Hvor mange menneskerettighetsbrudd tåler Norges samvittighet?

Fremme av menneskerettigheter og demokratiprinsipper ligger i hjertet av norsk utenrikspolitikk.

Deretter står det at:

Spørsmål knyttet til menneskerettigheter og demokrati er høyt prioritert både utenriks- og utviklingspolitisk. Enten det dreier seg om å støtte menneskerettighetsforkjempere, fremme ytringsfriheten, motvirke dødsstraff eller å bidra til demokratiske konstitusjoner og frie valg, står rettighetsbegreper sentralt.

– Jeg vil at du leser UDs paragraf enda gang til før jeg fortsetter.

For et år siden kom en ung mann ved navn Vahid Rameshk til Norge som politisk flyktning fra Teheran i Iran. Vahid var da 26 år gammel og utdannet arkitekt, med egen bedrift. Vahid kom fra Iran, hvor han hadde det godt. Han var ressurssterk, hadde nok penger og var utdannet som arkitekt. Men han klarte ikke ignorere mangelen på ytringsfrihet, religionsfrihet og den urettferdigheten som preget Iran. Han var en av dem som ikke ville lukke øynene for alt  som var galt, men ville gjøre en forskjell. Vahid valgte motstand og protesterte mot urettferdigheten. Han ble fengslet i 28 dager og deretter dømt til 1 års fengsel og 74 piskeslag.

Vahids foreldre beordret ham til å forlate Iran, men Vahid ville bli og kjempe videre. Likevel valgte han å adlyde sine foreldrene og søkte tilflukt i Norge, selv om det innebar å begynne et nytt liv. Der måtte han lære seg et helt nytt språk, tilpasse seg en ny kultur og utdanne seg på nytt. Han kom til det landet som var kjent som et av de beste landene i verden, et land som  kjempet for menneskerettigheter og menneskerettighetsforkjempere som Vahid.

Vahid lærte seg norsk og jobbet som frivillig i Røde Kors for å fortsette sitt arbeide mot urettferdighet. Vahid ble beskrevet av sine kollegaer som en aktiv og energisk person med store ambisjoner, en ekte ressurs. Men til tross for dette fikk Vahid etter 8 måneder avslag fra UDI, men han anket og fikk en sjanse igjen. Hvis han nå får et negativt svar igjen, må han reise tilbake til Iran. Hvis han reiser tilbake, vil han bli satt rett i fengsel, kanskje på livstid fordi han forlot Iran. Han vil straffes med flere piskeslag, muligens med døden ved henging.

– Jeg vil at dere leser og sier ”74 piskeslag” og ”drept ved henging” høyt, da det kanskje vekker et lys av forståelse og empati. Jeg vil at fedrene skal forestille seg dette om deres sønner, jeg vil at mødrene i Norge skal forestille seg at dere sønner blir ”drept ved henging” og ”74 piskeslag”. Etter 74 piskeslag vil all hud på Vahids rygg flekkes av, og hvis han overlever disse fryktelige sårene og smerten, vil arrene, også de psykiske, aldri lege.
Den 1. mars 2014 fikk Vahid sitt andre negative og definitive avslag, nå har han ikke lenger mulighet til å anke.

– Kan vi som er født og oppvokst i skandinaviske land forestille oss dette? Er det kanskje derfor det var så lett å gi Vahid Ramesh et negativt svar? Jeg spør dere, fordi jeg forstår det ikke. Et land med kun 5 millioner innbyggere og godt om penger, sender tilbake Vahid Rameshk og andre som ham til døden og tortur. Hvordan forklarer man dette? Er ikke dette drap? Er dette å være en eksemplarisk utøver og forkjemper for menneskerettigheter? Jeg spør fordi jeg har tenkt og tenkt, men finner ingen forklaring!

Kanskje er det fordi saksbehandleren aldri har møtt Vahid og han eller hun distanserer seg slik fra ham at det nesten blir uvirkelig, og derved lettere å gi negativt svar? Kanskje tror saksbehandleren at Vahid lyver eller overdriver? La meg spørre deg saksbehandler: Hva hvis han ikke lyver? Har du da ha Vahids død på din samvittighet? Si meg, hvis Vahid kom på din dør og bad om hjelp i frykt for sitt liv – ville du da smekke døren i ansiktet på ham eller ville du prøve å hjelpe ham?

For det er akkurat det Vahid gjør, han ber Norge om hjelp fordi han vil leve. Han vil ikke dø fordi han er et modig menneske. Hvorfor er det så vanskelig å hjelpe Vahid? Hva er det vi er så redde for? Det er så lett å sende penger til fattigdom og krig, men de som egentlig trenger oss mest, er unge menn og kvinner som Vahid Rameshk, som ber om hjelp i det som er en forferdelig krise i livet. De har ikke annet valg enn å henvende seg til sine medmennesker og naboer. Vi er i det store hele, alle land og mennesker, hverandres naboer.

– Hvorfor er det da så vanskelig for oss å hjelpe Vahid? Et land på 5 millioner innbyggere som nekter å gi Vahid sjansen til et verdig liv. Et land som deler ut fredsprisen, men sender tilbake en ung mann til grusomme forhold. Har vi så små hjerter at vi ikke klarer å finne rom her hos oss for mennesker som Vahid? Hva sier det om oss som bor her? Står vi med hodene så høyt løftet at vi ikke ser at vi står på andre menneskers døde kropper? Kan du og jeg noensinne se foreldrene til Vahid i øynene? Alle disse spørsmålene surrer i mitt hode, og min samvittighet tillater det ikke. Gjør din?