Iranske kvinner kaster hijaben – et skjult opprør

Stadig flere iranske kvinner utfordrer hijabpåbudet i en eller annen grad. Foto: Kamyar Adl

Kvinner i Iran dokumenterer sitt opprør mot diskriminerende klesdraktlov ved å poste bilder av seg selv uten hijab på Facebook. De kaller det skjult frihet.

Hedda Susanne Molland
Om Hedda Susanne Molland (5 artikler)
Hedda Susanne Molland er feminist og frihetselsker. Hun har en bachelorgrad i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og er med på å starte et nytt idéhistorisk studenttidsskrift som heter Molo. Molland er varastyremedlem i Concerned Students Norway, et tverrfaglig klima- og miljønettverk for studenter.

Det foregår en stille demonstrasjon på Facebook. Den har likevel gjort seg bemerket hos mange. Kvinner i Iran tar bilder av seg selv i offentlighet uten hijab, og legger dem anonymt ut på Facebook, gjennom siden «My Stealthy Freedom». Kanskje dette ikke er så spesielt? Jeg poster bilder av meg selv på Facebook, på egen profil, uten hijab eller annet plagg som tildekker håret, hele tiden. Jeg har vel aldri postet et med noe som kan ligne en hijab. I en friere verden skulle dette være like lett for alle. Det er dessverre likevel spesielt når det på overnevnte facebookside har blitt postet over 400 bilder, og siden har over 500 000 «likes». Og begge tallene øker stadig. I Iran er hijab et lovfestet plagg for kvinner.

Ulovlig å kjenne vind i håret

Iran hadde en turbulent historie gjennom det 20. århundret, og i 1979 ble landet en islamsk republikk, med sharialovgivning og teokrati, hvor først Ayatollah Khomeini, og fra 1989 Ayatollah Khamenei, har vært øverste leder. Med dette styret ble blant annet hijaben innført som lovfestet plagg. Flere argumenterer for at dette var en motreaksjon på forsøk på «vestliggjøring» av landet, som den tidligere Sjah Muhammad Reza Pahlavi hadde ønsket å oppnå gjennom nære relasjoner til USA.

I dag er det et faktum at når kvinner i Iran tar av seg hijaben i offentlighet (og legger bilder av det ut på Facebook), begår de et lovbrudd ifølge iransk lov. Dette gjelder både turister og innbyggere. Det eksisterer et moralpoliti som følger opp denne lovgivningen, og trusler om piskeslag og fengsel ved brudd på loven, er reelle. Denne formen for sivil ulydighet, fra hijabløse kvinner, som nå blir synliggjort ved hjelp av sosiale medier, er ikke et helt nytt fenomen. Bekjente av meg som har vært i Iran og kjenner til landet sier at dette har skjedd gjentatte ganger før. Kvinner går med utildekket hår i gatene i Teheran, blir arrestert eller ført hjem til sine fedre eller ektemenn, eller satt i husarrest. Opprøret mot hijab følger andre politiske svingninger. Men nå har kvinnene fått et nytt verktøy. De siste 20 årenes utvikling av internett har åpnet opp for global hyperkommunikasjon og en informasjonsverden som kanskje kan sammenlignes med trykkekunstens gjennombrudd på 1400-tallet. Aldri før har informasjon blitt delt så fort, til så mange, og blitt samlet i så store kvanta. Dette muliggjør synligheten til disse kvinnenes store kamp for retten til å kle seg som de ønsker.

Aldri før har informasjon blitt delt så fort, til så mange, og blitt samlet i så store kvanta. Dette muliggjør synligheten til disse kvinnenes store kamp for retten til å kle seg som de ønsker.

Det er det som for meg framstår som så absurd. Det finnes et land som har lovfestet at kvinner ikke skal kjenne vind i håret, fordi det ikke sømmer seg. Hva kan jeg si? Jeg vet fint lite om hvordan det er å være en kvinne med hijab. Den nærmeste erfaringen jeg har, er da jeg var i Syria som nittenåring, og under et timelangt besøk i en gammel moské måtte gå med et heldekkende plagg som bare lot ansikt og fingertupper være synlige. Ved andre anledninger har jeg også valgt å dekke til håret fordi det har vært praktisk, for eksempel på besøk i moskeer i Tyrkia.

