En Plimsoll-linje for klimaet

Foto: Tim Kuklewski

Følgene av en klimakatastrofe er så alvorlige at de i alle andre sammenhenger ville blitt karakterisert som uakseptable. Risikoen vi nå utsetter oss for er på nivå med russisk rulett – i gunstigste fall.

Helge Ryggvik
Om Helge Ryggvik (4 artikler)
Helge Ryggvik er historiker og forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur. Han har blant annet gitt ut bøkene: Jernbanen i Norge 1854-2004. Nye tider og gamle spor 1940-2004 samt Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi.

I september 1876 besøkte den britiske liberale politikeren Samuel Plimsoll Christiania. Plimsoll var upopulær blant mange redere. Mottagelsen han fikk fra sjøfolk og den arbeidende befolkningen i byen var imidlertid overveldende. Det ble arrangert fakkeltog til Grand Hotell. Det konservative Morgenbladet beskrev oppmøte som en ”uhyre menneskemasse”1. Plimsoll ble hyllet for sin iherdige innsats for at alle skip skulle ha en synlig lastelinje2. Dermed kunne alle som ville se om et skip var overlastet, om det nå var havneinspektører, forsikringsselskaper eller sjøfolk. Behovet var åpenbart. Bare i Norge omkom rundt 300 sjøfolk hvert år i de siste tiårene av forrige århundre. Plimsoll skal ha vært spesielt forferdet over den lave standarden på norske skip i britiske havner. Plimsoll-linjen var en genialt enkel måte å regulere en historisk utfordring i sjøfarten. Linjen finnes på skip verden over den dag i dag.

Foto: Wikipedia

Foto: Wikipedia

Måltall, vitenskap og politikk
I en tid hvor hele klodens lasteevne står på spill trenger vi en ny Plimsoll-linje, for klimaet. Men er det i det hele tatt mulig å sette opp en linje eller entydig handlingsregel som definerer hva som er akseptabelt og hva som ikke er akseptabelt i noe så kompleks som klimaspørsmålet? Den samme vitenskapen som konkluderer med at den oppvarmingen vi nå opplever er menneskeskapt, opererer jo med betydelig grad av usikkerhet når det gjelder sammenhengen mellom utslipp og oppvarming. Klimaspørsmål er åpenbart komplekse. Men det er i prinsippet ikke annerledes enn andre områder av samfunnet hvor vi setter opp klare grenser, ofte basert på tall, men hvor usikkerheten kan være tilsvarende stor. Nøkkelen er å forstå at slike grenser eller tall alltid vil være en kombinasjon av eksakt vitenskap (som også kan inkludere grader av usikkerhet) og hvordan man forholder seg til risiko (en normativ størrelse som bestemmes av politiske og etiske vurderinger).

Du tenker neppe over det, men samfunnet vårt ville trolig ha brutt sammen hvis man ikke hadde operert med hundrevis, ja tusenvis av tilsvarende måltall. Det kan dreie seg om grenser for bruk av farlige kjemikalier i fabrikasjonsprosesser, tilsetningsstoffer i matvarer, dosene av medisiner du får hos legen eller fartsgrenser i trafikken. Selv om dette er grenser og tall som er basert på vitenskap, har de alle et normativ politisk element, basert på hvor stor risiko vi er villige til å akseptere. Helt tilsvarende avveininger ble lagt til grunn før man kom frem til kriteriene for hvor Plimsoll-linjene skulle strekes opp på verdens skipsflåte. I beregningene som ble gjort, var forhold som vekt og et skrogs størrelse selvfølgelig avgjørende. Sikkerhetsmarginen man opererte med var derimot et normativt, politisk spørsmål. I hardt vær kunne marginene man valgte fortsatt bety liv eller død for de sjøfolkene det gjaldt. Det tok tiår før Plimsoll la sine ideer frem i det britiske parlamentet, til et regelverk var på plass. Slike måltall og grenser kan bli satt etter demokratiske prosesser, av og til som følge av forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, ofte av teknokrater. Uten slike grenser ville våre samfunn brutt sammen.

For klimaet er åpenbart togradersmålet et mål der vitenskap (muligheten for å nærme seg et punkt hvor man får en selvforsterkende, ukontrollert oppvarming) og politikk (hvor stor sannsynlighet for en slik mulighet vi vil akseptere) er knyttet sammen. Noen mener togradersmålet innebærer alt for stor risiko. Det avgjørende for hvordan vi skal forholde oss til klima, er imidlertid måltallene for hvordan vi må forholde oss for å unngå at vi får en oppvarming opp i mot to grader eller mer. Her har det de siste årene skjedd en utvikling som på mange måter er Samuel Plimsoll verdig.

