Med Handegård til seks grader oppvarming?

Foto: John LeGear

I kampen for klimaet er det viktig at venstresida kommer seg fra symbolpolitikk til tiltak som gagner arbeiderklassen. Da må vi også kaste fra oss dogmene borgerlige økonomer prediker.

Anders Ekeland
Om Anders Ekeland (1 artikler)
Anders Ekeland er samfunnsøkonom, sitter i fylkesstyret i Akershus SV og er medlem av Vardøgerredaksjonen.

La det være klart med en gang, Handegård og jeg har diskutert klimapolitikk på SVs interne debattliste mange ganger de siste årene inntil Handegård meldte seg ut av SV i juni 2015. Vi er enige i at klimapolitikken til SV har et klart innslag av symbolpolitikk. Jeg hold et innlegg på Akershus SVs ideologikonferanse i november 2015, med tittelen «SV og miljøet – mest symbolpolitikk og kræsjlandinger?».

Teksten er et svar på et innlegg av Odd Handegård som du kan lese her

Problemet med Handegård er at selv om han har mye rett i kritikken av Zero, Bellona, SV, Rødt og MDGs miljøpolitikk – som stort sett er den samme ”symbolpolitikken”, så skisserer han ikke noen alternativ klimapolitikk, en politikk som kan gi det grønne skifte arbeiderklassen trenger. Dermed blir kritikken ikke konstruktiv. Den blir også elitistisk. ”Partiene” er dumme/håpløse, underforstått medlemmene er en saueflokk. Men har Handegård noen gang levert inn et helhetlig forslag til en annen klimapolitikk til Troms SV, til SVs landsmøte? Har han alliert seg med andre i SV som er kritiske til symbolpolitikken? Har Handegård, noen gang – noe sted – lagt fram noe som kan ligne på en ”exit strategy”. Nei.

En klimapolitikk for arbeiderklassen
Det som er bra er at Handegård – i motsetning til store deler av klimabevegelsen – er opptatt av at arbeiderklassen ikke skal bli utsatt for nyliberal politikk i grønne fåreklær. Handegård er med rette kritisk til at folk skal betale dyre subsidier til meningsløs naturødeleggelse. Et land som eksporterer fornybar vannkraft trenger ikke å subsidier naturødeleggelse i form av vindømølleparker. Handegård forsvarer dermed arbeiderklassens kortsiktige interesser, men dessverre ikke klassens langsiktige interesse i et stabilt klima og en bærekraftig samfunnsutvikling.

Det som er oppgaven for sosialister i dag er nettopp å utforme en politikk som forener klassens kortsiktige materielle interesser med dens langsiktige materielle interesse i en klode som har et klima mest mulig likt det vi har i dag. Dramatiske klimaendringer er den største og mest nærliggende trusselen mot arbeiderklassens livsmiljø, men langt fra den eneste, Forsuring av havene, tapet av jordbruksjord, tapet av artsmangfold, det vil si alle de tålegrensene som det åpenbart er i arbeidsfolks interesse at ikke blir overskredet er alle nær knyttet til forbruket av fossilt brensel. For uten billig fossil energi kunne ikke kaptialismen ekspandere «evig», forsøple havene, hugge ned et ufattelig antall kvadratkilometer med regnskog hver dag osv. Den kunne rent teknisk ikke nå inn til hver avkrok av jordkloden og bringe praktisk talt alle på jorda inn i den kapitalistiske akkumulasjons- og vektsttvangen.

LES OGSÅ: Klimakamp er klassekamp

Må gjøre kutt i fossil brensel aktuelt
Men forbruket av fossilt brensel har aldri bekymret Handegård og han uttaler seg derfor aldri hverken klart prinsipielt eller politisk konkret om hvorvidt sosialismen skal være basert på den gjenværende fossile energien eller om det er i arbeiderklassens interesse raskest mulig skifte til fornybar energi, det vil si å gjennomføre et grønt skifte.

Handegård skriver: «Lufta er i ferd med å gå ut av klimaballongen. Et nesten enstemmig Storting ønsker å hente opp det meste av de norske oljeressursene – med de konsekvenser det får i form av alvorlige klimagassutslipp. Ettersom det ikke er særlig aktuelt, verken i Norge eller verden, å redusere produksjonen av fossil energi, handler klimadebatten ikke lenger om klima, men om massiv symbolpolitikk, kombinert med enkelte fornuftige miljøtiltak, som kollektivtrafikk, sykkelveier og sortering av søppel, det vil si om en serie spørsmål som bare tilsynelatende handler om det globale klimaet.»

