ROM FOR ROM!

Protest mot soveforbud utenfor Oslo rådhus. Foto: Tori Aarseth.

Hvordan skal vi møte romfolk som kommer til Norge? Dette folket har  opp igjennom historien  vært utsatt for undertrykking, folkemord, slaveri og grusomheter. Har vi ansvar for fortidens forbrytelser?

Eirik Gram Franck
Om Eirik Gram Franck (2 artikler)
Styremedlem Miljøpartiet De Grønne Akershus og engasjert i arbeid med romfolk i Romania.

Rom, rrom (!), roma, manoush sigøynere, sinti, rumenere? Forvirringen er total. Vi vet ikke engang hva vi skal kalle dem. Og langt mindre hva vi skal gjøre i møtet med fattigdommen og den fremmedartede kulturen.

Rotter, igler, søppel, brunsnegler. Dette er bare noen av betegnelsene man kan lese i debatter på sosiale forum. Få andre saker drar frem mer grums fra folkedypet enn snakken om disse folkene. Mytene er mange og seiglivede, og det er et eget studium verdt å undersøke hvor mytene kommer fra og hvorfor vi har de åpenbare motsetningene mellom kulturer som utspiller seg, både i historien og i dag.

I århundrer har romfolket vært utsatt for undertrykking, folkemord, slaveri og grusomheter. Bare jødene kan vise til en lignende, etnisk basert forfølgelse i europeisk historie. Og Norge er intet unntak.

I 1924 innledet Justisdepartementet en hard politikk mot norske rom. Disse hadde gyldig norsk statsborgerskap etter statsborgerloven av 1860. Dokumentasjonene på dette var i all hovedsak dåpsattester utstedt av den katolske kirke. Myndighetene påsto nå at denne dokumentasjonen ikke stemte. I 1924-25 sendte de ut et rundskriv til alle landets politimestere med beskjed om at ingen rom var norske statsborgere og at tidligere gyldige pass og annen dokumentasjon skulle beslaglegges. Deretter ventet utvisning fra Norge.

I 1927 kom den nye fremmedloven der det ble fastlått: «sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket».

I 1930 rømte rom Norge av frykt for å bli utsatt for den samme forfølgelse som romanifolket (tatere), som på denne tiden i stor utstrekning ble internert i arbeidsleiren Svanviken. Leiren var drevet av Norsk Misjon blant hjemløse, som var skapt av prest og omstreifer Jacob Walnum, som i historiens lys har fått et noe frynsete omdømme. Hans oppskrift på å få slutt på taternes (romanifolkets) livsstil var tvangsarbeid og steinhard misjonering. Det vil si konsekvent utryddelse av alt som særtegnet deres kultur. Ut fra raseteorier som definerte dem som mindreverdige ble det gjennomført tvangssterilisering. Antallet varierer, og avhenger av hvilke tall som legges til grunn. En av registreringskategoriene var såkalt medisinsk, og under her en underkategori kalt «biologisk mindreverdig». Disse er i regjeringens tall ikke tatt med som tvangssteriliserte. Det yngste kjente offeret for dette var en taterjente på bare 14 år. Denne praksisen ble ikke avsluttet før 1977.

Da norsk ættede rom i 1934 forsøkte å komme seg tilbake til Norge på grunn av den økende rasismen og forfølgelsen under Hitler, ble de på instruksjon fra norske myndigheter stoppet på grensen mellom Danmark og Tyskland og internert i de første sigøynerleirene. Antallet er vanskelig å fastslå men Holocaustsenteret antar at omtrent 100 norske rom ble drept i utryddelsesleire under krigen. Bare 12 overlevde.

Disse sterkt traumatiserte menneskene ble nektet å komme tilbake til Norge. Norge brukte fremmedloven der det eksplisitt stod at sigøynere ikke hadde adgang til riket. Kun etter en rekke rettsprosesser i perioden 1955-72 fikk disse tilbake sitt norske statsborgerskap.
Det er da kanskje ikke til å undre seg over at forholdet mellom den norske stat og disse familiene ikke har vært det beste.

Ser man på det øvrige Europa, er historiene så mange og groteske at det ikke er plass til å beskrive alle her, så jeg må nøye meg med noen eksempler.

Det offisielle tallet sigøynere som ble utryddet i Hitlers leire er 500 000. Tallet er sannsynligvis langt høyere fordi svært mange sigøynere aldri var registrert i noe offisielt register. De ble i alle tilfelle utsatt for et folkemord. Et ikke uvanlig anslag er 1 500 000. Sigøynerne ble aldri noen del av krigsskadeerstatningsordningen. Det er først i senere tid at de har fått sine minnesmerker.

Slavelovene i Romania ble opphevet først i 1856 etter 500 års slavetilværelse. En godsherre fra Transilvania skrev i 1736 følgende i sin dagbok etter å ha fanget inn en rømt slave: «Etter anmodning fra min kjære hustru sørget jeg for at han ble slått med kjepper under fotsålene til blodet rant. Så lot jeg føttene hans bade i kaustisk soda. Deretter, på grunn av hans upassende språkbruk, lot jeg overleppen skjæres av og stekes og tvang ham til å spise den» (Tore Jarl Bielenberg 2012).

