Gjennom historien har Nigeria vært et land hvor rettigheter og posisjoner i samfunnsliv om politikk har vært reservert den mannlige delen av befolkningen. Samtidig har seksuelle overgrep, tvangsekteskap og undertrykking av kvinner har vært et dagligdags. Etter militærdiktaturets fall i 1999, og spesielt de siste årene, har en endelig begynt å se en endring i dette mønsteret. Bak endringen står ikke minst den ‘vanlige’ kvinnen på landsbygda, som nå er lei av en lang og systematisk utnyttelse og diskriminering fra det motsatte kjønn.
— Det vi ser nå er en historisk «oppvåkning» blant den vanlige kvinne på landsbygda når det gjelder å bli informert om og ha ønske om å kjempe for sine egne menneskerettigheter, sier Dr. Lydia Umar til Radikal Portal.
Umar er en profilert menneske- og kvinnerettighetsforskjemper i Nigeria og var denne i uken invitert av Norges Fredsråd for å skape blest om 15-års jubileet til FN Sikkkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, krig og sikkerhet.
Mobilisering på grasrota
Den nye trenden med fokus på kvinners rettigheter, deres krav om å bli tatt på alvor, og deltakelse på alle nivåer i samfunnet, har siden militærkuppet vært særlig sterk på landbygda. Her har vanlige kvinner, gjerne uten noen form for utdannelse eller posisjon, tatt saken i egne hender.
— Det er helt tydelig at den vanlige kvinnen har sett seg lei på å ikke ha noen rettigheter eller innflytelse. Det en nå ser i lokalsamfunn over hele Nigeria er at kvinnene står opp og krever å bli sett på som den viktige delen av samfunnet de er, forklarer Umar.
En av hovedårsakene til det stadig større engasjementet på grasrota er den nasjonale aksjonsplanen, mot kjønnsdiskriminering, som Nigeria som en av 50 nasjoner har implementert etter å ha ratifisert Sikkerhetsrådets resolusjon fra år 2000. Umar og andre aktivister har gjennom denne aksjonsplanen fått mulighet til å drive informasjonsarbeid på grasrotplan, og dette har vært en stor del av bakgrunnen for dagens utvikling blant landsbykvinners syn på sin egen situasjon.
— Gjennom arbeidet med aksjonsplanen og et nært samarbeid med hjelpeorganisasjoner og andre har vi vært i stand til å skape en grobunn for et engasjement og en forståelse blant kvinner som vil bidra til å gjøre kampen for deres rettigheter i dette fantastiske landet enklere.
Hun understreker at selv om myndighetene har gjort mye i arbeidet med planene hadde de resultatene man i dag ser ikke vært mulig hadde det ikke vært for den enorme innsatsen sivilsamfunnet har lagt ned i arbeidet for å legge til rette for de endringer man nå er i ferd med å se rundt kvinnenes situasjon i landet.
Kvinner uten rettigheter
Den nyvunnede selvtilliten og innsikten i egen situasjon kommer de nigerianske kvinnene godt med i kampen for en sterkere posisjon i Afrikas mest folkerike land. Historisk sett, og også i dag, har kvinnene svært få eller ingen rettigheter i et av verdens mest mannsdominerte samfunn.
— Nigerianske menn har gjennom historien ikke kjent andre veier enn de man har sett når det gjelder forholdet til kvinner, og kvinnene har stort sett stilletiende godtatt den behandlingen de har fått, sier Umar.
Hun viser til at det i det nigerianske samfunnet ikke er uvanlig med hverken flerkoneri, seksuelle overgrep mot kvinner, konemishandling, tvungen prostitusjon eller menneskehandel med unge kvinner. Det er slike forhold man gjennom den innsatsen man nå har satt i gang håper å få en slutt på.
— En må ikke tro at kvinners rettigheter automatisk vil være beskyttet. Derfor er det viktig at vi nå får satt i gang tiltak som sørger for at rettighetene trygges i framtiden.
Doktoren mener det er en svært viktig oppgave å sørge for at flere nigerianske kvinner blir synlige i politikk og samfunnsliv og er derfor svært fornøyd med det arbeidet blant annet kulturlivet i landet gjør for å fremme kvinnenes sak.
— Nigerianske kvinner en nesten fraværende i politikk og høye posisjoner i samfunnslivet. Med den nye bølgen av engasjement vi nå ser gjennom hele landet, og ikke bare hos kvinner, er det derfor viktig at vi også når det gjelder det ‘maktpolitiske landskapet’ at vi snart få se kvinner i framtredende posisjoner.
Viktig å måle innsatsen
Lydia Umar er svært innstilt på at man nå skal få resultater ut av det arbeidet man har startet på. For å få til det ser hun det som svært viktig at man har en prosjektprosess hvor man setter seg lett identifiserbare mål for å kunne se framdriften.
— Skal vi lykkes med det arbeidet vi har startet er det viktig at vi setter mål vi kan se at vi når. Jo mer engasjement vi ser vi skaper blant kvinner og jo flere skoler vi kan få til å ta inn kvinners rettigheter på læreplanen jo viktigere blir innsatsen vår, og lettere blir det da å vise til hva vi har gjort i kampen for kvinners rettigheter i Nigeria.
Hun vedgår dog at landets innviklede, tredelte rettssystem, ikke gjør det veldig lett å gjennomføre tiltak for å bedre situasjonen.
— Det er et stort problem at konvensjonen bare er en del av det føderale lovsystemet. Domstolene på et lavere nivå anerkjenner ikke kvinners rettighter på samme måte og dette fjør det ofte både vanskelig å tøft og nå gjennom med saker som omhandler brudd på kvinners rettigheter i rettssystemet
Konfliktene vanskeliggjør arbeidet
Arbeidet med menneskerettigheter i Nigeria er ofte hardt og tøft. Dette skyldes ikke minst landets mange etniske konflikter. Afrikas største land er på mange måter en egen verden med 36 stater og rundt 250 forskjellige språk. En har hatt flere konflikter og borgerkrigslignende tilstander. I tillegg til en rekke regionale stridigheter sliter landet også med terroren fra den islamisiske militsen Boko Haram.
Den sindige Dr. Umar innrømmer at konfliktene ikke gjør et allerede utfordrende arbeid noe særlig lettere.
— Nigeria er en av de mest konfliktutsatte nasjoner i verden og det er ingen tvil om at de stadige konfliktene gjør arbeidet for menneskerettigheter svært vanskelige.
Hun understreker at de pågående konfliktene skaper problemer for alle landets innbyggere, men hevder at kvinner kjenner konfliktene spesielt på kroppen.
— Konflikter og indre uro skaper helt klart mye større problemer for kvinner enn menn. Ikke minst gjenspeiles dette i at 80-90 prosent av de som er internt fordrevet i Nigeria er kvinner og barn. Disse gruppene er også i mye større grad utsatt for overgrep under konflikter, avslutter hun.
