Da Jobbik vant 20 prosent av stemmene i denne vårens parlamentsvalg i Ungarn var det det beste valgresultatet i partiets historie siden stiftelsen i 2003. Fram til valget til europaparlamentet i 2009 var partiet marginalt, et av flere ekstreme mikropartier med nasjonalistisk agenda. I likhet med Gylden Daggry i Hellas, var det først i kjølvannet av de økonomiske problemene som fulgte finanskrisen at partiet begynte å vinne bred oppslutning. Som Gylden Daggry og andre partier i regionen, som Ataka i Bulgaria, Storromania-partiet i Romania og Det Slovakiske Nasjonalistpartiet i Slovakia, har et av hovedtemaene i Jobbiks retorikk vært den angivelige trusselen landets minoriteter utgjør. I Ungarn, Romania, Bulgaria og Slovakia er det sigøynerne som har blitt oppfattet som å representere et av de fremste “problemene”, mens det i Hellas er illegale innvandrere. Andre utsatte minoriteter er ungarere i Slovakia og Romania, tyrkere i Bulgaria, samt jøder i samtlige land.
I Ungarn, Romania, Bulgaria og Slovakia er det sigøynerne som har blitt oppfattet som å representere et av de fremste “problemene”, mens det i Hellas er illegale innvandrere.
Dette kan høres uhyggelig kjent ut i Vest-Europa, der partier som Front National, Fremskrittspartiet, Sverigedemokratene og de nederlandske og østerrikske Frihetspartiene har gitt uttrykk for lignende motvilje mot minoriteter. Men det er avgjørende forskjeller mellom disse partiene og deres motstykker vest på kontinentet. Noen av disse forskjellene har bakgrunn i fredsslutningene etter første verdenskrig, avtaler som dro opp grensene i regionen og har formet østeuropeisk politikk i det 21. århundret.
Arven etter imperiene
Første verdenskrig innevarslet slutten på tre store imperier; det ottomanske, russiske og østerrisk-ungarske. Ved fredsslutningen i Paris i 1919-20 ble områdene som inntil da hadde tilhørt disse imperiene stykket opp av krigens seierherrer og fordelt mellom en rekke nye og allerede eksisterende nasjonalstater. Finland, Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia ble opprettet som selvstendige stater. Ungarn mistet gjennom Trianon-traktaten Transylvania og områder som i dag hører inn under Slovakia, Kroatia, Serbia og Romania. Russland måtte på sin side gi fra seg Bessarabia, et område som tilsvarer nåværende Moldova, til Romania. Senere (i 1940) skulle Bessarabia, sammen med store deler av naboområdet Bukovina, igjen bli en del av det nye russiske imperiet (Sovjetunionen), da som del av de moldovske og ukrainske sovjetrepublikkene.
Grensedragningene som ble gjort i sammenheng med oppløsningen av imperiene skulle få store konsekvenser av to grunner:
1. For det første dannet det en rik grobunn for irredentisme (*se under teksten) i regionen. Store befolkningsgrupper endte opp utenfor den nasjonalstaten de opplevde å tilhøre. Siden Trianon-traktaten har millioner av etniske ungarere bodd i nabolandene Romania, Slovakia og Serbia. Traktaten hevdes å ha øvd en så stor innflytelse på ungarsk mentalitet at begrepet “Trianon-traumet” har oppstått for å beskrive effekten den har hatt (og fortsatt har). Kravet om å gjenvinne disse områdene er et av nasjonalistenes aller fremste krav, reflektert i de to slagordene “Mindent vissza!” (alt tilbake!) og “Vesszen Trianon!” (Ned med Trianon!) På bilklistremerker man kan se et Ungarn som viser landet før traktaten (se bilde).
I Romania er det de tapte områdene i nord, Bukovina og Bessarabia, som nasjonalister ønsker tilbakeført. “Storromania” i partinavnet Storromania-partiet henviser til den rumenske staten slik den var i tiden mellom 1918 og 1940, da den hadde sin største utstrekning.
2. For det andre kom disse minoritetene til å bli ansett som potensielt farlige “femtekolonner” i de statene de bodde i. Særlig er dette sant for den ungarske diasporaen. Ungarere i Transylvania og Slovakia blir ofte ansett for å tjene den ungarske statens interesser. Storromania-partiet og Det Slovakiske Nasjonalistpartiet har stått i spissen for denne mistenkeliggjøringen (det førstnevnte partiet konkurrerte sågar en stund på 1990-tallet med et annet høyreekstremt parti, Rumensk Nasjonalt Enhetsparti, som langt på vei hadde anti-hungarisme som eneste kampsak).
