Vi kaller dem flyktninger, asylsøkere, papirløse. Som en fellesnevner kaller de seg “ikke-borgere”.
I Tyskland har hundrevis av dem flytta ut fra asylmottaket for å ta ansvar for eget liv, og i sentrum av flere byer konstruert provisoriske leirer hvor de bor og kjemper sammen.
Mange av dem, pluss en rekke støttespillere, har siden 20. mai gått cirka 700 kilometer, fra Strasbourg til Brüssel for å spre informasjon om hva slags behandling flyktninger blir utsatt for i EU.
Med teaterframvisninger, demonstrasjoner, pressekonferanser og kreative grensekrysninger håper frihetsmarsjen (freedomnotfrontex.noblogs.org) å tiltrekke seg tilstrekkelig med oppmerksomhet, til å kunne påvirke utfallet av toppmøtet som omhandler nettopp dem, og utfallet av behandlinga av flyktninger generelt.
Fra Sudan til Tyskland
Den selvdrevne flyktningleiren på Oranienplatz i Berlin har holdt det gående gjennom to vintre. Napuli fra Sudan er menneskerettighetsaktivist og eneste kvinnelige beboer i leiren. Hun forteller:
– Jeg hadde ikke lyst til å dra til Europa. I hjemlandet mitt jobba jeg med ikke voldelig utvikling, og jeg reiste verden rundt for å observere forskjellige systemer og kulturer. Men omsider ble jeg tvunget til å dra fra Sudan, og jeg endte opp i Tyskland på asylmottak.
Mottakene likner fengsler
Napuli synes asylmottakene er som fengsler. Asylantene møter politiet i døra, og betjentene patruljerer med hunder innendørs. Du trenger billett for å gå inn og ut. Mottakene er gjerne lokalisert langt vekk fra annen sivilisasjon, og for å dra til butikken kan det hende du må gå i flere timer.
– Her har vi ikke noe privatliv eller nettverk, heller ingen skole, sier Napuli.
– Du blir gjerne plassert på rom med folk som ikke snakker samme språk som deg, noe som kan skape ekstra konflikt, siden vi ikke kan være oppmerksomme på de andres behov. Jeg, for eksempel, er traumatisert og kan ikke sove uten lys, men dette var for meg umulig å formidle til de jeg delte rom med. Under slike omstendigheter kan du bli værende i flere år, selv om den aksimale ventetida på mottaket er estimert til tre måneder.
– På grunn av utilstrekkelig oversettelse får du ikke lagt fram saken din på best mulig måte. Brevene som omhandler din asylprosess, blir skrevet til deg på tysk. Det er ofte vanskelig å finne noen til å oversette. Dette kan føre til at folk går glipp av svar. Et positivt svar inneholder tidspunkt for overføring til neste instans. Møter du ikke opp til dette, får du avslag på sønaden fordi du ikke var der til fastsatt tid.
Skaper nettverk
– Da jeg hadde vært på asylmottaket i en måned, kom protestbussen på besøk. Siden en er veldig isolert på mottakene, kjører flyktninger og støttespillere fra mottak til mottak for å skape nettverk og spre informasjon om protestene. De får mange til å sette ned foten for dårlig behandling av den tyske staten og EU.
– Jeg ble med videre på protestene som da hadde pågått i tre måneder, og vi reiste til Berlin hvor vi i oktober 2012 starta flyktningleiren på Oranienplatz, forteller Napuli.
Aksjonen på Oranienplatz la fram tre krav til politikerne i Tyskland:
*Ingen bevegelsesbegrensninger (som asylsøker har du ikke lov til å bevege deg utafor regionen hvor mottaket ditt ligger, uten skriftlig tillatelse fra autoritetene.)
*Riv asylmottakene.
*Stopp all form for deportasjon.
– Vi er her med våre krav. Hvis de blir innfridd, drar vi til hvor enn vi kan få en jobb og et normalt liv. Vi krever våre grunnleggende rettigheter, sier Napuli.
Bryter bevegelsesforbudet
I følge henne blir ikke kravene deres diskutert.
– Alle instansene sier at de ikke har makt til å gi oss våre rettigheter. Kirka, staten og de politiske partiene sparker oss rundt som fotballer.
– Jeg tolker dette som at hvis ingen har makta, da har vi den. Jeg tar den. Jeg har makt til å bevege meg. Jeg kan flytte meg rundt på egen hånd. Jeg har min egen rett til å gjøre det jeg vil. Hvis noen kriminaliserer oss flyktninger fordi vi tar vår rett, så er de kriminelle. Siden Napuli kom til Tyskland, har hun vært i sju andre land.
– Jeg har ikke papirer, men jeg er et menneske, og jeg reiser hvor jeg vil. Vi må bryte bevegelsesforbudet, slik de gjorde i Sør-Afrika under apartheidregimet.
