Trandum utlendingsinternat — en historie om overgrep og skandaler

Nylig gikk jeg gjennom kritikken Trandum utlendingsinternat har fått siden oppstarten. Og det er mye.

Når det er sagt, må det også sies at mye ved internatet er blitt forbedret underveis. Men her er vi ved noe av det som synes å være kjernen – det er påfallende hvor lang tid det tar før problemer blir oppdaget og rettet opp, noe følgende kronologiske gjennomgang er særlig egnet til å understreke. Hele historien vitner om hastverksarbeid og dårlig planlegging. Samtidig ser vi en urovekkende trend i retning av strengere sikkerhet og kontroll ved internatet, altså at det blir mer og mer likt et fengsel – hvilket det til stadighet påpekes at stedet ikke er.

Et fengsel for ikke-kriminelle
Det er særlig tre aspekter ved måten utlendingsinternatet drives og har blitt drevet på som har vært både kontroversielle, og grunnleggende problematiske, helt fra begynnelsen.

Det første gjelder det at man i det hele tatt fengsler mennesker som ikke har gjort noe straffbart. Utlendingsloven er ikke noen straffelov. Det er særlig ille, kanskje grunnlovsstridig, at vi også gjør dette mot barn. For det andre gjelder det den utstrakte og rutinemessige bruken av kontroll- og tvangsmidler overfor de innsatte, for eksempel bruken av sikkerhetsceller overfor psykisk syke. Det gjelder også de strenge visitasjonsrutinene de innsatte må gjennom i forbindelse med besøk, det vil si besiktigelse av naken kropp og nakent underliv ved nedhuking over speil. Dette er strengere praksis enn i de fleste fengsler. Og for det tredje, så handler det om interneringstid. Stedet er dårlig tilpasset langtidsopphold, likevel blir noen sittende i flere måneder, noen i over et år.

LES OGSÅ: En tilstrekkelig humanitet

Ingen rettslig hjemmel for Trandum
Før opprettelsen av Politiets Utlendingsenhet (PU) i 2004 var det de enkelte politidistriktene som hadde ansvaret for uttransporteringer, og Oslo politidistrikt hadde et nasjonalt ansvar for driften av utlendingsinternatet. Da PU tok over var noe av hensikten nettopp å avlaste politiet i dette arbeidet, og private vektertjenester ble hyret inn for å drive utlendingsinternatet. Denne praksisen ble kraftig kritisert av Europarådets torturforebyggingskomité i 2006.

2006 var i det hele tatt et dårlig år for utlendingsinternatet. I løpet av tre måneder fikk Trandum kraftig kritikk fra både Europarådets torturforebyggingskomité, Sivilombudsmannen og Advokatforeningen. De var særlig bekymret over at det faktisk manglet rettslig hjemmel for driften av stedet, hele seks år etter at internatet åpnet. Dette ble ansett å være særlig alvorlig, tatt i betraktning de ansattes tilgang til-, og utstrakte bruk av makt og tvang ovenfor de innsatte. Og ikke minst fordi over halvparten av de ansatte ikke var politifolk, men sivile med fire ukers kurs.

Torturlignende tilstander
Bruken av makt, for eksempel utestengelse fra fellesskapet på isolatcellene på sikkerhetsavdelingen, ble kritisert for å forekomme påfallende rutinemessig – urovekkende nok også ovenfor suicidale og alvorlig syke mennesker. Sivilombudsmannen fant blant annet en mann med tuberkulose innelåst på sikkerhetsavdelingen. Advokatforeningen var særlig kritisk til at man ved selvmordsforsøk, heller enn å få akutt psykisk hjelp, ble innelåst på, det som i realiteten er, glattceller.

Torturforebyggingskomiteen mente dessuten at bygningene ikke holdt god nok standard. De rettet særlig kritikk nettopp mot sikkerhetscellene, eller isolatet. Ikke bare er og var cellene små og mørke, med vindu så høyt oppe på veggen at man ikke når opp til det, men de innsatte vekkes hvert 30. minutt, på grunn av kontinuerlig tilsyn fra de ansatte. Toalettet er et hull i gulvet, ikke så altfor langt fra der den oransje plastikkmadrassen må ligge for å få plass.

Et norsk Guantánamo
Det var i det hele tatt mye å sette fingeren på. De rapporterte om menyer bestående av frysetørkede middager og brødskiver, og at luftingen av de innsatte tilsynelatende skjedde sporadisk. Torturkomiteen fant åtte personer innelåst i én celle ved sitt besøk. De innsatte ble videoovervåket mens de brukte toalettet, og sist men ikke minst, stedet manglet en offentlig, uavhengig tilsynsordning. Advokatforeningen mente dette innebar at de innsatte i realiteten ikke hadde klagemuligheter, og det var i denne forbindelsen advokat Arild Humlen sammenlignet stedet med Guantánamo.

