En skolegrøsser fra virkeligheten

Foto: Manifest Forlag

"Magnus Marsdals nye bok, "lærerkoden" - er uhyggelig lesning. Samtidig er det en heltefortelling om en lærer fra Sandefjord som ikke ville gi seg."

Øystein Imsen
Om Øystein Imsen (11 artikler)
Øystein Imsen er lektor, musiker og gründer. @oimsen på Twitter

Historiens høydepunkt utspiller seg i Sandefjord rådhus, rett før barneskolelærer Marius Andersen skal ta velfortjent juleferie. I møte med kommunalsjefen får han valget: enten gir du elevene dine karakterer i form av et gigantisk avkrysningsskjema, eller du mister jobben. Marius begår en profesjonell heltedåd, han nekter å krysse. Etter en vanskelig juleferie slår en kollega følge, deretter flere. Foreldrene gjør til slutt opprør, og saken eksploderer i riksmediene. Skandalen var et faktum, og kommunen måtte gi seg. Marius fikk beholde jobben.

Kunnskapsbløffen v 2.0
Med dette pamflettet følger Marsdal opp sin bok «Kunnskapsbløffen» fra 2011. Denne boka var nok forut for sin tid på mange måter, og hadde fortjent mer oppmerksomhet. Denne gangen er det annerledes, for boka kommer på et tidspunkt hvor norske lærere har gått til streik – ikke for å få mer ferie eller lønn, men for å stanse den samme utviklingen som Marsdal behørig dokumenterer i sine bøker. Utdanningsforbundets streikevakter har med dette fått obligatorisk lesestoff.

Marsdal er hverken lærer, skoleforsker eller politiker – og han har ingen formell utdannelse på feltet. Det er derfor beundringsverdig hvordan han gjennom sin strukturelle forståelse og engasjement gjentatte ganger klarer å sette fast sine meningsmotstandere, både i TV, radio og i skrift. Marsdal er selv pappa til ei barnehagejente nå, og dermed kan han referere fra sine opplevelser som «kunde» i Oslo kommune. Dette gir ham en ekstra dose ethos i sin svært slående retorikk.

Amatørenes inntogsmarsj
Marsdal er opptatt av å vise hvor idiotisk det kan bli når markedsøkonomiske prinsipper importeres i offentlig virksomhet. De som tror de driver med forsknings- og evidensbasert drift, blir avkledd som en gjeng amatører som leker butikk. Amatørene bruker sin formelle makt til å nedkjempe de profesjonelle, i dette tilfellet lærere i skolen. Frekkheten er grenseløs når amatørene innbiller seg selv og andre at det er de profesjonelle som er amatører, og omvendt. Slik har man i lang tid snakket ned læreryrket, og dette er drivkraften bak tillitskrisen i norsk skole.

Boka er best når den forteller i tredje person, men den er vel så underholdende når den går over i en essayistisk form på grensen til det sarkastiske. Økonomenes inntog i skolen kaller han «amatørenes inntogsmarsj». Andre godbiter: «Politikere lytter gjerne til forskning, men bare når det passer dem». «Kvantitet erstatter kvalitet. Kontroll erstatter tillit. Lydighet erstatter lojalitet.» Lærere og ildsjeler i skolen som har fått med seg utviklingen de siste årene, vil nikke anerkjennende til dette. Mange har kjent dette på kroppen, ikke bare Marius fra Sandefjord.

Løgn, forbannet løgn og statistikk
Marsdal advarer mot å tro at teststatistikk sier oss noe som helst om virkeligheten i skolen, og gir noen eksempler på det. For eksempel kan nasjonale prøver ikke brukes til å måle progresjon fra år til år, og de har ingen pedagogisk funksjon i klasserommet. Marsdal støtter seg til data fra Utdanningsdirektoratets egenbestilte forskningsrapport fra det private forskningsinstituttet NIFU. Dette er elegant gjort, for denne rapporten ble bestilt for blant annet å tilbakevise Marsdals påstander om nasjonale prøver i «Kunnskapsbløffen».

Marsdals bruk av slik forskning er en risikabel form for argumentasjon, for Marsdal bygger samtidig på premissene til en forskningsrapport som ikke står på egne ben. UDIR har i sitt mandat til NIFU tatt bort det viktigste momentet, som hadde vært å undersøke hvordan nasjonale prøver brukes på det kommunale styringsnivået. Rapporten er et stykke ufri forskning med et alt for snevert mandat. Det er derfor imponerende hvordan Marsdal klarer å snu den til sin fordel, selv om den også enkelt kan brukes mot ham.

Den vanskelige koden
Skolepolitikk er ikke lett. Alle bør ha en mening om den – for skolen er støpeskjeen hvor framtidas samfunn blir til. Samtidig er skole langt mer komplisert enn de fleste skulle tro, og denne kompleksiteten må man ha respekt for. Lærerkoden er en grøsser om hva som kan skje når de som styrer skolen ikke viser respekt for dette, men turer fram med sitt – som elefanter i glassmagasinet. Til syvende og sist går det ut over barna, og det er ille at foreldre og lærere må være sisteskanse i krigen om norsk skole.

Man må derfor spørre seg hvorfor «Lærerkoden» ikke er forfattet av en person med lærerbakgrunn. Vi snakker tross alt om en skrivefør og høyt utdannet yrkesgruppe, som nektet å føye seg etter nazistene under krigen. Hvorfor trenger de, slik Marsdal hevder, hjelp utenfra? Noe av svaret kan være at mange lærere lider under fryktkultur og munnkurv, og at de fleste ikke orker å ta kampen, men det forklarer ikke alt. Marsdal behersker et språk som skolefolk mangler; en enkel og presis måte å sette ord på hva som skjer. Han kjenner økonomiske modeller og teorier, han sporer maktarrogante skolesjefers adferd tilbake til amerikanske ledelsesteoretikere. Dette er godt journalistisk arbeid, noe en lærer simpelthen ikke har tid til.

Hva med Oslo?
Sandefjord kommune vises ingen nåde av Marsdal, samtidig som Oslo kommune ser ut til å slippe billigere unna denne gangen. Det er det slett ingen grunn til. En uke før Marius Andersen måtte stå skolerett foran Sandefjords kommunalsjef, skrev en pappa i Oslo om hvordan gutten hans ble avkrevd måloppnåelse i 296 ulike mål i en digital plattform. Samtidig som lærerne i Sandefjord gjør opprør mot en kommunal praksis i strid med lovverk og god pedagogikk, har altså Oslo kommune gjort tilsvarende praksis til ren rutine. Hvor ble det av de modige og profesjonelle lærerne i Osloskolen?

Lærerkoden er en tynn og lettlest bok, som ikke må undervurderes. Marsdal fyrer av et skremmeskudd, for andre gang – en vekker for de som tror at norsk skole er på riktig vei. De kommunale amatørregimene i Oslo og Sandefjord er sannsynligvis bare begynnelsen. Denne boka må leses, for vi trenger engasjerte lærere og foreldre mer enn noensinne. Amatørene marsjerer videre, mens Erna Solberg fabler om drømmelæreren sin. Takket være regjeringens ansvarsfraskrivelse har vi snart bare to typer lærere igjen: «grønne lærere» og «rømmelærere».

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.