Regjeringens posisjonspapir er verdiløst – hemmeligholdet rundt TISA-avtalen fortsetter

Norge er i forhandlinger om en ny omfattende handelsavtale om tjenester. Et bredt norsk sivilsamfunn har ropt varsko om forhandlingene om TISA-avtalen, fordi vi mener avtalen er en trussel mot offentlige tjenester og politisk handlingsrom i sin allminnelighet. Med TISA kan vi forplikte oss til å fjerne reguleringer som styrer tjenestesektoren vår. Tjenester er alt du ikke kan slippe på foten din, og er alt fra helsetjenester, utdanning, vannforsyning, kollektivtransport, post og jernbane. Med dagens regjering er det all grunn til å frykte hva som ligger på forhandlingsbordet.

Attac, Handelskampanjen og Fagforbundet har frontet kravet om åpenhet om hva Norge er med på. Senterpartiet, Rødt, SV og Arbeiderpartiet har fulgt opp. Da EU offentliggjorde sitt mandat forrige uke, økte presset mot den norske regjeringen. Mandatet er et styringsdokument for de som skal forhandle fram avtalen. Siden ministrene selv ikke kan sitte ved forhandlingsbordet, trengs det et dokument fra folkevalgte som gir føringer om hva som er viktig for Norge.

Posisjonspapir til ingen nytte
Derfor ble vi glade da Utenriksdepartementet offentliggjorde «det norske posisjonspapiret» for TISA-forhandlingene. Det hele ble presentert som et åpenhetsinitiativ.

Men så viste det seg at teksten ikke var det dokumentet som skulle gi føringer for hva Norge ville i forhandlingene. Teksten var skrevet i 2015, kunne UD bekrefte til Attac denne uka. Norge har altså ikke offentliggjort et saksdokument, men skrevet en ny tekst. Teksten er en redegjørelse for allerede kjente, og uklare, norske posisjoner. Åpenhet om forhandlingene er altså fortsatt mangelvare i Norge.

Teksten er basert på kilder fra 2013, ifølge Utenriksdepartementet. Regjeringen må offentliggjøre disse kildene dersom de skal etterleve kravet om mer åpenhet.

Siden regjeringen likevel ikke har offentliggjort et offisielt dokument som klargjør Norges posisjoner i TISA-avtalen, lurer vi på hva regjeringen ønsker å skjule. Teksten de publiserte på tirsdag ser mer ut som et forsøk på å dempe kritikken, enn å faktisk å imøtekomme krav om mer åpenhet.

EUs forhandlingsmandat
Da EU offentliggjorde sitt forhandlingsmandat forrige uke var mandatet et offisielt dokument datert 8. mars 2013, før forhandlingene startet. Dokumentet ga langt mer informasjon om EUs ønsker til TISA-avtalen. Her redegjør EU for en rekke elementer de vil ha med. Blant dem finnes en beskrivelse av de kontroversielle klausulene «frys» og «skralle», som kan låse politisk handlingsrom for folkevalgte. I tillegg skriver EU at avtalen skal inneholde en «effektiv tvisteløsningsmekanisme». Dette er en referanse til den omstridte investor-stat-domstolen, som vil øke storselskapers press på nasjonalt regelverk. Stat-stat tvisteløsning er et annet alternativ. Hvilke som gjelder for TISA er fortsatt uklart.

Tirsdagens teksten som ble lagt ut på regjeringens nettsider er derfor en redegjørelse for Norges posisjon, slik den var i 2013. Men publiseringen er ikke et tiltak for å bedre åpenheten om forhandlingene. All informasjon som finnes i teksten er kjent fra før.

Pressmiddel mot stater
Etter press fra sivilsamfunnet offentliggjorde Norge sitt åpningstilbud til forhandlingene i fjor. Åpningstilbudet er en liste over sektorer som sier noe om hva Norge vil forbeholde seg retten til å beskytte med regler og politiske reguleringer, og hva vi vil konkurranseutsette eller hvor vi vil fjerne spesielle regler mot utenlandske selskap. Forskjellen på et åpningstilbud og et forhandlingsmandat er stort. Forhandlingsmandatet tar for seg hvordan rammeverket for hele avtalen skal være, ikke bare hvilke sektorer vi vil ofre og ikke. Et slikt mandat kunne for eksempel gjort det klart at Norge ikke ønsker en regel som hindrer framtidige regjeringer å ta tilbake privatiseringer gjort av denne regjeringen. Faren for at Høyre og FrP får «klemt så mye tannkrem ut av tuben at Arbeiderpartiet ikke får puttet det tilbake», som de så elegant formulerer seg, er en av de største farene ved TISA-avtalen.

Hvordan Norge skal beskytte sine offentlige tjenester og hvordan regjeringen vil beholde folkevalgtes politiske handlingsrom er fortsatt uklart.

Norge uten mandat?
Hensikten med publiseringen var å gi en samlet beskrivelse av situasjonen slik den var i 2013, ifølge Utenriksdepartementet. Derfor blir TISA-forhandlingene referert til i framtids form, som «Norge skal bidra konstruktivt i forhandlingene (…) og «Norge framlegger sitt åpningstilbud i forhandlingene så snart som mulig» (under «Hovedposisjoner»).

EUs forhandlingsmandat gir nyttig kunnskap om hvordan EU ønsker at selve rammeverket for avtalen skal utformes. Det refereres til en rekke konkrete artikler i WTOs GATS-avtale. Kjennskap til flere detaljer skaper et bedre grunnlag for å debattere TISA-avtalen. En ny norsk tekst uten dette detaljnivået, og som ikke stadfester Norges holdning til rammeverket for hele avtalen, er uten verdi.

Spørsmålet som melder seg nå, er om det finnes et forhandlingsmandat. Det kan se ut som at Norge har gått med hodet først inn i forhandlingene, uten politisk styring fra folkevalgte. Det forsterker vårt inntrykk av TISA-avtalen som en trussel mot demokratiet.