Totalitarisme-teori gjør oss ikke klokere på nazisme, kommunisme og jihadisme

Bilde hentet fra https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5a/Dictator_charlie3.jpg

Å kritisere dårlig funderte sammenligninger av nazisme, kommunisme og jihadisme betyr ikke at man forsvarer Sovjetunionen eller taler ekstremismens sak.

Ola Morris Innset
Om Ola Morris Innset (4 artikler)
Ola Innset er doktorgradsstipendiat i historie ved European University Institute i Firenze. Han har skrevet boka ”Franz Borkenau – Europa 1900-1957”, i tillegg til romanen Lisboa. Han har også gitt ut flere album med band som Making Marks, mylittlepony og Sunturns.

Jeg er glad for at Vegard Hertzberg Ulsteins tekst ”Å overse det totalitære” gir meg muligheten til å utdype og tenke videre rundt noen av poengene fra min egen tekst ”Jihadisme er ikke vår tids kommunisme og nazisme”. Jeg er mindre glad for å bli omtalt som ”apologetisk”, og for antydningene om at jeg kanskje mener at de som satt i gulag-leire eller ble likvidert av kommunistregimer ”fortjente sin skjebne”. Kanskje kunne jeg ha formulert meg bedre da jeg skrev at overklasser og borgerskap aldri har vært noen forfulgt minoritet, men poenget var altså å kritisere Hanne Skartveits påstand om at rasisme, hellig krig og klasseanalyse i bunn og grunn er det samme, fordi alle tre innebærer en ”oss mot dem-mentalitet”. Dette er en svært grunn analyse, både fordi de er tre veldig forskjellige ting, og fordi en av de tre faktisk har et og annet for seg. Dette sier jeg uten selv å være spesielt marxistisk orientert eller å ha noe behov for å forsvare Kapitalen.

Islamisme er vår tids nazisme og kommunisme

I sin opprinnelige tekst i VG reduserer Skartveit også nazistisk etnisk rensing, jihadistisk terrorisme og kommunistisk revolusjon til å være utrykk for det samme. Jeg vil hevde at dette er en svært lite nyttig innfallsvinkel som både er politisk ladet, og også gjør oss dårligere rustet til å forstå disse tre fenomenene.

Skartveits påstand om at ”islamisme er vår tids nazisme og kommunisme” er altså en forlengelse av den kalde krigens sammenligninger av de to sistnevnte under kategorien ”totalitarisme”. Dette begrepet er svært problematisk både metodologisk og politisk, og er i ferd med å fases ut av seriøs forskning på disse fenomenene. Vegard Hertzberg Ulstein har rett i at Giovanni Amendola nok var den aller første til å bruke et ord som lignet på ”totalitarisme”, men da benyttet han det kun om Mussolinis fascist-bevegelse i Italia. Grundige sammenligninger mellom fascisme/nazisme og kommunisme ble så vidt vi vet først utarbeidet av tyske sosialister under Weimar-republikken. Dette var også før den kalde krigen, men begrepet emigrerte så til den engelsk-språklige verden, og ble derfra en viktig del av amerikansk kaldkrigspropaganda. Begrepet vokste fram i forsøk på å forstå disse regimene, men det betyr ikke at det ikke også hadde svært tydelige politiske aspekter. Disse prosessene er godt beskrevet i blant annet William David Jones’ bok ”The Lost Debate – German Socialist Intellectuals and Totalitarianism” og Abbot Gleasons ”Totalitarianism – The Inner History of the Cold War”.

Kaldkrigsideologi

Debatter om totalitarismebegrepet er ofte en skyttergravskrig med få gråsoner mellom de som mener disse regimene var grunnleggende like og de som mener at de ikke har noen fellestrekk i det hele tatt. Min intensjon har alltid vært å forene noen av innsiktene fra flere sider av debatten, og samtidig forsøke å komme videre fra den kalde krigens ideologiske kamper, da man enten angrep eller forsvarte Sovjetunionen. Liberalistisk og konservativ totalitarismeteori har, i likhet med marxistisk fascismeteori, en del interessante innsikter, men begge står til syvende og sist i veien for en grundigere forståelse av likhetene og forskjellene mellom 1930-tallets diktaturer. Jeg er kritisk til begge siders ideologiske analyser og mener at man skal lese meg ganske vrangt for å finne et ”foruroligende forsvar for et av det 20. århundres mest morderiske regimer” i noen av mine arbeider. Jeg argumenterer for partikularisme, men er ikke apologetisk. Å kritisere totalitarismebegrepet betyr ikke at man forsvarer Sovjetunionen.