Frihet til å velge

Min oppfatning er likevel at det religiøse og kulturelle kravet om at kvinner skal gå med hijab, er undertrykkende. Kravet er undertrykkende fordi det er normativt og går systematisk ut mot en bestemt gruppe, nemlig kvinner. Kravet bunner ikke i praktisk anvendelighet knyttet til en fysisk forskjell mellom kvinner og menn. Også menn kan ha langt hår. Det er undertrykkende fordi de som mener at kvinner bør gå med plagget, mener at det innebærer skam å gå uten. Det er undertrykkende å indoktrinere jentebarn fra spedbarnsalder med at det er slik man kler seg om man vil være en anstendig kvinne, slik at når disse jentene vokser opp får de store problemer med å ta en reell, selvstendig beslutning om hvorvidt de vil gå med eller uten hijab. Det er undertrykkende når de muslimske kvinnene som velger å gå uten blir møtt med sterke sosiale sanksjoner som sosial utestengelse, tap av nære relasjoner, og trusler om voldtekt, steining og drap.

Greit nok, om man følger disse argumentene helt ut, er også sterke normative krav om at kvinner skal dekke til overkroppen sin på badestrand, til en viss grad undertrykkende. Det mener jeg strengt tatt at det er. Jeg mener likevel ikke at hijab er et plagg som bør forbys. Jeg mener folk bør har rett til å velge ut fra sin religiøse, og etter egen oppfatning etiske, overbevisning. Det gjelder selv hvis valgene begrenser livsutfoldelsen til de som velger, og selv hvis det er en mulighet for at de er sosialisert til å ta de valgene, og ikke tar dem på et selvstendig grunnlag. Så lenge ingen andre tar skade av valget ditt bør du få lov til å velge.

 Det er undertrykkende fordi de som mener at kvinner bør gå med plagget, mener at det innebærer skam å gå uten.

Det er én ting å ta et valg i en bestemt situasjon fordi det er praktisk eller fordi man følger en personlig, etisk og/eller religiøs overbevisning. På min egen måte har jeg begrenset min livsutfoldelse ut fra det jeg anser som etiske prinsipper, slik noen kvinner i Norge tar et bevisst valg om å gå med hijab fordi de mener det er etisk riktig. Når vi snakker om Iran, er det ikke dette vi diskuterer; da er det snakk om direkte, lovfestet tvang oppfulgt av offentlige sanksjoner. Kvinner som er født i Iran, som er født inn i et sharia-regime, har ikke noe valg. De kan bare velge å ta av hijaben for å føle vind i håret med fare for offentlig fordømmelse, dom og en enda mer omfattende marginalisering av sin livsutfoldelse. Med andre ord er ikke dette et reelt valg. Det er derfor siden snakker om «stealthy freedom», kvinnene må gjøre dette i skjul, selv i offentlighet.

Latterliggjøring og støtte

Bildene vi ser på Facebook har undertekster som beskriver en intens frustrasjon og et sterkt behov for frigjøring. Å se det disse kvinnene skriver, gjør at man lett sympatiserer med dem. Hvordan skal man kunne respondere på annen måte enn med et rungende ja til uttalelser som denne?

«I am a secondary school teacher. I’m ashamed that when the students ask me about the reason why they have to wear the veil even at girlsschools, I have to teach them some things about the hijab contradictory to what I believe about it myself. I hope for a day that studentsconcern is education, not the behaviour score that falls down easily just for not having proper hijab and I also long for a day that our freedom is not stealth anymore.» (publisert på gruppa 18. juni 2014)