På tross av at tilsynshyppigheten på sikkerhetsavdelingen ble kritisert for å være såpass intens at den hindret de innsattes rett til privatliv, klarte en ung, somalisk mann å ta sitt eget liv der året etter, altså i 2007. De ansatte var informert om at mannen var suicidal.

Ikke-fungerende tilsynsråd
I 2008 ble Tilsynsrådet endelig opprettet. Og det er bra. Rådet skal bestå av uavhengige fagpersoner, i hovedsak jurister og helsepersonell, og skal påse at driften av internatet skjer i henhold til det gjeldende lovverket. Det er i utgangspunktet bare mulig å klage fra innsiden og de innsatte blir henvist til å legge klager i postkasser på de ulike avdelingene. Problemet er imidlertid at de fleste er uttransportert innen klagen er ferdig behandlet. Det er dessuten et spørsmål hvorvidt de innsatte forstår Tilsynsrådets mandat, noe Tilsynsrådet selv har påpekt i flere av sine årsrapporter. I fjor kom det, ifølge dem, bare inn to klager. Når vi vet at 4182 mennesker var internert der i løpet av året, høres to klager påfallende lite ut. Dette kan ha flere forklaringer, for eksempel kan det ha sammenheng med at det ikke deles ut informasjon om ordningen sammen med annen informasjon innsatte får ved ankomst. Og så er den kun tilgjengelig på engelsk.

I 2008 ble også forslag til forskrift for utlendingsinternatet sendt ut på høring. Forskriften trådte imidlertid ikke i kraft før i 2010, samtidig som den nye utlendingsloven.

LES OGSÅ: Lukkede mottak er ikke løsningen

Asyldopskandalen
Så braket det løs med krigstyper igjen i 2009. ”Asyldopskandalen” kalte VG det, da de etter å ha fått tilgang på interne uttransporteringsrapporter kunne avsløre at PU systematisk hadde benyttet tunge beroligende midler, som stesolid og nozinan, samt inngripende kontrolltiltak som body-cuffs, i forbindelse med tvangsreturer – uten at lege var til stede. På toppen av det hele dukket det også opp saker om omfattende intern kritikk mot nettopp slik praksis i PU, og bekymring for at det hadde utviklet seg en ukultur i organisasjonen. Ledelsen på internatet og i PU, på sin side, nektet å ha kjennskap til, eller ansvar for, tvangsmedisineringen. De henviste til legen på Trandum, og til at PU ikke har mulighet til å påvirke hans vurderinger.

Men hvem er egentlig legen på Trandum, lurer du kanskje på? Helsetilbudet på utlendingsinternatet er anbudsbasert og har vært bemannet av det private selskapet Legetjenester AS i flere år. Jeg skal ikke påstå at tjenester som er satt ut på anbud kategorisk er dårligere enn de som ikke er det, men det finnes etter hvert en rekke dokumenterte tilfeller der Legetjenester AS har kjent innsatte transportdyktige, i strid med andre legers anbefalinger, også spesialister. Et av de groveste tilfellene vi kjenner til er en palestinsk kvinne som spontanaborterte da familien ble pågrepet av politiet, og som ble uttransportert tre dager etter, fortsatt blødende og i strid med sykehusets anbefalinger. Et annet tilfelle gjelder en ung afghaner som hadde en rekke akuttinnleggelser og selvmordsforsøk bak seg. Ifølge epikrisene var han suicidal og det kunne ikke utelukkes at han var psykotisk. Etter at 17 politimenn tok seg inn på rommet hans klokken 05:00 om morgenen, ble han liggende seks timer på murgulvet på Drammen politistasjon, lenket fast i metallkroker. Senere fulgte tre uker på sikkerhetsavdelingen på Trandum, før han ble returnert til internflukt i Kabul.

Trandum: Uten kontroll
I 2010 omtalte hovedverneombudet Trandum som en ”virksomhet uten kontroll”, og uttalte at arbeidsmiljøet på internatet var direkte skadelig for både ansatte og innsatte. Det var flere innsatte enn noen gang, flere branntilløp, rømningsforsøk, opptøyer og trusselsituasjoner i begynnelsen av året, en fortsettelse av utviklingen fra 2009. På et tidspunkt vurderte Arbeidstilsynet å stenge stedet, på grunn av farlig lav bemanning. Dette var det samme året som det kom fram at PU hadde tatt i bruk private vektere ved internatet igjen, på tross av kritikken i 2006. Hovedverneombudet stengte på et tidspunkt internatet med umiddelbar virkning for en kort periode på grunn av luftkvaliteten.

På grunn av Maria Amelies sak lærte vi dessuten i 2011 at man ikke bare risikerer å bli utsatt for nedverdigende behandling og maktovergrep i forbindelse med tvangsreturer, men man skal jammen betale for det også. PU kan beslaglegge kontanter de innsatte har på seg ved pågripelse for å dekke utgiftene ved tvangsreturen, og hvis man på et seinere tidspunkt returnerer til Norge vil man få en høy regning.

