På et seminar i regi av Mira-senteret i november, Likestilling: Til hvilken pris? Arbeidsliv og familieliv i et minoritetsperspektiv, påpekte likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik at likestillingsprosjektet i Norge svikter minoritetskvinner.
Det er ulik tilgang til makt, likhet og likeverd blant kvinner i Norge, konstaterte hun. Til tross for likestillingsprosjektet, står fortsatt noen kvinner utenfor: de som ikke har norsk statsborgerskap, de som er lavt utdannete, studenter og arbeidsløse. Kort sagt, i den norske likestillingsmodellen er kvinner fra andre land ikke kvinner med rettigheter, men innvandrere som faller inn under integreringspolitikken.
Likestillingsprosjektet funker best for hvite høytutdannede middelklassekvinner med jobb. Hvis du har feil navn og blir gravid uten å ha jobb, får du ikke fordeler som andre kvinner i Norge som allerede hadde fast jobb før de ble gravide.
For i Norge i dag er noens valg bedre enn noen andres valg.
Solidariteten mellom kvinnene forsvant
Hva skjedde med solidaritet blant kvinner, spurte den engelske feministen og aktivisten Selma James på likestillingsseminaret.
James minnet om at den feministiske kampen handler om å forandre verden for alle kvinner og menn. Den handlet blant annet om å få kvinner i maktposisjon, slik at de kunne løfte kvinnekampen videre, men endte opp med at kvinner som fikk makt ble «menn», og kvinner forble underordnet menn med noen få unntak.
Hvorfor ble det slik? For James ligger svaret i at maktrelasjonen mellom menn og kvinner ikke ble endret tross kvinnekampen. Menn beholdt sin økonomiske makt over kvinner. Mens menn får betalt for sine jobber, velger kvinner å gjøre jobber som ikke anses som lønnsarbeid, blant annet barnepass og omsorg. I et kapitalistisk system hvor økonomisk makt herjer, taper kvinner.
Hengt ut som late
I Norge er likestillingsprosjektet nært knyttet til arbeidslinjen; bare de som er yrkesaktive får gode ordninger. Kvinner som ikke er yrkesaktive, studenter, hjemmeværende og enslige står utenfor. Kvinner som sliter med å finne jobb, blir mer avhengig av mannen sin eller familien, og får veldig liten mulighet til å bestemme over sine egne liv. Minoritetskvinner spesielt, er utsatt for diskriminering på arbeidsmarkedet og har mye mindre muligheter til å få seg en karriere enn norske kvinner.
I tillegg til at de er maktesløse hvis de er arbeidsløse eller velger å være hjemme med barna og motta kontantstøtte, blir de også hengt ut i media som usolidariske og late. Istedenfor å gi kvinner flere muligheter til å komme seg i arbeid, får de kjeft for ikke å ha vilje til å stå opp på morran!
Presset på kvinner om å jobbe utenfor hjemmet fører også til undertrykking av andre kvinner, med kjøp av husarbeid: au pairer og renholdere, der de fleste er fra ikke-vestlige land.
Klasse og etnisitet må med
Mira-senteret som jobber for minoritetskvinner mener at en helhetlig likestillingspolitikk trengs i Norge. En politikk som ikke nøyer seg med kjønnslikestilling, men også en likestillingspolitikk hvor klasse og etnisitet tas i betraktning.
For a få det til, sier Fakhra Salimi fra Mira-senteret, at minoritetskvinner som i dag bare omtales i innvandrings- eller integreringsdebatten, også må få sin stemme i likestillingskampen og bli hørt i likestillingsdebatten.
Bare når alle kvinner får samme muligheter i Norge, kan vi konstatere at likestillingsprosjektet har lykkes.