Likevel er det de som tror at de kan latterliggjøre hele «My Stealthy Freedom»-bevegelsen. Muslimske menn har lagd en egen Facebookside, i en slags barnslig irritasjonstripp, hvor det postes bilder av menn med tildekket hår eller i kvinneklær, oppfulgt av nedlatende replikker. Natt & Dag skrev en artikkel om mennene. Dette er et mislykket forsøk på å håne og bagatellisere kampen til kvinnene i Iran. Med bildene følger en form for «slut shaming»: De latterliggjør og fornedrer kvinner de anser som uanstendig kledd, og det har i tillegg kommet trusler om overgrep. Bilder av profilerte iranske kvinner uten hijab har blitt spredt med stempelet «voldtekt» over ansiktene deres, som om det var en oppfordring. Bildene disse mennene poster har selvfølgelig null slagkraft utenfor deres egen krets av misogynister og religiøse nykonservative. Jeg tviler sterkt på at noen som ikke i utgangspunktet er av den oppfatning at kvinner må dekke til håret sitt, gir dem mer enn et hånlig blikk. Det er likevel beskrivende for hvordan mange i Iran reagerer på disse kvinnenes stille demonstrasjon.

Bilder av profilerte iranske kvinner uten hijab har blitt spredt med stempelet «voldtekt» over ansiktene deres, som om det var en oppfordring.

Oppfatningen om at hijab bør være et valg, ikke påtvunget ved lov, deles også av kvinner som velger å gå med hijab. Allerede har kvinner som velger å bære hijab meldt sin støtte på facebooksiden «My Stealthy Freedom». Her er et eksempel, og enda et, på kvinner med hijab som støtter «My Stealthy Freedom»-bevegelsen. Denne støtten gir absolutt mening. Uansett personlige valg bør man støtte opp om disse kvinnenes rett til å gå uten hijab, nettopp fordi poenget er at det er at det handler om valg.

Dessverre er det også slik, vil jeg mene, at kvinner i Norge som holder fast ved hijaben, som insisterer på at å gå med den er det eneste etisk riktige for kvinner, og som dermed setter hijaben som et normativt krav for andre kvinner, samtidig bidrar til å opprettholde tvangen for disse iranske kvinnene. Fordi hijaben har blitt et universelt og globalt symbol for muslimer, og dermed gir den den iranske loven legimitet. Hijab er kanskje et etisk krav for muslimske kvinner, slik mange tolker Koranen. Man kan likevel spørre de som mener at hijab bør være et lovfestet plagg, eller til og med bare et sterkt sosialt krav, hvordan man kan ta et etisk valg, om man i realiteten ikke har noe annet valg. Handler ikke etikk nettopp om å velge det som er riktig? Hvis du ikke har noe valg kan du heller ikke stå til ansvar eller prises for det du gjør.

Frihet tas

I nyere tid har det blitt åpnet en park i Teheran, kalt Mødreparadisparken, hvor kvinner kan bevege seg fritt uten hijab. Menn har ikke en gang innsyn i denne parken. Er dette frihet til å velge å ta av seg hijaben? Har kvinnene frihet fordi de kan dra et sted hvor de kan gå utildekket? Nei. Frihet er ikke noe som gis med små lempinger her og der på en undertrykkende lov. Frihet er ikke noe som gis ved at man får utfolde seg mer fritt i et veldig begrenset rom, med veldig begrensende regler. Frihet tas. Kvinnene som deltar i «My Stealthy Freedom» tar friheten sin tilbake, de krever å bli sett og hørt, og de krever retten til å vise noe som ingen bør kunne tvinge dem til å skjule. Deres egne personlige historier bringer dem nærmere slike som meg, uerfarne hvite kvinner og menn fra Vesten, som er ukjente med et slikt begrenset liv. Det river i hjertet mitt når jeg leser kommentarene under mange av disse bildene.

Se, kvinnene i Iran, de kjemper! De har et nytt våpen – sosiale medier. Hvordan kan man unngå å sympatisere med uttalelser som disse:

«I am a girl
Freedom is my right
Freedom is my portion of life
They put the scarf on my head compulsorily
It wasn’t my choice and it’s the sentence of my life imprisonment.» (les her)

 

«Ido not want compulsion. I want freedom and the right to choose. I naturally have the right to enjoy my life as a man enjoys his. I naturally have the right to breathe with all my body and soul in my homeland. I want to breathe my freedom! Why are you always trying to take it away from me by force.» (les her)

«The hair dancing by the blow of the wind, is nothing other than Stealthy Freedom, How we wish freedom was not stealthy.. How good it would have been if we could convince them that freedom is not an Inconvenience.» (les her)

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned