Hvor går Europas høyreekstreme?

Da muren falt i 1989 var jubelen stor, og mange trodde at det hadde åpnet seg et mulighetenes vindu, og at fred, fordragelighet, toleranse og mulighet for variert, forskjellig utvikling på et humanistisk grunnlag var sikret. Forventningene ble ikke oppfylt. Nye kriger, borgerkriger og konflikter dukket opp og har preget utviklingen siden. Europas forvandling fra et emigrasjonskontinent til et immigrasjonskontinent, risikoen for nye og forsterkede etniske konflikter, starten på en muligens ny folkevandringstid, og gjentatte finansielle- og økonomiske kriser, samt spenninger mellom økonomisk politikk og folkelig legitimering, har hopet seg opp og forsterket hverandre gjensidig.

Renessanse for høyreekstreme
Mens alt dette har skjedd, har høyreekstremismen i Europa, som man i 1945 trodde var definitivt beseiret, fått en renessanse. Fra Storbritannia til Ukraina, fra Baltikum til Hellas, er europeisk høyreekstremisme og nyfascisme i bevegelse og utvikling. Den er generelt utbredt, den har vokst seg sterk i mange land, den har et utviklet internasjonale nettverk og den er representert i Europaparlamentet, anført av skikkelser som Andreas Mölzer og Franz Obermayer, fra det østerrikske FPÖ, Bruno Gollnich og Marine Le Pen, fra det franske FN og Mario Borghezio, fra det italienske Lega Nord. Den er sterk, velorganisert, den har betydelig tilslutning i en rekke land, den har internasjonale forbindelser og den har penger og ressurser.

Jøder er byttet ut med muslimer
Den nye høyreekstremismen representerer på én gang både noe kjent og noe nytt. Det kjente er intoleransen, hetsen mot «de som er annerledes» og «de som tenker annerledes», appellen til rasisme, fordommer, hatefulle meninger og oppfatninger, bestrebelsen på å innføre en «ren og renset nasjon», forestillingen om et folkefellesskap, en ekstrem nasjonalisme, skarpt opptegnede fiendebilder, populistisk mobilisering, anvendelse av myter og konspirasjonsteorier, og i noen land og i visse grupper, også anvendelse av vold mot «fremmede» og «politiske motstandere». Det nye er at hovedmotstanderne er skiftet ut. Det er ikke lenger jøder, men muslimer, som er hovedfienden. Fortellingen om den jødiske «verdenssammensvergelsen» er skiftet ut med en fortelling om en «islamsk trussel» og en pågående arabisk overtagelse av Europa. Andre fiender er romfolk og homofile. Det er også politiske fiender. Arbeiderbevegelsen er slått, og oppfattes dermed ikke lenger som noen betydelig motstander. I stedet er det en vagt definert «sosialisme», «de venstreorienterte», «de kulturradikale», «multikulturalistene», eller «kulturmarxistene» som er skyteskiver for den høyreekstreme polemikken. Andre fiender er de «gamle politikerne», EU og globaliseringen.

Den lille manns beskytter
Noen av partiene og gruppene, for eksempel det østerrikske FPÖ, det tyske NPD, de italienske Forza Nuova og Terza Positione, det ungarske Jobbik-partiet, det greske Cryssi Avgi og det Storrumenske partiet trekker på autoritære og fascistiske røtter i disse landenes historier, mens andre, som det norske Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti slett ikke har slike historiske bindinger. Sånn sett finnes det store interne forskjeller. Mellomkrigsårenes høyreautoritære og fascistiske bevegelser var erklært elitistiske og hyllet åpent visjonen om en nasjonal elite og en «fører». Den nye høyrepopulismen og -ekstremismen angriper derimot «de gamle politikerne» og fremstiller seg selv som antielitistisk. Den mobiliserer betydelige befolkningselementer i kraft av denne erklærte antielitismen. Samtidig er dens partier selv hierarkisk og elitært oppbygget, og ofte helt dominert av en karismatisk leder og en tydelig utviklet lederkult.

Karismatiske ledere
I den økonomiske politikken har mange av partiene overtatt den økonomiske liberalismens doktriner, mens mellomkrigstidens fascisme derimot gikk inn for en statlig ledet nasjonal økonomi. Men i mange av landene opptrer den nye høyreekstremismen samtidig som «den lille manns» beskytter og som forsvarer av velferdsstaten. Det er her en iboende spenning i partienes politikk og agitasjon. Muligens mest i land som Norge og Danmark, hvor den folkelige tilslutningen til en «velferdsstat» tradisjonelt har vært stor. Trettiårenes massive synlige massemobilisering i fascistiske massepartier er ikke lenger del av den politiske stil og praksis, og det er heller ikke, bortsett fra i mindre neofascistiske og nynazistiske grupper, et av den klassiske fascismens kjennetegn, paramilitære korps. I disses sted finner vi i stedet TV-appellen. De nye høyrepopulistiske partiene i Europa rommer mange moderne, og etter hvert også trendy og karismatiske politikere med medietekke, som den nå avdøde Jörg Haider eller Marine Le-Pen eller alternativt joviale, populistisk brautende typer som Silvio Berlusconi, eller bare grove, som Umberto Bossi.