Da det Ottomanske riket sakte, men sikkert gikk i oppløsning i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, kom de nye nasjonalstatene i regionen til å inneholde store muslimske minoriteter (kun i Albania utgjorde muslimer et flertall av befolkningen).
En annen uglesett gruppe er bulgarske tyrkere. Denne minoriteten, som utgjør et sted rundt 8 prosent av den totale befolkningen i Bulgaria, er en arv fra flere hundre år med ottomansk tilstedeværelse på Balkan. Da det Ottomanske riket sakte, men sikkert gikk i oppløsning i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, kom de nye nasjonalstatene i regionen til å inneholde store muslimske minoriteter (kun i Albania utgjorde muslimer et flertall av befolkningen). I Bulgaria var den største av disse minoritetene etniske tyrkere. Å redusere denne gruppens innflytelse har vært en av de uttalte hovedmålene til Ataka, et høyreekstremistisk parti som siden grunnleggelsen i 2005 har hevdet at den tyrkiske minoriteten og partiet som representerer denne, Bevegelsen for Rettigheter og Frihet, er Tyrkias forlengede arm inn i Bulgaria.
Paramilitære organisasjoner og antidemokratiske holdninger
Et annet trekk som skiller mange av de sentral- og sørøst-europeiske høyrepopulistiske partiene fra sammenlignbare partier i Vest-Europa er holdningen til demokrati. Den nederlandske statsviteren Cas Mudde skiller mellom høyreradikale og høyreekstreme partier. Et av de fremste kjennetegnene ved den første typen partier er at de er demokratiske i den forstand at de, i det minste utad, aksepterer det parlamentariske demokratiet og spillereglene som følger. Høyreekstreme partier er derimot fundamentalt anti-demokratiske idet de stiller seg i opposisjon til demokratiet som politisk system (Georgiadou, 2013). At høyrepopulistiske partier åpent tar til orde for å forkaste demokratiet som styreform hender kun unntaksvis i Vest-Europa. Partiene i denne delen av kontinentet har snarere ikledd seg rollen som demokratiets fremste forkjempere. Med interessene til den “jevne innbygger” angivelig i tankene, mener partier, som vårt hjemlige FrP seg å representere den “tause majoriteten” i møtet med elitene i samfunnet. I Sentral- og Sørøst-Europa har høyrepopulistiske partier derimot hatt en tendens til å ha et mer ambivalent forhold til demokratiet.
Et av de fremste kjennetegnene ved den første typen partier er at de er demokratiske i den forstand at de, i det minste utad, aksepterer det parlamentariske demokratiet og spillereglene som følger. Høyreekstreme partier er derimot fundamentalt anti-demokratiske idet de stiller seg i opposisjon til demokratiet som politisk system (Georgiadou, 2013).
Et spesielt urovekkende trekk har vært tilbøyeligheten til å opprette og gjøre bruk av paramilitære organisasjoner. Mest kjent er nok Magyar Guarda (Den Ungarske Garden), en uniformert (om riktignok ubevæpnet) gruppe opprettet i 2007. Gruppen har hatt nære bånd til Jobbik. Tross at organisasjonen ble forbudt i 2009 har den fortsatt å leve videre gjennom en mengde mindre organisasjoner opprettet i etterkant. I andre land, som Hellas og Tsjekkia, har paramilitære organisasjoner vært involvert i patruljering av “problemområder”, det vil si nabolag hvor innvandrere eller sigøynere anses å utgjøre en særlig stor “utfordring” for lokalbefolkningen. Opptøyene i Litvinov i Tsjekkia i november 2008 var et resultat av nettopp et slikt forsøk av høyreekstreme aktivister på å ta seg inn og konfrontere sigøynere i et nabolag i byen. Opprørspoliti ble satt inn for å stanse aktivistene, noe som resulterte i voldsomme gatekamper. I Hellas har medlemmer av Gylden Daggry vært aktive i å opprette borgervernsgrupper og deltatt i angrep på innvandrere og politiske motstandere.
Høyre eller venstre?