Totalitære regimer ikke bare ideologiske

Det kan selvfølgelig være nyttig å sammenligne fenomener selv om de er ulike. Problemet oppstår idet man hevder at de er grunnleggende like, at dette er fordi de er bærere av noe kalt ”totalitarisme”, og at dette er det viktigste vi trenger å forstå om dem. Sammenligningen mellom kommunisme og fascisme har i det minste mer for seg enn sammenligningen med dagens jihadisme, siden de to førstnevnte i hvert fall vokste ut av samme historiske og geografiske kontekst og derfor har flere fellestrekk, til tross for at de så hverandre som hovedfiender. Ulstein nevner noen av dem, selv har jeg skrevet mer om blant annet utopiske ideer om å skape ”nye” og bedre mennesker.

Et særlig svakhetstegn i totalitarismeteori er forestillingen om at totalitære regimer utelukkende er drevet av ideologi, noe liberale og konservative heldigvis er spart for, og at dette forklarer deres mange forbrytelser. Slik har vi blant annet fått mange dårlige analyser av sosialistiske samfunn, hvor ethvert overgrep forklares med noe Marx skrev flere tiår tidligere og som det argumenteres for at var feil. Vi står foran en del svært viktige nyanseringer i vårt syn på diverse østblokk-samfunn etter hvert som en ny generasjon historikere, ofte med bakgrunn derfra selv, studerer disse uten å ha som hovedformål å bevise noe om sosialismen som idé.

Der du leter, finner du

Faren ved å studere hendelser, regimer og ideologier med utgangspunkt i en definisjon som sier at ”det totalitære” er a, b, c, d, e, f og g, er at man finner det man leter etter, og overser hele resten av alfabetet. Det betyr ikke at a – g ikke finnes og ikke er viktig, men det betyr at man går glipp av mye og risikerer å misforstå. Kevin Passmore har skrevet svært godt om dette i den andre utgaven av ”Fascism – A Very Short Introduction”. Det finnes likheter mellom fascisme og kommunisme og det er veldig viktig å forsøke å forstå dem, men det er en stor feil å dermed anta at alt vi trenger å vite om disse fenomenene er at de var grunnleggende like.

Hvis ”det totalitære” virkelig eksisterer, er jeg veldig enig i at det ville ha vært dumt å overse det. Dessverre kan det virke som at verden er mer komplisert enn som så, og at vi i stedet overser veldig mange viktige aspekter ved ulike grusomme fenomener ved å anta at de er et uttrykk for det samme. Jeg er selvfølgelig enig i at vi skal passe oss veldig for alle de tingene ulike totalitarismeteoretikere har identifisert som totalitære, og særlig gjelder det de av oss som anser oss selv som sosialister. Vi skal undersøke svært nøye hvordan farlige fenomener som lederkulter og fatalistiske verdensbilder har vokst fram på ulike steder til ulike tider, spesielt i de tilfellene hvor det har hatt noe med sosialisme og gjøre.

All grusomhet er ikke samme ting

Alle verdens forferdelige hendelser og undertrykkende stater kan allikevel ikke reduseres til å være et utrykk for det samme. Til det har fenomener som politisk forfølgelse, folkemord og etnisk rensing dessverre skjedd så ofte og i så mange forskjellige kontekster at en slik reduksjon blir så godt som umulig dersom poenget er å forstå noe mer av hvert enkelt av dem. ”Menneskelig grusomhet som har noe med politikk og gjøre” er selvfølgelig en alternativ merkelapp, men da må vi også inkludere langt flere hendelser og regimer enn de fleste totalitarismeteoretikere er villige til.

Hvorfor omtales for eksempel ikke den argentinske militærjuntaens systematiske drap, tortur og forsvinninger av politiske motstandere som totalitært? Deres regime var definitivt både grusomt og politisk. Hva med Suharto-regimets massemord av politiske motstandere i Indonesia? I likhet med andre diktaturer som var allierte med USA i den kalde krigen klassifiseres disse regimene ofte som ”bare autoritære” av totalitarismeteoretikere. Er dette fordi det er mindre utopisk retorikk involvert? Greit nok, de var forskjellige fra kommunistiske regimer, men hvorfor skal denne formen for terror forstås som fundamentalt annerledes fra nazismen, samtidig som dagens jihadistiske terror skal forstås som fundamentalt lik?