Økt kapasitet ved internatet
Ellers ble det dette året varslet en kraftig omlegging og opprustning av internatet. I løpet av 2012 og 2013 åpnet to nye modulbygg, som blant annet huser egne avdelinger for familier og enslige kvinner. Dessuten ble uteområdene utvidet og forbedret, og aktivitetsrommet rustet opp. Og dette er også bra. Problemet er at de innsatte fortsatt ikke får mange timer i uka der de faktisk har anledning til å benytte seg av de nye fasilitetene for aktivitet inne og ute. Det er dessuten et grunnleggende problem at den underliggende motivasjonen syntes å være økt kapasitet og et mer effektivt system for uttransporteringer, heller enn å bedre forholdene for de innsatte.

Barnefengslingsskandalen
I 2014 var det veldig mange som var litt ekstra opptatt av asylbarna, og det ble stor skandale, ”barnefengslingsskandalen”, som Dagbladet kalte det, da det i løpet av sommeren kom fram at det hadde vært en kraftig økning i antall fengslede barnefamilier på internatet. Vi ble blant annet kjent med en afghansk gutt på to år som satt internert i mer enn elleve uker. Advokatforeningen uttalte at de var svært kritiske til hvorvidt det finnes rettslig hjemmel for at barna faktisk låses inn på celler om natten, slik dagens praksis fortsatt er. NOAS har siden kalt denne praksisen grunnlovsstridig.

I 2014 kom dessuten de siste eksterne rapportene om virksomheten, fra Sivilombudsmannen og Advokatforeningen. På tross av store forbedringer siden forrige besøk er det, ifølge disse, fortsatt alvorlige problemer ved måten internatet drives. De understreket at utbedringene som har skjedd er positive, men uttrykte stor skepsis til at sikkerhets- og kontrollhensyn har fått gå på bekostning av de innsattes rett til privatliv, og at internatet derfor ligner mer og mer på et fengsel.

LES OGSÅ: Norske myndigheter behandler psykisk syke som kriminelle

Unødvendige kroppsvisitasjoner
Både Sivilombudsmannen og Advokatforeningen påpekte at bruk av makt og tvang fortsatt skjer med betenkelig hyppighet, og fortsatt tilsynelatende rutinemessig, i forbindelse med tvangsreturer. Det gjelder fortsatt særlig bruken av sikkerhetsavdelingen og det unødvendig rigide kroppsvisitasjonsregimet de innsatte må gjennom etter ethvert besøk. Til Sivilombudsmannen uttalte PU blant annet at de skulle ”se på muligheten for at for eksempel menstruerende kvinner skulle få tilgang til å benytte toalettet” i forbindelse med kroppsvisitasjoner – hvorfor er ikke dette ”sett på” for lenge siden? Fram til 2013 skjedde kroppsvisitasjoner også i forbindelse med advokatbesøk, noe som heldigvis er endret nå. Men det kan likevel forekomme. Ellers kritiserte de fortsatt den intense tilsynshyppigheten på sikkerhetsavdelingen og at barn interneres, og de stilte spørsmål ved om lovhjemmelen som brukes for å frata de innsattes personlige eiendeler holder rent juridisk.

Stadig kritiske problemer
Nylig fikk en gruppe fra Antirasistisk senter omvisning på utlendingsinternatet. Selv om det var tydelig, også for oss, at det har skjedd store utbedringer, særlig hva gjelder bygningsmassen, fikk vi dessverre bekreftet en del av våre bekymringer. I tillegg at kun én person på internatet har politifaglig utdannelse, og det er internatsjefen selv.

Fjoråret sto for en dramatisk økning i antallet internerte på Trandum. Dette gikk nødvendigvis på bekostning av andre mindre inngripende alternativer, som for eksempel meldeplikt. Hele 307 barn satt internert på Trandum i løpet av 2014. Og selv om over 48 prosent av de innsatte ikke satt internert lenger enn én dag, var det hele 11,7 prosent, altså 467 mennesker, som satt tre uker ”eller lenger” – hva nå enn det måtte bety. Internatet ble stengt av Arbeidstilsynet før jul, og også denne gangen handlet kritikken om misforholdet mellom antall innsatte og antall ansatte på jobb til enhver tid.

Selvmordsforsøk, sultestreik og opptøyer
Likevel presterer PU og ledelsen ved internatet å være overrasket da 2015 åpnet med selvmordsforsøk, sultestreik og omfattende opptøyer blant de innsatte. Og planen er altså ytterligere utvidelse av kapasiteten på internatet. For 2015 er måltallet for tvangsreturer økt til rekordhøye 7800 personer.

Det betyr at et enda større antall mennesker skal innom internatet på Trandum dette året. Med tanke på historikken slik den er gjennomgått her, er vissheten om dette mildt sagt bekymringsverdig.