Siste dokumenterte jakt på sigøynere ble utført i 1819 av tysk adel, noe som ble en utbredt sport på linje med hjortejakt. Dette etter en lov innført av Karl IV i 1766 som sa at alle sigøynere som ble påtruffet i landet skulle drepes. I 1826 hadde friherre Von Lenchen en utstilling av sine jakttrofeer hvorav tilhørte avskårne hoder av en sigøynerkvinne og hennes barn.

Overalt i roms historie finner en undertrykkelse og lidelse. Og ikke minst en masse lover og reguleringer spesialtilpasset for å ta seg av det de i Tyskland så treffende kalte for « Das Zigeunerunwesung,» eller sigøyneruvesenet. (Tore Jarl Bielenberg 2012)

Det er de samme løsninger som i dag forslås og diskuteres. Oslopolitiet har foreslått at det skal være ulovlig å overnatte i bil og går inn for tiggeforbud. Man vil ha regler som er spesielt innrettet mot rom som gruppe. Paradoksalt nok kunne et forbud mot overnatting i bil også ramme trailersjåføren som tar sin lovpålagte hvil bak i bilen.

Som en sak nylig anmeldt til det særskilte etterforskningsorganet, SEFO, viser, er trakasseringen av rom allerede i gang. Oslopolitiet hadde ved flere anledninger anholdt romfolk, kjørt dem utenfor allfarvei og droppet dem der uten å registrere hendelsene i loggene sine. SEFO etterforsket saken og fikk innrømmelser av flere polititjenestemenn, også sjefen ved ordensavdelingen ved det aktuelle politikammer. SEFO kom med sterk kritikk for at politiet hadde utvist en ”gruppetilnærming” (rasisme), og for ikke å ha loggført hendelsene. SEFO velger allikevel å henlegge saken med den begrunnelsen at de faktiske hendelser ikke lot seg dokumentere. Dette er et eksempel på sirkelargumentasjon som burde hevet langt flere øyenbryn.

Oslopolitiet har også vært svært aktive med å underbygge mytene om at dette er organisert kriminalitet. En rapport fra Antirasistisk Senter, utarbeidet i samarbeid med Kirkens Bymisjon og Folk er Folk, avviser påstanden om at dette er utbredt. Dette er noen av de veldig få som faktisk har jobbet direkte med gruppene av tiggere. Politikammer i andre norske byer har også ved flere anledninger avvist denne myten. I følge dem fører tiggere i lite grad til mer kriminalitet. Det er andre grupper som står for den største økningen.

Er ikke dette et forsøk på å regulere bort vårt eget ubehag, å historien med særlover rettet mot denne folkegruppen?

Hva med å skifte fortegn på historien? Vi kan jo møte disse menneskene som med respekt. Respekt for det de har gjennomgått av lidelse. Respekt for at de har greid å bevare sin kultur, sitt språk, sin karakteristiske musikk, unike håndverkstradisjoner, sine sterke familiebånd og overlevelsesevne.
Ikke minst fortjener de vår respekt for at de aldri har stått i noen territorialkonflikt.

Hva om vi skifter ut forslagene om særlover og direktiver for en allerede utstøtt gruppe med særlover for dem. Hva om vi gir dem tillatelse til handelsvirksomhet, og skaffer dem et menneskeverdig sted å bo når de er her. Dette kunne for eksempel være egendrevne bosteder der de betaler for seg for å dekke utgiftene. Hva om vi anerkjenner deres håndverkstradisjoner og gir dem arbeid der de får utøve sine nedarvede håndverk? Lar dem plukke bær og sopp i skogen og selge det. (De er eksperter på sopp og bær!) Musikerne fra romfolket er noen av verdens beste, og har lange tradisjoner med å livnære seg av musikk. Ville de velge å gjøre dette fremfor å sitte i timesvis å tigge i kulden?  Ville det heve deres egenverdi og stolthet? Ville bytteforholdet for deg være annerledes om de solgte noe du ville ha? Ja, det er jeg overbevist om.

Og jeg mener at vår aktive deltagelse i undertrykkingen gjennom historien gir oss nordmenn et særlig ansvar for å gå foran med et godt eksempel. Norge må kunne lære av historien og se at særlover mot dette folket bare fører til mer undertrykkelse, mer stigmatisering og mer isolering.
Norge må tørre å være det annerledeslandet vi liker å skryte av at vi er.

Vi har nå muligheten til å vise omverden at det er mulig å snu og si ja til særlige lover for dem. Som gir dem rett til å eksistere som det de er. Dette er ofte fraværende i debatten.  Rom er et stolt og levedyktig folk som fortjener en plass på sine egne betingelser, ikke våre.
Vi har egentlig lite å lære dette folket men kanskje vi har mye å lære av dem. Vi må hilse dem velkommen. Vi må gi rom for rom.

For kilder og mer informasjon:

Tore Jarl Bielenberg. Romà/ Sigøynere, i går, i dag, i morgen En bok om møter mellom mennesker. Marxist Forlag. (Pm: takk for hyggelig møte og inspirasjon til kronikken) (2012).

Jahn Otto Johansen: De mest forfulgte av de forfulgte. Sigøynerne på Balkan. Bjørnstjerne Bjørnsonakademiet (2005)

Isabel Fonsesca. Begrav meg stående, sigøynernes reise. Aschehoug (2001)

Jahn Otto Johansen: Folket som ingen vil ha. Ascehough (1995)

Jahn Otto Johansen: Sigøynernes Holocaust. Cappelen (1989)

 

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.