Ingen respekterer en forurenset elv

Foto: Mahlum, Wikimedia commons

Nå er fisken atter vendt tilbake i Akerselva. Livet i Akerselva har lenge vært et barometer på helsetilstanden til byens hovedpulsåre.

Anders Høilund
Om Anders Høilund (12 artikler)
Anders Høilund er født i Oslo, har jobba i samme bedrift siden han var 18 og tilhører den utdøende rasen industriarbeider.

En 17. mai på 60-tallet var jeg og noen klassekamerater på vei hjemover etter barnetoget. Da vi passerte Nybrua kikket vi ned i elva. Jøss, vi kunne skimte steinene på bunnen! En av oss sa – Akerselva er ikke så dyp som jeg trodde. At vi hadde sett Kongen på balkongen på slottet var ikke dagens sensasjon. Det jeg fortalte om da jeg kom hjem var at jeg hadde sett bunnen i Akerselva. 20 år senere lot jeg øynene og tankene hvile med å se på vannet som rant under Ankerbrua. Jeg så bunnen, og jeg la merke til en liten blank prikk der nede i vannet. Så oppdaget jeg at den lille prikken beveget seg mot strømmen, og når den kom litt lenger opp hvor vannet var grunnere så jeg at prikken var et merke festet ved ryggfinnen til en fisk. En ganske stor fisk på vei opp Akerselva.

Kloakkprosjektet
Siden midten av 1800-tallet hadde Akerselva vært beryktet for den dårlige vannkvaliteten. Folk som falt i Akerselvas nedre løp sto ikke bare i fare for å drukne. Langt flere enn de som omkom ved drukning døde av infeksjoner etter å ha fått i seg forurenset vann. Lokalbefolkningen og de som arbeidet ved elva fortalte pressen på 1950-tallet at elva var gjørmete av kloakk, at det kom drivende gråsvarte kladder av ubestemmelig konsistens og innhold med elva og at det kom store bobler opp fra gjørma, særlig når det var varmt. Det luktet alltid dårlig, men det var spesielt ille når disse boblene var mange.

På vestsiden av elva var det lagt en rørledning som ble ført ut i fjorden ved Akershus. Denne rørledningen tok med seg den tidligere Akersbekken og mange avløp som tidligere hadde utløp i Akerselva. Avskjæringskloakken, som den kaltes, sto ferdig i 1927, men mange avløp gikk fortsatt rett i elva. Avskjæringskloakken på østsiden lå lenger bort fra elva og lå høyere i terrenget. Derfor gikk fortsatt svært mye kloakk til Akerselva, og bedrifter som ikke kunne eller ville koble seg til, fikk også slippe avfallet sitt der. Akerselva tok også med seg all kloakk fra Aker.

Akerselvens Brugseierforening ble oppløst i 1953, og fra da av har det vært Oslo kommune gjennom Vann- og avløpsetaten som har styrt vannføringen både i Nordmarksvassdragene og i Akerselva.

Les også første del av historien om Akerselva og hovedstaden. 

Parkprosjektet
Vannkvaliteten til tross: Tanken på å lage en park langs Akerselva dukket for første gang opp hos kommunen så tidlig som i 1915. Fabrikkeier Ernst Poleszynski hadde klaget over bråk og hærverk ved fabrikklokalene ved elva, og ordfører Jacob Høe fra Høyre tenkte at hvis buskas og kratt ble fjernet, plener anlagt og kanskje terrenget flatet ut, ville drikkelagene forsvinne fra området. Han nedsatte en komite som skulle forberede en konkurranse om de beste planene om forskjønnelse av Akerselvas bredder.

Forslaget ble sendt til veivesenet, til reguleringssjefen og til stadsarkitekten. De pekte på at kommunen allerede hadde planlagt en skinnebane som skulle frakte varer til og fra bedriftene langs elva, og at denne skinnegangen ikke lett lot seg kombinere med en park. Året etter overtok sosialistene ordførerembetet i hovedstaden. Den nye ordføreren, Carl Jeppesen, ville ha park, men ved neste valg tapte Jeppesen, og konjunkturene stupte.

Noen bane langs elva ble det ikke, og parkanlegg ble diskutert videre i noen år. Bygartner Marius Røhne og parkutvalgets leder Fernanda Nissen kjempet for det estetiske. Emil Stang talte også varmt og ivrig for park. Kommunens økonomi var relativt god, og det ble kjøpt opp flere tomter langs elva, ikke først og fremst med tanke på parkanlegg, men for å sikre kommunen kontroll over disse områdene. Disse tomtekjøpene ble allikevel avgjørende når parkplanene endelig ble satt ut i live.

Nissen og Jeppesen med flere mente at de tettbebodde arbeider- og industristrøkene langs elva trengte noen grønne lunger. Med disse argumentene ble det enstemmig vedtatt å fortsette parkprosjektet. Høyres Frimann Dahl hadde dog under debatten ment at man ikke fikk noen synderlig glede av parkanlegget nede i denne mørke lave slukt.