”…det er ikke særlig aktuelt”…, men må det ikke være venstresidas mål å få det til å bli aktuelt? Har Handegård sjøl som mål at forbruket av fossilt brensel skal reduseres drastisk? I den interne SV-debatten har det vært umulig å få et klart svar på dette, til tross for at han har blitt utfordret gang på gang.

Handegård har en argumentasjon angående Norges rolle i klimakampen som er helt lik den som nyklassiske (borgerlige) økonomer terper på, nemlig at hva lille Norge gjør med olje og gass produksjonen spiller så liten rolle at det ikke er noe vits i å gjøre noe som helst med den. Argumentet har som utgangspunkt en totalt statisk modell: markedskrysset. Det er en modell uten tid (et rent snap-shot), og følgelig uten læring, uten teknologisk endring, uten klasser og interessemotsetninger, altså uten noe så viktig som eksempelets makt. Radikale økonomer derimot peker utvikling over tid (dynamikk), med andre ord alle de faktorene som jeg nettopp ramset opp – og som er veldig viktige i virkeligheten. Gjennombruddet for elbilen, for «Energiwende» i Tyskland, alt dette hadde vært helt «symbolpolitikk», hvis en bare på den momentane virkningen – og ikke eksemplets makt, på den teknologiutvikling og dermed prisutvikling vi har fått på fornybar energi. Jeg mener ikke at tysk og dansk vindkraft har gjort Tyskland og Danmark fossilfrie, men utviklingen har vist hvilket potensial fornybar energi har – og det er uhyggelig viktig. Det viser at fornybarsamfunnet er mulig – selv om mange «harde tak» gjenstår. Jeg kommer tilbake til dette i forbindelse med Handegårds argumenter mot elbilen.

LES OGSÅ om økososialisme og miljøpolitikkens muligheter: Grønn kapitalisme? Økonomiske realiteter og miljøspørsmålet

Hvorfor ender venstresidas klimapolitikk opp som symbolpolitikk?
Ironisk nok har Odd Handegård og de fleste på venstresida samme grunnleggende «dogme» som fører til at politikken enten blir status quo-politikk for enkelte – eller symbolpolitikk for de fleste andre. Det er at prisen på fossil brensel – og i Norge vil det i praksis si bensinprisen – ikke må stige. Det åpenbare historiske årsaker til at det er slik. Arbeiderbevegelsen har svært sjelden gått inn for politiske tiltak som gir prisøkninger – uten full kompensasjon for «vanlig folk». Derfor er vi mot indirekte skatter, som moms. Men det finnes viktige unntak fra denne helt riktige tommelfingerregelen. Skattlegging av alkohol er et viktig eksempel. Det er klart at de høye alkoholavgiftene har rammet arbeiderklassen hardere enn de rike. Hvis man virkelig hadde skrudd opp prisene, så hadde bare de virkelig rike hatt råd til å gå på polet. Hvis man bare hever bensinprisen uten noen form for kompensasjon, så har til slutt bare de rike råd til å kjøre fossilbil.

Men fordi alkoholen var og er en svøpe for arbeiderklassen har arbeiderbevegelsen alltid støttet en restriktiv alkoholpolitikk. Mange av arbeiderbevegelsens pionerer var selv avholdsfolk. Dette har ikke vært en politikk uten «kostnader», deler av arbeiderklassen er litt «Frp» når det gjelder de høye alkoholavgiftene. Men alkoholpolitikken har ikke vært symbolpolitikk. Den har vært viktig for organiseringen av arbeiderklassen.

Grunnen til at klimapolitikken til flertallet på venstresida blir symbolpolitikk er nettopp at man ikke vil heve bensinprisen, klimapolitikkens alkoholpris. Dette kommer klart fram i venstresidas kritikk av kvotehandel, som har alltid vært schizofren. Er problemet at gratiskvoter og juksekvoter førte til at karbonprisen ikke  ble så høy at den fikk utslippene ned? Ønsker kvotehandelskritikerne at bensinprisen skal mangedobles, men at det skulle skje på en som en sosialt rettferdig måte, så den rammet de rike hardere enn vanlig folk gjennom en eller annen kompensasjons-/omfordelingsmekanisme? De spørsmålene blir aldri stilt og dermed aldri besvart – ei heller av Handegård. For mange på venstresida nøyer seg med en helt allmenn kritikk av «markedsløsninger» – uten å legge fram et alternativ. Venstresida har protestert for all verden, men vært med på ferden med fortsatt billig fossilt brensel, som jo er den grunnleggende årsak til klimatrusselen og de fleste andre alvorlige miljøutfordringer.