– Jeg dro til Italia. Det kommer mange folk hit fra Lampedusa i Italia, forteller hun. Flyktningleiren i Hamburg kalles faktisk for «Lampedusa i Hamburg» fordi så mange av beboerne er overlevende etter den farefulle reisa fra Afrika over Middelhavet, som i vellykkete tilfeller ender på den italienske øya Lampedusa.
– Jeg følte jeg måtte dra til Lampedusa for å se med egne øyne hva som foregår. Jeg prata med flyktninger i Roma, vi sov sammen på gata. Hva er det for et liv? De kaller seg kristne. Se på bygningen til paven. Og så ser du ned på folket som sover ute. Hvor er kristendommen?
Vi er sjølorganiserte
En søndag i høst fikk aksjonen på Oranienplatz beskjed om at leiren skulle rives samme kveld. De mobiliserte støttespillerne sine, og klarte å samle flere hundre personer til en fredelig demonstrasjon. Politiet kom for å gjøre jobben sin, men det var så mange oppmøtte at de ikke kunne gjøre noen ting.
– Etter dette kunne vi lese i media hvordan flyktningene på Oranienplatz var blitt utnytta av venstreradikale grupper. Med andre ord sier de at vi ikke er i stand til å tenke sjøl og ha egne ideer. Men vi bestemmer sjøl når og hvordan vi demonstrerer. Vi er sjølorganiserte, og støttespillerne kommer individuelt, ikke som grupper. De hjelper oss med det daglige livet. Noen donerer mat eller penger, klær og gassovner. Andre sitter nattevakt eller går på demonstrasjon.
– Vi er veldig takknemlige for all hjelp vi får, og for at folk er der for oss, men vi er stadig sjølorganiserte. Føler at slaveriet fortsatt praktiseres. Napuli ser flyktningproblemet som en del av et større problem.
– Det handler om kapitalisme, klasseskille, kjønnsspørsmål og rasisme. Vi må være bevisste på alle former for konflikt. Kjernen til problemet er kapitalismen, at noen elsker penger høyere enn medmennesker, og dreper for penger.
– Det finnes ikke menneskerettigheter, de bare later som. Det finnes heller ikke noe demokrati. Jeg føler at slaveriet fortsatt praktiseres. De sier jeg skal jobbe for 1 euro i timen, selv om jeg er en doktor.
– Ingen kan eie verden. Derfor spør jeg; hvor er all plassen, hvor er all maten? Vi har plass og mat nok for alle, men noen tar alt. Hvem gav dem alt? Det er stjålet fra folket!
På Oranienplatz jobber de med mange forskjellige spørsmål. De har hatt seminarer om kommunikasjon, kjønn og fellesskap.
– Vi må diskutere for å forebygge konflikt. Jeg tror på dialog, alltid, sier hun.
Må være synlige
Napuli syns det er viktig at ikke-borgere er synlige i offentligheten, slik at alle som har et feil inntrykk av dem, kan se dem og hva de går igjennom.
– Folk tror at vi er late, kriminelle og kommer hit for å stjele pengene og jobbene deres. Dette er stereotypen som er skapt rundt flyktninger.
– Men vi har navn, og du kan også en dag bli en flyktning. En kan ikke generalisere. Jeg kan ikke si at «alle folk fra Oslo er slik», bare fordi jeg har hørt noen rykter, sier hun.
– Jeg vil at folk skal stille spørsmål rundt; hva er Frontex? Hva er Dublin 2? Hva holder EU på med? Hvorfor tar mange asylsøkere sitt eget liv?
Kvinner i verden generelt
Jeg spør Napuli hvordan det er å være kvinne i miljøet hun lever i. Hun sier at før hun vil svare på det, vil hun si noe om hvordan det er å være kvinne generelt i verden i dag.
– Vi kvinner har store problemer overalt. I vesten sier de at de er mer eller mindre gode på likestilling, men det er ikke sant. Her skal kvinner være et underholdningsobjekt, se bra ut på plakatene. Det er noe dritt.
– Mange steder i Midtøsten og Afrika trenger kvinnen tillatelse fra en mann, om det er bror,far eller ektemann, for kun å gå ut av huset og besøke en venn. Hvis du er ute i offentligheten eller går på skole, blir du sett på som en dårlig kvinne. Har mannen et problem, kan han reise fra kone og barn og finne seg et bedre liv et annet sted. Kvinnen blir hjemme for å ta vare på, kanskje dø, sammen med barna og foreldrene. Derfor er det ikke flere kvinner på flukt.
– Nå, se på Oranienplatz. Jeg er eneste kvinne der. Noen av de andre sier selvfølgelig at jeg er en dårlig kvinne. Hvorfor er jeg ute i offentligheten og med på protestene?
– Dette er en av mine kamper. Ikke se på meg som om jeg er annerledes. Jeg er akkurat som deg. Hvis du kan, kan jeg!
http://calaismigrantsolidarity.wordpress.com/
