I 2015 skulle man følge godt med i svingene for å få med seg hvilke tidligere positivt betonte eller nøytrale begreper vi nå ble bedt om å betrakte som negative.
«Multikultur», «antirasisme» og «idealisme» hadde vært fy-ord i enkelte kretser allerede i flere år, og høsten 2015 sildret de redefinerte begrepene inn i mainstream-debatten, som språklige virus.
Det store omslaget kom da «godhet» ble reklassifisert til skjellsord i en mengde fantasifulle sammensetninger, som «godhetstyranni», «godhetsentreprenør», «godhetsregime». Dette var et radikalt grep, mente noen, siden det lenge hadde vært tradisjon for at «godhet» ble oppfattet som positivt. Nå ble til og med Røde Kors nevnt som del av «godhetsindustrien» i en artikkel i det Berlingske Tidende-eide nettmagasinet Politiko. Formålet med artikkelen var å vise hvordan Sverige tviholdt på levningene av en «godhetsfiksert» sivilisasjon som for lengst hadde gått av moten i Danmark og Finland. «Svært fornøyelig dansk rapport fra svensk godhetsmesse,» skrev den norske samfunnsdebattanten Kjetil Rolness om den sarkastiske Politiko-rapporten fra Menneskerettighetsdagene i Göteborg.
Hva hadde skjedd, siden en menneskerettighetskonferanse var blitt til en «godhetsmesse» som skribentene lo foraktfullt av?
Infeksjon
Virusene i språket formerte seg parallelt med at mediene sluttet å rapportere fra Middelhavet. Bildene av fortvilte mennesker forsvant nærmest over natten, og mediene omdefinerte flyktningenes krise tilvår krise. Sammen resulterte disse faktorene – språket som syknet hen, bildene som forsvant – i at de flyktningvennlige holdningene i folket kjølnet. Stemningsskiftet hadde ikke med ondskap å gjøre, det er bare slik mennesker fungerer: Vi forholder oss til hva vi til enhver tid ser og hører. Og hvis alt vi ser og hører er «krise», «invasjon», «godhetstyranni» og «lykkejegere» istedenfor bilder av mennesker med behov for hjelp, så må det gå slik det gikk.
Foto: Erik Honoré.
Underkastelse
I tillegg kom terroren, og frykten for terror, den islamistiske og den høyreekstreme. Facebook-statuser, avisartikler og kommentarfelt bekreftet umiddelbart hvor effektivt våpen terroren er: Presumptivt oppegående mennesker la seg øyeblikkelig på rygg for ISIS og asylbrannstifterne. Man aksepterte terroristenes og konspirasjonsteoretikernes verdensbilde, og var umiddelbart villig til å ofre viktige verdier. Beskjeden til ekstremister av alle avskygninger var krystallklar: Norsk politikk kunne dirigeres ved hjelp av vold, frykten for terror var tilstrekkelig til å kue oss. Ved neste korsvei visste folkene med bensinkanner og lightere utenfor asylmottakene at deres metode var svært effektiv.
Like etter Paris-terroren laget en amerikansk satiriker et kart over USA der han merket av med rødt de statene som hadde «surrendered to ISIS» ved å ikke ville ta imot syriske flyktninger, av frykt for at det kunne gjemme seg terrorister blant dem. På denne tiden burde noen ha overført modellen på de norske politiske partiene: Var det noen av disse som kom helskinnet ut av flyktningkrisen, eller opptrådte samtlige politikere som de røde «surrender»-statene på USA-kartet?
KrF holdt en stund fast ved prinsippene, i det minste kjempet de for at bistandsbudsjettet skulle skånes, men ga til slutt tapt. Det som burde ha vært en prosess hvor man fant balansen mellom empati og bærekraft, utartet til en uverdig farse hvor partiene overbød hverandre i kynisme. SV og MDG var de eneste som kom ut av situasjonen med et snev av integritet i behold.
Body count
Ut fra et idealistisk perspektiv (et begrep noen nå i 2017 våger å bruke igjen, selv om det fremdeles ikke er fullstendig restituert) er det viktigste spørsmålet: Hvor mange mennesker ofret vi før situasjonen normaliserte seg? Hvor mange menn, kvinner og barn døde som følge av infeksjonen? Det er umulig å tallfeste dette nøyaktig. Men når mennesker raderes ut av språket og bildene, dør de. I 2015 var dette ingen metafor, det var brutal virkelighet. «Færre dør når flere vet», forsøkte Leger uten Grenser å formidle, men en enslig annonsekampanje fra en «godhetsentreprenør» kunne ikke veie opp for den store stillheten etter at Middelhavet var blitt fjernet fra kartet.
I retrospekt må overskriften på kapittelet om 2015 bli «Vi sviktet da det gjaldt». Og på bakgrunn av våre lederes respons på situasjonen – panikk og prinsippløshet istedenfor lederskap – kan vi takke høyere makter for at det dreide seg om en fiktiv invasjon, skapt av frykt og språk. At det ikke var en virkelig fiende som sto ved porten.
Vi besto ikke lakkmustesten Så enkelt
Honores forsøk på å diskreditere nødvendig migrasjon- og islam-kritikk fra debattanter som Taraku, Sanandaji og Rolness faller på sin egen urimelighet. Tvert i mot så har slik intellektuell latskap og urokkelige posisjoner skapt dagens politikk hvor folk lures til å legge ut på risikable reiser over Middelhavet
Det som først og fremst har sviktet i 2015 er hjelpen til nærområdene. FN sin støtte til flyktninger i Midt-Østen har vært kraftig underfinansiert over ganske lang tid. Dette har skapt nød og har vært med på å drive frem den store flyktningestrømmen til Europa. Alle sier de ønsker å hjelpe i nærområdene, og det er vel egentlig her mesteparten av hjelpen må settes inn. Den norske regjering har påtatt seg ansvaret for å lede en giverlandkonferanse i februar. Det Norge derimot skulle ha gjort (i tillegg til giverlandkonferansen) er å gå foran med et godt eksempel og gi penger til flyktningene (via FN), dette skulle ha blitt gjort for flere måneder siden. Ta gjerne penger direkte fra oljefondet. Det haster nå med å hjelpe i nærområdene, vinteren kommer og det trengs mat, medisiner, ulltepper etc etc. Det er veldig kritikkverdig at den norske regjering ikke har gjort dette for lengst. Hva er egentlig grunnen til dette svik? Men spørsmålet ser ut til helt å drukne i alle andre diskusjoner om religion, asylsøkere og flyktninger.