Siden man ikke har sett hovedproblemet i «kvitauget»,  at venstresida ikke har villet heve prisen på fossilt brensel drastisk, så har symbolpolitikken vært den eneste utveien: å subsidiere vindmøller, gå inn for grønne sertifikater, subsidier av elbiler, subsidier av solenergi. Problemene er åpenbare, vindmøller i Norge har ødelagt verdifulle naturopplevelser, har blitt plassert der hubro og havørn har sine naturlige områder – og med et helt marginalt økning i fornybar energi. En økning som ikke på noen måte kan forsvare naturødeleggelsene. Det har ført til at SV er helt i utakt med f.eks. Naturvernforbundet. Det typiske eksemplet er når Statkraft stanser vindkraftprosjekter på Fossen og Snillefjord – fordi vindkraft rett og slett ikke –  selv med subsidier – er lønnsomt i Norge fordi vi allerede «bader» i utslippsfri og til evig tid fornybar vannkraft. Det mener SVs talsperson Holmås at er en katastrofe – og Naturvernforbundet mener det er en stor miljøseier. Rødt og MDG var imot denne utbyggingen.

Handegård scorer viktige, men billige poenger
Det er helt klart at så lenge venstresida ikke har en politikk som gjør fossilt brensel dyrt, en politikk som virkelig virker, så er det bare symbolpolitikk igjen å drive med. I Norge er subsidiert vind- og solenergi bare være et naturødeleggende subsidiesluk som arbeiderklassen må betale. Den nye fornybare energien kommer bare som et asosialt tillegg til fossil energi. Den erstatter ikke fossil energi, da veksttvangen i kapitalismen gjør at vind- og solenergi bare kommer i tillegg til den fossile energien. Her kan Handegård enkelt score noen poenger. Elektrisering av sokkelen har åpenbart ingen virkning på de globale utslippene, de bare bedrer de norske elitenes miljøpolitiske «image». Viktig for dem. Dyrt for oss.

Poenget er jo at norsk olje- og gassproduksjon må fases ut så fort som mulig. På lik linje med atomkraftverk og våpenindustri. Vi må flytte ressursene i den norske fossilsektoren mot andre sektorer, helse, utdanning, omsorg, kultur, bygging av «grønn» infrastruktur som høyhastighetstog, velostradaer, elektriske sykler/scootere/biler.

Men er Handegård for en slik aktiv, konkret miljøpolitikk? Han er mot symbolpolitikken, men han vil ikke legge en stadig stigende skatt på fossilt brensel som fordeles på en sosialt rettferdig, «progressig» måte. Da ville bensinen bli så dyr at folk ville velge toget. Da ville flybensinen bli så dyr at (høyhastighets)nattoget til Trondheim, Bergen, Stockholm, København og Brussel ville være det bli det billigste alternativet. Hvis inntektene fra en karbonavgift ble fordelt per innbygger ville de rike betale mer enn de fikk tilbake, fordi de rike har et høyere karbonfotavtrykk enn de fattige.

Men i debatten internt i SV så var Handegård bare villig til å innrømme at karbonavgift til fordeling (KAF) var en god ide, men også den var helt «urealistisk». Men KAF er ikke mer urealistisk enn at MDG, Naturvernfobundet, NU og delvis SV har gått for det. KAF er helt politisk realistisk fordi arbeiderklassen er interessert i et bærekraftig samfunn, kapitalistisk eller sosialistisk. I samtlige av de nevnte organisasjonene var ledelsen mer eller mindre skeptisk til KAF. Det var grasrota som skjønte at skal man bedrive noe annet enn symbolsk klimapolitikk – så må fossilt brensel bli stadig dyrere og dyrere.

Redusere bruken fossilt brensel på en sosialt progressiv måte
Siden bruk av fossilt brensel er den dominerende kilden til klimautslipp, så er det en drastisk reduksjon av forbruket av fossilt brensel som må til. Klimabevegelsen stiller krav om at 4/5 må bli liggende der det er. Det politiske problemet er at klimabevegelsen, MDG, SV og Rødt ikke tør å si høyt det alle vet, nemlig at hvis tilbudet av fossilt brensel i løpet av noen får år blir en femtedel av dagens tilbud så ville bensinprisen mangedobles. Likeledes ville prisen på alle produkter som inneholder fossilt brensel stige.  Uten noen form for kompensasjon så ville det – som enhver annen prisstigning – ramme vanlig folk hardere enn de rike. Venstresida er så feig at den ikke tør å snakke om en mangedobling av bensinprisen. Det gjør ikke heller ikke Handegård.