Legitime og sinnsyke ideologier

Ulstein skriver at vi trenger totalitarismebegrepet for å kunne trekke ”et skarpt skille mellom legitime ideologier og sinnsyke voldsmenns forkvaklede voldsfantasier”. Jeg har selv hatt lignende ambisjoner om å kunne finne ut akkurat hva ”det totalitære” er, for så å kunne være sikker på at mitt eget politiske syn faller ned på riktig side av dette skarpe skillet. I løpet av årenes gang, og spesielt etter at jeg forlot Blinderns trygge favn og ble bedre kjent med strømninger i internasjonal historieforskning, har jeg imidlertid kommet fram til at totalitarismebegrepet ikke kan brukes som den rettesnora jeg ønsket meg. I Hanne Skartveits opprinnelige tekst går hun langt i å hevde at terrorisme, etnisk rensing og væpnet revolusjon i bunn og grunn er det samme. Alle forferdelige ting er altså ikke er det samme, men denne analysen har også en tydelig politisk slagside:

Alle revolusjoner er ikke illegitime

Selv om væpnet revolusjon i for eksempel Norge i 2015 ville vært en veldig dårlig ide (som praktisk talt ingen forfekter), så kan det ikke dermed sluttes at alle revolusjoner alltid er illegitime, totalitære eller sammenlignbare med terrorisme og etnisk rensing. Selv om vi ser bort i fra spørsmålet om hva som kan klassifiseres som en revolusjon er dette ganske åpenbart. Den arabiske våren ble for eksempel ønsket velkommen av mange politikere og kommentatorer som, med sin støtte til vestlig krigføring i Midtøsten, neppe heller vil hatt særlig troverdighet dersom de skulle hevde at våpenbruk og vold alltid er illegitimt eller totalitært. Selv er jeg praktisk talt pasifist, så dette handler ikke om hva jeg mener om vold – poenget er at det opereres med det vi med en anglisisme kan kalle doble standarder. Totalitarismeteoretikerne velger nøye hvilke maktovertakelser og voldshandlinger som skal settes i bås med terrorisme og etnisk rensing: De som på et eller annet vis har noe med sosialisme og gjøre.

Et forsvar for kapitalismen

Ulstein skriver at ” Islamismen minner om nazismen”, og at dette blant annet på grunn av ”sin forkastelse av liberale demokratier”. Foruten at å “minne om” altså ikke er en god nok analytisk bakgrunn for å hevde at noe er et utrykk for det samme, så er det verdt å påpeke at en viktig del av det å være på venstresida er å problematisere dette ”liberale demokratiet”, og også den farlige tanken om at alle visjoner om noe bedre bærer i seg frøene til totalitarisme. I mange analyser som hviler på totalitarismebegrepet kan frasen ”det liberale demokrati” like gjerne byttes ut med ”kapitalismen” eller ”status quo”. Dette er en levning fra den kalde krigen, og implikasjonen er at kapitalisme med enkelte små innslag av demokrati er den eneste måten vi kan være frie på. Det er selvfølgelig lov å mene dette, men da har man strengt tatt forlatt den politiske venstresida. Særlig vitenskapelig er det heller ikke.

Det finnes gode innvendinger mot det liberale demokratiet og det finnes dårlige. Ved å gjøre status quo til den eneste legitime samfunnsform og forstå alt annet som totalitære avvik som dermed i bunn og grunn er utrykk for det samme, bidrar man til å legitimere den nåværende orden og dens historie. Det er definitivt ikke venstresidas oppgave, og det bør heller ikke være akademias – det kan vi overlate til Civita. Nok en gang så er ikke poenget på noen måte å forsvare regimer i fortida eller å ”tale ekstremismens sak”, men å finne en måte å snakke om og forstå overgrep og forferdelige ting som har skjedd i sosialismen og kommunismens navn, uten å dermed implisitt gå med på at slikt alltid vil være resultatet av en samfunnsorden som går utover status quo. Min påstand er at totalitarismebegrepet står i veien for dette, men jeg hører gjerne på motargumenter.