Les også om både frem- og tilbakegang i den norske klimadebatten: Ett steg frem og ett tilbake i klimakampen

Historien bak karbonbudsjettet
Det startet med at klimaforskere med stadig sikrere grunnlag på pedagogisk vis utformet et karbonbudsjett som viste hvor mye vi har sluppet ut i løpet av de siste 200 årene og hvor mye som er igjen hvis vi skal ha en mulighet til å unngå oppvarming på to grader eller mer. Dette ble så satt sammen med tallene for allerede påviste reserver av kull, olje og gass. Gjennombruddet for denne måte å se karbonbudsjett og karbonreserver i sammenheng, kom i en artikkel skrevet av miljøforkjemperen David McKibben i magasinet Rolling Stones. Det tok ikke mer enn måneder før den samme måten å sette sammen budsjett og reserver også ble inkludert av FNs klimapanel og andre mer offisielle klimaarenaer3. Basert på en slik sammenstilling ble det straks åpenbart at hvis vi skulle lykkes, måtte store mengder påviste reserver, og ikke bare kull, men også olje og gass bli liggende i undergrunnen. Denne måten å se klimautfordringene på fikk umiddelbart konsekvenser for den norske debatten. Siden det aller meste av den norske oljen har blitt eksportert og Kyoto-regimet kun regnskapsførte utslipp der karbon ble brent, hadde Norge lenge sluppet billig unna (vi tredoblet oljeproduksjonen i de tolv årene som fulgte etter Brundtland-kommisjonen for første gang tok opp klimautfordringene på en global arena). Nå ble ikke fokus og ansvar kun rettet mot den individuelle konsument, men på produsenter og distributører av karbon. Vendingen er så markant at da USAs president Obama i forkant av klimatoppmøtet i Paris besluttet å stoppe utbyggingen av den såkalte Keystone-rørledningen, ment å frakte olje fra oljesand til USA fra Canada, begrunnet han det med at hvis man skulle nå klimamålene, så måtte eksisterende oljereserver bli liggende i undergrunnen.

Hvor mye karbon kan vi brenne?
En artikkel i New York Times viste nylig til at det er lite sannsynlig at karbonbudsjettet får mye oppmerksomhet på Paris-toppmøtet. Hvis budsjett og ressursregnskap hadde fått mer oppmerksomhet, ville det bli alt for tydelig at de tiltakene sittende regjeringer er villige til å forplikte seg til, på langt nær er nok til å gjøre noe med utfordringene vi står overfor. Karbonregnskapet blir imidlertid ikke mindre riktig og viktig i årene som kommer av den grunn. Derfor er det viktig å ha en klar forståelse av både vitenskapen og politikken som ligger til grunn. Avisen The Guardian har i det siste året under parolen ”keep it in the ground” kjørt en klimakampanje som tar utgangspunkt i samme tall som McKibben la til grunn i 2013. Avisen viser til at vi har et resterende karbonbudsjett på 550 gigatonn Co2 hvis vi skal unngå en oppvarming på 2 grader eller mer. Siden det finnes olje, kull og gassreserver som inneholder karbon tilsvarende 2800 gigatonn hvis de skal brennes, må med andre ord ca. 80 prosent av allerede påviste reservene forbli i undergrunnen.

Men etter McKibbens beregninger fra 2012 er det blitt fremlagt en rekke andre ”budsjett” for hvor mye man fortsatt kan slippe ut. De fleste åpner for større utslipp. Allerede høsten 2012 la IEA frem en rapport som viste til at man kunne slippe ut rundt 1000 gigatonn Co2, noe som ledet til at man kunne ta ut 33 prosent av eksisterende reserver, ikke bare 20 prosent. FNs klimapanel har levert rapporter som viser til både samme tall som McKibben og som åpner for enda større utslipp enn IEA. Hvordan kan man forklare disse forskjellene? Og betyr de noe i praksis? Siden kull etter hvert har blitt den største forurenseren og kull samtidig utgjør den overlegent største andelen av resterende karbonreserver, kunne det se ut til at forskjellene mellom tallene som brukes av McKibben og andre beregninger utgjorde en forskjell, siden det ga en betydelig større rom for fortsatt utvinning av olje, og spesielt gass. Men det forutsatte at man fikk en rask og kraftig reduksjon i forbruket av kull. Det er ikke tilfellet. Bare i de fire årene som har gått fra og med 2012, har det blitt sluppet ut mer enn 150 gigatonn CO2 fra brenning av olje, kull og gass – enda mer hvis man inkluderer andre utslipp og klimagasser (dette utgjør altså mer enn 1/4 av det første budsjettet og ca. 1/8 av flere andre budsjetter)4.