Bør rike Norge gå foran?
«Bør rike Norge gå foran?» spør Handegård. Svaret hans er like klart som elitenes og deres økonomer: nei, det bør Norge ikke, for ingen andre rike oljeprodusenter gjør det. Det eneste som i følge Handegård er «spesielt med Norge» er at vi har bygd opp et politisk kontrollert oljefond, mens alle andre har sløst bort oljeinntektene eller sendt dem til skatteparadiser. Men siden vi har vært lure og transparente, skal «Norge ”straffes” av den grunn?» spør Handegård. Men det som Handegård i denne sammenhengen – og i alle andre overser er eksemplets makt. Hvorfor skulle amerikanske miljøaktivister kjempe mot fracking og Keystone-rørledningen, hvorfor skulle kanadiske klimaktivister kjempe mot utbygging av tjæresand? For de globale utslippene spiller slike seire liten rolle – hvis man ser bort fra den inspirasjonen slike kamper gir andre miljøvernaktivister. Men nettopp denne gjensidige inspirasjonen er den avgjørende faktoren. Det er klart at de norske og svenske CO2-avgiftene inspirerte andre (British Columbia) til å innføre en stigende karbonskatt i noen år. At København er en sykkelby er viktig insipriasjonskilde for sykkelaktivister verden over.

Men det er klart at det å la seg inspirere – og inspirere andre klimaaktivister – ikke er viktig hvis man som Handegård ikke ser det som bokstavelig talt livsnødvendig å få til et grønt skifte.

Handegård og el-bilen
Norge har ved en del skjebnens tilfeldigheter blitt verdens ledende elbil-land. Neste hver femte nyregistrert bil er en elbil (17,2 % i august 2015). Men lar Handegård seg inspirere av det? Slettes ikke:

«Det samme gjelder el-biler og sanering av norske oljefyrer – det vi sparer av fossil energi i Norge, vil bli eksportert, og utslippene havner i Europa. El-bilene har naturligvis sine fordeler, men klimamessig er de bare ubetydelig bedre enn nye bensinbiler, ettersom det brukes mer fossil energi å produsere en el-bil (blant annet pga. batteriene) og fordi en el-bil produserer like mye veistøv og like lange bilkøer som en vanlig bil. Symboltiltakene vil kun flytte utslippene fra det lokale, lille norske klimagassregnskapet, over til det globale klimaregnskapet. Og da har man oppnådd omtrent ingenting. I EU, Kina og USA vil el-bilene i stor grad gå på elektrisitet laget av kull, olje og særlig gass.»

Igjen får vi illustrert Handegårds veldig snevre og kortsiktige horisont. For den grunnleggende «ligningen» når det gjelder fossilbiler og elbiler er enkel. Begge krever omtrent like mye energi i produksjonen – og denne produksjonen må bli grønn. Biler må altså bygges med fornybar energi, ellers er det «game over» for et menneskevennlig klimaet uansett. Elbilen kan bli grønn i drift, når batteriene lades med grønn strøm. Fossilbilen blir aldri grønn i drift. Fossilbilen kan i bestefall bli grønn-brun, bare elbilen kan bli grønn-grønn slik at den bruker fornybar energi både til produksjon og framdrift. Siden vi har en overflod av grønn strøm (vannkraft) i Norge så burde vi også produsere elbiler, inkludert batterier i Norge med vannkraft og kjøre på vannkraft. Det å vise verden at et moderne samfunn kan ha bare elektriske biler et uhyggelig viktig. Det er feil at produksjonen av elbilene krever mer fossilt brensel enn en fossilbil, men mengden er så liten at den forskjellen ikke er viktig. Men når Handegård skriver at i EU, USA og Kina vil elbilen «i stor grad» gå på brun elektrisitet så overser han fullstendig at allerede i dag er det mange som lader elbilen fra solceller på taket. Hvis bensinen ble dyr og fossilbiler ble skattlagt så ville elbil ladet fra taket lønne seg også både privatøkonomisk. I tillegg kommer at hvis alle biler gradvis ble elbiler så ville bilene være klare når nettstrømmen blir grønnere og grønnere – for å bli helt grønn. Hvis man lot elbilen kjøre med nettstrøm på alle større veier kunne en klare seg med mindre batterier og «rekkeviddeangst» ville være en saga blott. For å kjøre elbilen mesteparten av tiden på kan en utvikle biler som knytter seg til kjøreledning (trikk, tog) eller strømskinne (T-bane) eller man kunne ha induksjonsladning av batteriet mens man kjørte – for å slippe å ha direkte kontakt med strømkilden.