Forbigår folkemord og etnisk rensing

Det er liten fare for at vi overser de mange mørke sidene ved ulike kommunistiske og sosialistiske bevegelser i det tjuende århundre. Disse er grundig dokumentert, og godt er det. Før det tjuende århundres massemord ble det også begått enorme overgrep i koloniene av opplyste, liberale europeere. Disse blir oversett i langt større grad, og ideen om ”det totalitære” som noe unikt ondt innført av nazister og kommunister på 1930-tallet kan ha bidratt til dette. Flere steder i Australia, Amerika og Afrika ble det begått etnisk rensing og systematiske folkemord av forferdelige dimensjoner, for ikke å snakke om overgrepene knyttet til den transatlantiske slavehandelen. Jeg sier ikke at dette er akkurat det samme som holocaust eller gulag, men det minner jo unektelig om det. Hvis alt som er grusomt skal forstås som utrykk for det samme, er det påfallende at kolonialiseringens ufattelige forbrytelser, i likhet med USA-vennlige diktatorers overgrep under den kalde krigen, og også lidelsene som påføres ofre for vestlig krigføring i Midtøsten i dag, skal forbigås i relativ stillhet, og forstås som noe fundamentalt annerledes enn det vi kaller ”det totalitære”. Jeg er helt enig med Hanne Skartveit i at ”enhver ideologi som ikke ser hvert menneske som verdifullt i seg selv, uansett hvilken religion og bakgrunn det har, vil føre til katastrofer”. Dessverre er ikke dette noe som er unikt for kun de fenomenene hun velger å fokusere på.

Hva tjener vi på totalitarismebegrepet?

Det ligger altså en implisitt påstand i totalitarismebegrepet om at sosialistiske visjoner om å skape et samfunn som går utover kapitalismen og det liberale demokrati, er totalitære. Dette er den politiske bagasjen som ligger i begrepets historie, som man eventuelt må ta avstand fra dersom man er uenig, men allikevel mener at det er et nyttig begrep. Spørsmålet er altså ikke bare politisk, men også metodologisk: Hva tjener man på å bruke totalitarismebegrepet? Forstår vi mer av ISIS og jihadisme ved å slenge ut løse påstander om at det er ”vår tids nazisme og kommunisme”, og peke på at det ”minner” om andre ting? Jeg mener nei. Snarere er det faktisk da vi risikerer å overse viktige aspekter ved det vi nå må bekjempe. Kanskje kan det virke mobiliserende å tenke at det på en måte er det samme, hver gang man kjemper mot noe grusomt, men hvis målet faktisk er å forstå noe tror jeg det er en dårlig framgangsmåte.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

11 kommentarer på Totalitarisme-teori gjør oss ikke klokere på nazisme, kommunisme og jihadisme

  1. AvatarOscar Dybedahl // 2015-12-01 kl 23:15 //

    Igjen er dette veldig bra!

    Likevel, og for å gi en støtte til «totalitarismeforsker» Hannah Arendt: Det er ikke sant at kolonialismen og (ikke minst!) imperialismen begått av liberale europeere har blitt neglisjert av totalitarismeanalyser. I Origins of Totalitarianism vier Arendt et langt kapittel til britisk imperialisme. Her påpeker hun potensielt totalitære elementer i kapitalismens akkumuleringstvang («den endeløse akkumulasjonen av kapital forutsetter den endeløse akkumulasjonen av makt»), og hvordan f. eks kapitalismen legemliggjør en dynamikk som skaper arbeidsløse, overflødige mennesker, en dynamikk som «åpner» for bruk av de mest grusomme «totalitære redskaper». (Da som nå, er implikasjonen.) i tillegg hevder hun at man i denne imperialismen — igjen, i et ledd i liberalismens historie — fant «alle de nødvendige redskaper», som ble forent i totalitære styresett. Hun regner riktignok totalitarismen, særlig Holocaust, i en viss forstand som en helt ny Hendelse, osv, men man kan argumentere for at dette er den viktigste forklaringslinjen hun trekker. Også på andre måter retter hun store sleivspark til liberalismen.

    I sum er det veldig spenstige, samfunnskritiske saker!

    Nå tror jeg Ola har helt rett om kaldkrigssmaken til det meste av det som ble totalitarismeforskning. Men det merkelige er at Arendt — og sikkert også sosialistene Innset nevner — f.eks av Sørensen og liknende kalde krigere vises til som inspirasjonskilde og teoretisk helt. Men Arendts samfunnskritiske og liberalismekritiske brodd forsvinner i omfavnelsen…

    Arendt var både mer skeptisk til å anvende totalitarismebegrepet bredt, f. eks hevder hun Sovjet etter Stalin ikke lenger var totalitært, og mer åpen til det, ved å åpent totalitære elementer i f.eks det eksisterende USA og i liberalismens historie. Det er nesten så jeg blir panegyrisk.

  2. AvatarTom Pedersen // 2015-12-05 kl 19:05 //

    Radikal Portal representerer den totalitære ideologien kulturmarxisme, også kjent som Politisk Korrekthet. Det er absolutt ingenting «opprørsk» med dere. Dere er kun redskaper for makten som styrer oss.

Kommentarfeltet er lukket.