SV (og AUF) ikke innser at regjeringens energipolitikk har helt andre formål enn hensynet til klimaet. Regjeringens politikk tar sikte på å integrere norsk fornybar energi i EUs energiforvaltning. Milliardinvesteringene skal belastes norske forbrukere og næringsliv, via grønne sertifikater, økte strømpriser, økt nettleie og dyre, meningsløse nye strømålere i 2200 norske hus og hytter fra 2019. Det som ble oppnådd da hjemfallsretten ble berget for 10 år siden, er nå i ferd med å bli administrert bort. Det blir litt trasig om MDG/SV/Venstres klimapolitiske misforståeler, skal bidra til å rasere det som kunne ha vært en forstandig nasjonal energipolitikk.