Elbilbatteriet kan brukes til å lagre sol- og vindenergi. Dermed kan en slå flere fluer i ett smekk – en kan få lagrete fornybar energi, en kan få elbiler på fornybar strøm i land hvor nettstrømmen er brun, men ikke minst så gjør en (el)bilistene – altså vanlig folk – skjermet mot en stadig stigende karbon-/bensinpris som vil være den ubønnhørlige konsekvens av enhver reduksjon av utslippene, det vil si av tilbudet/konsumet av fossilt brensel synker drastisk.  Hvis Norge blir et 100 % elbil-land, vil det sjølsagt være en veldig inspirasjon for klimaaktivister i resten av verden, Kina, India. Men ser Handegård og store deler av venstresida hvor viktig elbilen er i klimakampen? Nei, fordi man ikke kommer fordi det å kritisere subsidiene til Tesla og mislykket kvotehandel, så utvikler man ingen «exit strategy».

Nå er det sjølsagt problemer knyttet til alle former for bilisme, og alle er enige om at den må begrenses mest mulig. Men Handegård og de fleste på venstresida har jo ingen effektiv politikk mot bilismen heller. Ikke vil de sette opp bensinprisen, ikke vil de ha høye bompenger osv.

En internasjonal karbonavgift
Jeg har i denne artikkelen ikke gått inn på et av Handegårds yndlingstemaer, utenlandskablene. Jeg og han er helt enige i at nasjonal, offentlig kontroll over hele energisektoren er viktig. Det vil si at den bør nasjonaliseres så fort som mulig og ikke integreres i EUs frie kraftmarked. Men siden at kablene nå blir bygget så må man utvikle en politikk med det som utgangspunkt. Handegård roter det til med å tro at noen tror at noen Terrawatt fra Norge skal dekke EUs totale behov for kraft, men de fleste forstår at det er snakk om å utveksle kraft med Norge på døgnbasis. Norge kan ta imot store mengder fornybar kraft fra Tyskland når det er gode forhold i Tyskland – sende tilbake vannkraft når Tyskland måtte trenge det. Dette er en komplisert debatt, hvor konklusjonen er avhengig av en lang rekke hypotetiske forutsetninger. Men mens Handegård får «nervesammenbrudd» ved tanken på at norske elpriser skulle nå europeisk nivå, så gjør ikke jeg det. Norge kan selge vannkraft i mange former, som avanserte grønne industriprodukter (elbiler), som «størknet strøm» i form av ganske primitive smelteverksprodukter (aluminium, ilmenitt, silicium) eller vi kan selge grønn strøm med god fortjeneste. All erfaring tilsier at når strømmen blir dyrere så «enøker»  vi til strømregningen utgjør like stor eller mindre del av konsumet.

Når vi faser ut oljesektoren vil vi trenge nye eksportprodukter og grønn strøm via utenlandskabler kan være et av dem, kanskje viktigere å produsere grønne elbiler. Men for at norsk kraftkrevende – og annen industri skal ha et konkurransefortrinn – så må fossilt brensel bli dyrt. Ideelt sett burde det skje gjennom en internasjonal karbonavgift, men siden det er veldig vanskelig å få til må noen land gå foran og innføre en nasjonal karbonavgift. Hvis det skal gjøres på en sosialt progressiv måte må det være en karbonavgift til fordeling, ikke fordi reduksjonen i norske utslipp betyr noe i verdenssammenheng, men fordi et fossilfritt Norge via KAF ville være et ekstremt sterkt talende eksempel.

Handegård har i årevis avslørt symbolpolitikken, avslørt myten om «det grønne skiftet» – og det er bra. Men han har også i årevis nektet å komme med en politikk som kan føre til et grønt skifte på arbeiderklassens premisser. «There is no jobs on a dead planet» som International Trade Union Congress hadde som sitt viktigste slagord i Paris under COP21. Dermed blir det å være fornøyd med Handes tirader mot den symbolske klimapolitikken det samme som å gå inn for biz-niz as usual, det vil si 6 graders oppvarming og en død planet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.