I 1927 har Harald Hals, arkitekten som tegnet Torshov, blitt reguleringssjef i Oslo kommune. Ordfører Høes parkkonkurranse endelig avlyst, og Hals får stukket spadene i jorda og startet på arbeidet med å anlegge parker. Kubaparken ble anlagt i 1928, og etter klager fra beboerne på Grünerløkka blir området rundt Jacob Kirke ryddet for kratt og planert i 1930. Området var et kjent tilholdssted for husløse, og parken fikk kjapt navnet Lassaronparken. Området ved Ankerbrua, som var det første stedet som var tiltenkt som park, ble ferdig ved avdukingen av Dyre Vaas eventyrskulpturer oppe på broa i 1937.

Slik vil vi ikke ha det
Planene om en grønn sone langs elva var fortsatt ikke satt ut i live i 1959, men på plansjefens kontor hang det nå, ifølge Aftenposten, en plansje som viste en gangvei langs elva.

–Tenk så fint det vil være for folk å spasere til og fra arbeid langs elva, sa plansjefen.

Siden flere områder langs elva ble tilgjengelige, kom elvas tilstand fram i bevisstheten hos folk. I 1960 var det bare mellom Ankerbrua og Marcus Thranes gate 25 åpne kloakkutløp. Det var liten eller ingen vilje til å rydde opp fra kommunens side.

Slik vil vi ikke ha det, sa oslofolk, hvorfor skal denne elva vår, med fosser, kulper og stryk være illeluktende og død? For å gi plass til nye veiprosjekter vedtok Bystyret i 1963 å legge 600m av elva i to betongkulverter mellom Vaterlands bro og Bjørvika. Da kulvertene ble bygd betød det slutten for småbåthavnen i elva. De ca 500 båteierne måtte finne andre steder å oppbevare båtene sine. I stedet for elv fikk byen en stor vei for å føre biltrafikk til og fra sentrum. Hele kulverten sto ferdig i 1971.

Kunsthistoriker Pål Hougen traff spikeren klokkerent på hodet da han skrev i Arbeiderbladet i 1963:

«Ingen respekterer en elv som allerede fører kloakk. Et parkbelte fra sentrum til Maridalen vil ikke bli gjennomført, ja knapt nok vekke forståelse fra autoritativt hold, før elva fører rent vann. En idyll langs en kloakk er ingen ønskedrøm, men en selvmotsigelse.»

Flere industriområder langs elva ble stående brakk utover på 60-tallet. For eksempel på Myraløkka, hvor det tidligere hadde vert teglverk, ble det opparbeidet en park, det samme gjaldt Havnens Teglverk som lå i Nydalen. Med noen få unntak, hvor industrien fortsatt var ved liv, var det nå mulig å vandre langs Akerselva fra sentrum til Maridalen.

Fisken vender tilbake
En elv uten liv er en renne med vann. Elv blir det først når fisk og kreps og insekter tar bolig i elva og gir den et biologisk mangfold. Rundt 1980 gikk rørleggere i gang i stor skala å koble om kloakkrør som gikk ut i Akerselva, slik at kloakken i stedet endte på kloakkrenseanlegget på Bekkelaget.

Dette gav umiddelbart en positiv virkning både på vannkvaliteten i elva og i havnebassenget. Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk slapp ut regnbueørret og kanadisk bekkerøye i havnebassenget. Dette er fremmede arter som i dag er uønsket i norsk natur, men på den tiden var det vanlig å sette ut disse artene i vann hvor ørret og laks ikke klarte å overleve. Noe overraskende trakk fisken opp i Akerselva, og bekkerøya etablerte seg der.

I 1981 satte Fiskeforskningen ut 4000 merkede og utvandringsklare laksesmolt i Akerselva. Fisken stammet fra Lone-elva på Vestlandet, og kjennetegnes ved at den vender tilbake til elva etter kun ett år i sjøen. Den er liten og slank, men vanligvis en utmerket matfisk. Ovenfor Spigerverket fantes det vanlig ørret, og denne stammen hadde etter hvert som vannet ble renere spredt seg nedover i hele elvas lengde. 140 år etter at Peder Christen Asbjørnsen skrev disse ord var det igjen mulig å fiske i Akerselva:

«Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre når det gis noen leilighet til det, har jeg stetse funnet meg vel ved å ta en friluftsvandring som demper for min smule bekymring og uro. Hva som hadde vært i veien denne gang, husker jeg nu ikke mere; men det som står klart for min erindring, er at jeg en sommereftermiddag for noen år siden vandret oppover engene på østsiden av Akerselven med fiskestangen i hånden, forbi Torshaug og Sandaker gjennom Lillohagen til oset ved Maridalsvannet.»

De som puttet en akerselvafisk i steikepanna nå ble imidlertid skuffet. Fisken luktet og smakte av gammel forurensning.