Les om at nedgangen i både olje- og gassproduksjonen vil fortsette: Mot slutten for oljeeventyret

Vitenskapen bak risikoberegningene
På et tidspunkt kunne det se ut som om krefter i norsk oljevirksomhet ville akseptere forutsetningene som lå til grunn for den nye sammenstillingen mellom karbonbudsjett og resterende reserver, og forsøke å argumentere for en plass for norsk olje og særlig gass innenfor rammene av budsjettene som åpnet for de største utslippene. Under direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersens ledelse falt imidlertid Norsk Olje og Gass ned på en primitiv argumentasjon som kun handler om å vise til at verdens fattige trenger norsk olje, og at norsk olje er ”ren”. Kanskje skyldes dette at noen har finregnet på karbonbudsjettene, anslagene for reserver og ikke minst forventinger om langt større forventede ressurser og funnet ut at store mengder norsk olje må bli liggende, uansett hvilke kriterier som legges til grunn. Hvis eksperter med bakgrunn i sikkerhet i oljeindustrien har satt seg ned for å se på bakgrunnen for de forskjellige tallene, vil de dessuten ha måttet konkludere med at McKibbens tall verken er useriøse eller ”radikale”. McKibbens tall bygger på det samme vitenskapelige grunnlaget som FNs klimapanel. For det første er det variasjoner i karbonbudsjettene basert på hvilke forutsetninger man legger inn når det gjelder forhold som mulige vulkanutbrudd (som hvis de er store nok kan føre til en midlertidig nedkjøling), smog av den typen vi ser over kinesiske byer (som delvis har samme effekt), hvor stor reduksjonen av regnskog vil bli etc. Den viktigste forskjellen i de ulike budsjettene ligger i hva slags sannsynlighetskriterier man legger til grunn. Like lite som man vet eksakt at en oppvarming på 2 grader vil føre til at man når et punkt hvor oppvarmingen blir selvforsterkende, opererer alle beregninger med et spekter av mulige utfall. En beregning som konkluderer med man har et resterende budsjett på 1000 gigatonn, vil gjerne være et medium tall basert på at vitenskapelige beregninger tilsier utslipp på mellom 750 og 1250 gigatonn. Men samtlige beregninger har dessuten en politisk del, siden man også opererer med en valgt sikkerhetsmargin for at beregningen er riktig. Det er her den viktigste forskjellen mellom de ulike karbonbudsjettene ligger. The Guardian og McKibben opererer med et kriterium som går ut på at sannsynligheten for å lykkes er på 80 prosent. Svært mange av de andre budsjettene, Det internasjonale energibyråets (IEAs) versjon inkludert, opererer med sannsynlighetskriterier tilsvarende 50 prosent.

Skjermbilde 2015-12-06 kl. 22.55.14

Risiko på linje med russisk rulett
For oljeingeniører som forholder seg til sikkerhet er ulike sannsynlighetskriterier verken mystisk eller forvirrende (det er gjerne blant geologene i oljeselskapene man finner de største klimaskeptikerne). Hvis man skal operere med samme kriterier for «akseptabel risiko» som oljevirksomheten har lagt til grunn når den forholder seg til faren for store ulykker vil samtlige variasjoner av karbonbudsjettene fremstå som totalt uakseptabel. I oljeindustrien så vel som i mange andre industrier var det fra 1980-tallet vanlig å definere ”akseptabel risiko” ut fra en ligning hvor man ganget sannsynligheten med at noe skulle inntreffe, med graden av alvorlige konsekvenser (små konsekvenser, liten sannsynlighet = ingen tiltak. Lav sannsynlighet, store konsekvenser = dyre tiltak. Stor sannsynlighet, alvorlige konsekvenser = uakseptabelt etc.) Etter Alexander Kielland-ulykken i 1980, ble det stilt krav om at operatørselskap måtte vise at sannsynligheten for at noe lignende skulle skje igjen, skulle begrense seg til 10 opphøyd i minus 4. Det innebar at i løpet av en hundreårsperiode skulle sannsynligheten for en ny Alexander Kielland-ulykke ikke være større enn 1/100. Konsekvensene av en klimakatastrofe er så alvorlige at produktet av sannsynlighet og konsekvens vil befinne seg langt inne i det røde feltet, som i alle andre sammenhenger ville ha blitt karakterisert som en uakseptabel risiko. En sannsynlighetsprosent for å lykkes på 50 eller 66 prosent ville aldri blitt godtatt i andre sammenhenger. Heller ikke The Guardian og McKibbens sannsynlighet for å mislykkes på 20 prosent er spesielt betryggende. McKibben illustrerer selv dette poenget med å sammenligne en sannsynlighet for å mislykkes på 20 prosent med russisk rulett.