Mens eksistensen av paramilitære grupper kan lede tankene mot 30-tallets fascisme, er det imidlertid viktig å være klar over at høyreekstremisme i Øst-Europa ikke lar seg sortere som noe entydig “høyre-” eller “venstreside”-fenomen. Riktignok henter flere av partiene og organisasjonene inspirasjon direkte fra tidligere fascistiske eller fascistlignende bevegelser. Ioannis Metaxas (1871-1941), Hellas’ diktator under landets nasjonalistiske regime på slutten av 30-tallet og begynnelsen av 40-tallet, er et av Gylden Daggrys fremste forbilder. I Ungarn har Magyar Guarda likeledes tatt i bruk symboler ofte assosiert med den beryktede pilkorsbevegelsen, som under andre verdenskrig tok aktiv del i forfølgelsen av jødene i landet. I andre land, slik som Romania og Bulgaria, har imidlertid høyrepopulistiske partier hatt en hang mot nostalgi til både tidligere nasjonalistiske bevegelser sågar som det statssosialistiske regimet som kollapset i 1989. Storromania-partiet har tradisjonelt hatt et betydelig innslag av medlemmer fra den tidligere kommunistiske eliten under Ceaușescu, det vil si personer som ble rammet ved regimets sammenbrudd.
Mens eksistensen av paramilitære grupper kan lede tankene mot 30-tallets fascisme, er det imidlertid viktig å være klar over at høyreekstremisme i Øst-Europa ikke lar seg sortere som noe entydig “høyre-” eller “venstreside”-fenomen.
Også den økonomiske profilen til de høyrepopulistiske partiene i Sentral- og Sørøst-Europa bærer preg av å være tilsynelatende mer venstreorientert enn det vi er vant til i Vest-Europa. Flere av disse partiene, også de som åpent markerer seg som anti-kommunistiske (slik som Jobbik), fører en “venstrepopulistisk” retorikk, med fokus på motstand mot multinasjonale selskaper, renasjonalisering av nøkkelbedrifter i økonomien og høyere pensjoner og mer generøse velferdsgoder. Det Slovakiske Nasjonalistpartiet har sågar tatt til orde for innføringen av et “sosialt minimum” for alle slovakiske innbyggere.
Barn av en urolig region
Den amerikanske sosiologen Roger Brubaker (1996) har påpekt at det finnes sentrale likheter mellom situasjonen i Øst-Europa i tiden etter kommunismens fall og den man så i mellomkrigstidens Europa. Regionen har en mengde av uløste grensetvister og spenninger som utgjør potensialer for uro. De høyrepopulistiske partiene man finner i disse landene må forstås i lys av disse konfliktene og av det faktum at de har oppstått i samfunn som (med unntak av Hellas) inntil kun for tjue år siden hadde en svært annerledes politisk og økonomisk utvikling enn oss.
De høyrepopulistiske partiene man finner i disse landene må forstås i lys av disse konfliktene og av det faktum at de har oppstått i samfunn som (med unntak av Hellas) inntil kun for tjue år siden hadde en svært annerledes politisk og økonomisk utvikling enn oss.
Partier som Jobbik, Gyldne Daggry, Storromania-partiet, Ataka og det Slovakiske Nasjonalistpartiet har hatt en tendens til å være mer antidemokratiske og villige til å ta i bruk vold. I motsetning til i Vest-Europa, der vi ofte tenker oss høyrepopulisme som et klassisk “høyreside”-fenomen, er det vanskelig å se de høyreekstreme partiene i Sentral- og Sørøst-Europa som å tilhøre verken det ene eller det andre. Økonomisk står mange av disse partiene på venstresiden. Holdningen til kommunismen er blant disse partiene dessuten svært ambivalent; mens partier som Jobbik har profilert som sterkt antikommunistiske, har høyreekstreme partier i andre land (slik som nabolandet Romania) snarere stilt seg nostalgisk til tiden før 1989.
* Ordet irredentisme har sin opprinnelse 1870-årenes Italia. Italia irredenta henviste til områdene man oppfattet som italienske som ikke hadde blitt en del av Italia i løpet av samlingen av landet i årtiene før. Senere har ordet kommet til å betegne krav på landområder utenfor landets egne grenser på bakgrunn av påstått tidligere besittelse eller felles etnisitet mellom innbyggerne i området og ens egen stat.
Referanser
Brubaker, R. (1996). Nationalism Reframed: Nationhood and the National Question in the New Europe. Cambridge: Cambridge University Press
Georgiadou, V. (2013). Right-Wing Populism and Extremism: The Rapid Rise of “Golden Dawn” in Crisis-Ridden Greece. I Melzer, R. & Serafin, S. (Red.). Right-Wing Extremism in Europe: Country Analyses, Counter-Strategies and Labor-Market Oriented Exit Strategies. Berlin: Friedrich-Ebert-Stiftung