Et skred i holdninger
Sist, men ikke minst, er målene for politiske angrep og den politiske retorikken forskjellige. Mens mellomkrigsårenes fascisme angrep demokratiet, erklærer mange av den moderne høyreekstremismens partier og grupper seg som demokrater. Den demokratiske diskursen har seiret. Men hva er de videre konsekvensene av hatefull retorikk og tilbakevendende appeller til fordommer og rasisme? Muligens er det allerede for sent her. Det er skjedd et skjebnesvangert skred i holdninger og oppfatninger. Den europeiske høyreekstremismen er omfattende. Men høyreekstremismen er også internt differensiert i omfattende forskjellige strømninger, retninger og typer. Nye grupperinger og partidannelser som skiller seg fra hittil eksisterende høyreekstremisme, og som heller søker inn i en mer moderat midtposisjon, er oppstått, slik som det engelske UKIP, det norske Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti. Situasjonen er svært flytende, og store velgersegmenter er i bevegelse.

Dansk folkepartis vekst
Høyreekstremismens og høyrepopulismens gjennombrudd i de nordiske landene, land som engang var ansett for å være det liberale demokratiets og sosialdemokratiets bastion, har vært bemerkelsesverdig. Fremskrittspartiet i Norge, Sverigedemokratene i Sverige og Dansk Folkeparti har brutt inn i tomrommet som oppsto ved den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsens svekkelse. Dansk Folkeparti, som ble grunnlagt i 1995, sprang ut av en skattenekterbevegelse: Mogens Glistrups Fremskridtsparti, som hadde fått sitt gjennombrudd ved valget i 1973. DF opplevde deretter en betydelig fremgang under innvandringsdebatten, den «verdipolitiske» diskusjonen, 9/11-terrorangrepet i New York, Danmarks deltagelse i internasjonale aksjoner, og debatten om «Muhammedkarikaturene». Partiet ble, etter Anders Fogh Rasmussens regjeringsdannelse i 2001, tatt inn som fast støtteparti i hans regjeringsbærende koalisjon, hvilket innebar en legitimeringsgevinst for partiet både blant de etablerte borgerlige partiene og i mediene.

Mobiliserer nye velgergrupper
Partiet søkte også i økende grad selv å presentere seg som et sosialt bevisst sentrumsparti med en særlig bekymring for innvandringsproblematikken. Med denne profilen har partiet fått en betydelig tilslutning, som har kulminert i over 14 prosent av stemmene ved folketingsvalget i 2007, 15 prosent ved europaparlamentsvalget i 2009, nesten 27 prosent ved europaparlamentsvalget i 2014, og 22 prosent ved det nylig avholdte folketingsvalget. DF har i sin velgersammensetning en bred profil og har i stigende grad kunnet mobilisere arbeidervelgere. I det siste sikkert også skuffede velgere som tidligere har stemt på Sosialdemokratene eller Sosialistisk Folkeparti, og ved det nylig avholdte valget, også en betydelig del venstrevelgere. DFs suksess ved 2015-valget var i høy grad også en historie om Venstres nederlag. Partiet har under Christian Thulesen Dahl styrket sin sosiale profil. Men partiet har på den andre siden likevel pekt på borgerlige statsministre og støttet borgerlige regjeringer og deres økonomiske politikk, sist da deres støtte nylig banet vei for en borgerlig regjering med Lars Løkke Rasmussen som statsminister. I den såkalte verdipolitikken har partiet plassert seg til høyre. Og dets respekt for pluralisme har ikke vært overveldende. Og så må vi fortsatt ikke glemme den generelle europeiske konteksten med eksploderende problemer, økende rasisme og begynnende demokratisammenbrudd, noe som ofte blir oversett i den hjemlige debatten.

Protestpartier til makten
Dette er imidlertid historien om partiets tilblivelse, røtter og første lange egendefinering. DFs legitimering under Fogh-regjeringen og dets etterfølgende plassering i det sosialpolitiske tomrom, som er oppstått som følge av den høyrevridde overordnede økonomiske politikken ført av regjeringen bestående av Sosialdemokratene, Radikale Venstre og Sosialistisk Folkeparti, har skapt en ny situasjon også for DF, noe som ble tydelig ved partiets store seier i forrige valg. Dette har også skapt et nytt problem for partiet: Hvordan skal det fremover forene rollen som bredt sosialt protestparti med dets hittil høyrevridde politikk og dets opprinnelige slektskap med den øvrige europeiske høyrepopulismen? DF har i de senere årene lykkes i å artikulere en folkelig protest mot den politiske eliten og den «nødvendige politikken». Protesten har åpenbart også kunnet mobilisere periferi mot sentrum. Dette er en viktig del av den nyere utviklingen. Men partiet er også stadig preget av sin opprinnelse og kontekst. Hvor går DF videre herfra? Partiet har påvirket det politiske systemet, men blir også omvendt påvirket av dette. Det kan fremover bevege seg i flere retninger.

Oversatt fra dansk av Daniel Vernegg