Vi sprenger 2-gradersgrensen
Når oljeselskaper og oljeproduserende land kvier seg for å forholde seg til karbonbudsjettene, er det nok også fordi det er lett å se for seg at hvis man tar for seg den andre delen av regnskapet, altså hvor store de resterende reservene er, så blir det enda tydeligere at svært radikale grep må til hvis man skal nå målene. Da en forskningsrapport, publisert i Nature tidlig i 2015, konkluderte med at oljevirksomhet i Arktis var uforsvarlig, tok den utgangspunkt i et spesielt stort karbonbudsjett hvor sannsynligheten for å lykkes var 50-50, et lite betryggende utgangspunkt5. Med utgangspunkt i en 80 prosents sannsynlighet for å unngå to grader, vil påviste oljereserver og påviste gassreserver hver for seg alene være nok til at vi sprenger 2 gradersgrensen. Med et fifty-fifty utgangspunkt kan vi altså ta ut litt mer, men også i dette tilfellet må mye bli liggende. Også med det siste utgangspunktet, vil budsjettet sprenges raskt hvis man legger nye reserver til. Oljeindustrien og ansvarlige myndigheter i oljeproduserende land vil være de første til å innse at det med stor sannsynlighet vil skje. Begrepet reserver er et strengt statistisk kriterium som kun inneholder oljefelter som er mer eller mindre klare til produksjon. Det store Sverdrupfeltet som ble funnet på norsk sokkel i 2011 ble for eksempel ikke regnet som reserve før utbyggingen av feltet startet nylig. Norge opererte ved inngangen til 2015 med reserver på 786 mill Sm3 olje. Når Oljedirektoratet lokker utenlandske selskaper til å investere på norsk sokkel vises det til at Norge har ressurser (uten reserver) på til sammen 2491 mill Sm3 olje. Det innebærer altså at man forventer å produsere fire ganger så mye som reservene. Tilsvarende vil det være i de fleste oljeproduserende land. Tilsvarende vil dessuten gjelde både for kull (i enda større grad) og gass. Dette er tall som før eller siden vil synke inn og legge premissene for klimapolitikken i fremtiden, uavhengig av hva som skjer på Paris-møtet i denne omgangen.

Skjermbilde 2015-12-06 kl. 22.56.38

(Figuren som illustrerer reserver og ressurser av olje, gass, kull og brunkull tar utgangspunkt i et karbonbudsjett hvor sannsynligheten for å lykkes er 50-50).

Ingen oljeutvinning i Arktis
Oppmøtet var stort i de forsamlingene McKibben talte da han besøkte Norge i 2014, men han har til nå ikke blitt møtt med noe fakkeltog. Det er ikke så rart, fordi han har bidratt til en vending i klimapolitikken som er en stor utfordring for Norge, norsk offisiell klimapolitikk, så vel som norsk oljevirksomhet. Etter å ha sluppet unna i mange år, må Norge også stå til ansvar for oljen og gassen vi produserer. Utenfor Norge stilles det sterkere og sterkere krav om at oljeproduserende nasjoner må la reserver bli liggende i undergrunnen. På slutten av 1800-tallet påkalte uansvarlige redere, som ofret sjøfolks sikkerhet, Plimsolls vrede. For resten av verden vil offshore aktivitet fra Lofoten og nordover fremstå som et like umoralsk og ikke minst tydelig indikasjon på at Norge ikke tar klimautfordringene på alvor. Klimautfordringene er så store at vi trenger flere Plimsoll-linjer. Men uavhengig av hva som skjer i Paris: Den internasjonale bevegelsen som tar klimautfordringene har satt en strek på kartet. Oljevirksomhet nord for polarsirkelen, i Arktis, gjør oss ansvarlig for et synkende skip.

1. [Odd Harald Hauge, Fred.Olsen. En uautorisert biografi. Cappelen 1993.]

2. [Nicolette Jones, The Plimsoll Sensation, The great campaign to save the levies at sea. Abacus, London 2006.]

3. [FNs klimapanel Working Group III, Integrated Assessment Modelling Consortium (IAMC) AR5 Senario Database.IEA World Energy Outlook for 2012: Executive Summary,]

4. [I 2013 og 2014 var de årlige utslippene CO2 på henholdsvis 36 og 37 gigatonn CO2. Hvis man inkluderer andre klimagasser tilsvarte utspillene bare for 2012 54 gigatonn CO2. Det vil si at man bare siden 2012 har forbrent mer enn 200 gigatonn CO2. UNDP 2014, s. xviii.]

5. [Christophe McGlade & Paul Ekins, The geographical distribution of fossil fules unused when limiting global warming to 2 C. Nature, Volum 517, 8. januar]

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.