Les også fortellingen om storstreiken som splittet arbeiderbevegelsen i Kristiania

Akerselva Miljøpark
I 1986 lanserte miljøvernminister Sisel Rønbeck Akerselva miljøpark. Staten, gjennom miljøverndepartementet overtok forvaltningen. En nasjonalpark kan bare forankres i naturvernloven, sa motstanderne. Det var noe helt nytt, nærmest naturstridig å skulle verne om miljøet i byen. Områdene langs Akerselva ligner mer på et folkemuseum, eller industrimuseum, enn hva vi forbinder med nasjonalparker.

Det kan for noen synes som uvesentlig om det finnes fisk i elva, men det viste seg fort at laksen i Akerselva ble selve symbolet på at det nyttet å ta tak mot forurensning. Å gjøre elva beboelig for fisk hadde ikke kommet lett, men selv med et tilsynelatende håpløst utgangspunkt, og lenge lunkne styresmakter, hadde miljøvernerne vunnet.

Oslomarka Fiskeadministrasjon (OFA) overtok forvaltningen av Akerselva som fiskeelv i 1986. I de første årene var det stadige utslipp fra industrien som tok liv i elva. Tre store utslipp i 86-87 ble mye omtalt i nyhetene. Høsten 86 var det vaskemiddel fra Lilleborg, og i januar 88 var det ni tonn fosforsyre fra Idun Gjærfabrikk som tok liv av fisk og bunndyr. Bedriftene fikk bøter og måtte betale erstatning til OFA, som satte ut ny fisk og håpet på det beste.

–Vi innser at det er grunnlag for en viss kritikk, innrømmet direktøren på Idun etter at det ble klart at det var hans bedrift som var den skyldige.

–Nå tåler vi ikke flere utslipp, sa miljøvernminister Rønbeck, men vi står fortsatt på for smilerynka i byens ansikt.

Noen dager etter utslippet fra Idun var det et oljeutslipp som gikk utover fuglelivet ved elva. Med fisk i elva kunne alle se resultatet av utslippene. Tidligere hadde bedriftene kommet unna med dette, ved at det som havnet i elva bare forsvant i all annen forurensning, men nå ble de avslørt av laks og ørret som fløt med buken i været. Folk hadde fått respekt for den tidligere utskjelte og latterliggjorte Akerselva, og de vernet om den og holdt forurenserne i kraven.

Vann- og avløpsetatens store utslipp
I mars 2011 var det nok et katastrofalt utslipp. Da gikk det hull på en slange som førte klor i Vann- og avløpsetatens renseanlegg ved Oset i Maridalen. Anlegget ble åpnet i 2009, og skulle sikre Oslos vannforsyning med ny teknologi og med gjennomtenkte løsninger. Sikkerheten ved anlegget skulle dessverre vise seg å ha mangler. Da det gikk hull på slangen, rant det klor direkte ned i Akerselva, og det ble ikke oppdaget før dagen etter.

6000 liter med den giftige klorvæsken, tilsvarende en kvart million flasker klorin, tok livet av nær sagt alt liv, helt fra utløpet ved Maridalsvannet og til fjorden. Hele næringskjeden ble slått ut. Fylkesmannen var på befaring hos Vann- og Avløpsetaten etter utslippet og avdekket følgende: Det var ikke etablert tilstrekkelige barrierer for å hindre uønskede klorutslipp til Akerselva. Oset vannrenseanlegg manglet dessuten dokumentert risikovurdering for ytre miljø. Vann- og avløpsetaten hadde heller ikke i tilstrekkelig grad kontrollert at entreprenøren iverksatte tilstrekkelig med risikoreduserende tiltak ved byggingen av vannrenseanlegget.

Statsadvokaten gav Oslo kommune ved Vann- og avløpsetaten en bot på 4 millioner kroner, og en inndragning av 700.000 kr. Dessuten ble kommunen bedt om å betale en erstatning på 3 millioner kroner til OFA. Oslo kommune nektet imidlertid å godta boten. Byråd for Miljø og samferdsel Ola Elvestuen (V) ba politiet vurdere saken på nytt. To år senere godtok kommunen å betale boten, som nå var satt til 4 millioner. Ola Elvestuen sa at kommunen i tillegg vil betale de utgifter OFA har hatt for å opprette dyrelivet i elva. Ikke bare var fisken borte, men alt som levde i vannet, fra mygglarver og kreps, hadde forsvunnet.

Gjennom sommeren 2015 har det stadig kommet positive meldinger fra Akerselva. Skarv og hegre finner mat i elva, og laks og ørret suser opp fisketrappa ved Nedre Foss.

Når laksen ute i Atlanterhavet vender hjem til sin barndoms elv for å gyte, lengter laksen i Lærdal tilbake til en elv med krystallklart vann i en dal med grønne enger, med høye fjell med snø på toppene rundt. Akerselvas laks kan vi tenke at lengter tilbake til å høre rop og latter fra gangveien langs elva og til blinkende trafikklys og neonreklame.

Les også Anders Høilunds vinnetekst i Radikal Portals skrivekonkurranse om KlasseNorge høsten 2014.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.