Norge, gi kvinner en ordentlig rettssikkerhet!

En ukultur har befestet seg i hvordan rettssystemet behandler voldtekt. Dersom noen hadde forsøkt å sette fyr på nabohuset, hadde politiet da sagt at «det er jo vanskelig for oss å kontrollere hvor naboen din er»?

For to år siden befant hundrevis av mennesker og jeg oss på en stappfull plass i Bergen, med høljende regn over hodene våre, mens vi demonstrerte i solidaritet med Andrea Voll Voldum. De fleste kjenner hennes sak i dag som Hemsedal-saken, hvor hun ble dopet ned og gruppevoldtatt. Sammen med flere andre sto vi i pøsregnet med en tydelig beskjed: Gi kvinner ordentlig rettssikkerhet, Norge.

LES OGSÅ av Maria Bonita Igland: Nina Karin Monsens holdninger skaper tragiske utfall

«Vanskelig besøksforbud»
Denne sommeren ble flere av oss igjen minnet på hvor dårlig kvinners rettssikkerhet er i Norge når enda en voldtektssak dukket opp i media. Denne gangen var det ei ung kvinne som ble forsøkt voldtatt av naboen sin. Da politiet ble involvert i saken ble det bestemt at naboen skulle få besøksforbud. Etter dette skal politiet ha sagt til den utsatte at det finnes utfordringer ved dette forbudet, da det er vanskelig for dem og kontrollere hvor han skal gå når han tross alt er naboen hennes.

Enda en gang får man bevist at kvinner mangler ordentlig rettssikkerhet i Norge, og vi blir nok en gang minnet på hvilke problemer som rører seg i vårt system når dette er meldinga som gis til en overgrepsutsatt.

I dag finnes det flere studier som viser at de fleste som utsettes for seksuelle overgrep eller blir forsøkt voldtatt, gjerne sitter igjen med traumatiske symptomer i etterkant. Voldtekt er et tillitsbrudd for mennesker og en alvorlig hendelse som rokker både ved vår fundamentale oppfatning av trygghet, men også våre grunnleggende personlighetstrekk.

LES OGSÅ: Mørketall: Fakta om voldtekt

Voldtekt nedprioritert
Samtidig som vi vet at voldtekt og overgrep kan føre til alvorlige konsekvenser for den utsatte, er det også en forbrytelse som blir behandlet annerledes fra andre lovbrudd. Dette kommer av at vi i dag lever med en etablert voldtektskultur. En ukultur som har befestet seg både i hvordan mediene omtaler voldtekt, hvordan voldtekt blir sett på i ungdomsmiljøer, men også hvordan rettssystemet vårt behandler voldtekt. Dersom denne jenta hadde blitt forsøkt drept, er det da sannsynlig at politiet hadde sympatisert med overgriperen? Dersom noen hadde forsøkt å sette fyr på nabohuset, hadde politiet da sagt at «det er jo vanskelig for oss å kontrollere hvor naboen din er»?

Sannsynligheten er nok ikke like stor, og det kommer nettopp av denne ukulturen i samfunnet vårt som har gjort at også rettssystemet ser på overgrep på helt andre måter enn de behandler og betrakter andre lovbrudd.

Vi trenger et rettssystem som møter den utsatte på en rettferdig og seriøs måte, ikke et system som fortsetter å svikte kvinners trygghet. For når voldsutsatte kvinner får slike svar fra politiet er det verdt å stille spørsmålet om hvor trygt Norge egentlig er for kvinner. De aller fleste som utsettes for voldtekt i dag kjenner vedkommende, og sannsynligheten for at personen tilhører samme miljø og omgangskrets som overgriperen sin er stor. Ønsker vi oss et samfunn hvor det er kvinner som må passe på seg selv for å unngå å møte på overgriperen sin, eller et samfunn hvor den utsatte ivaretas? Om vi skal få til sistnevnte trengs en radikal endring. Vi trenger et rettssystem som tar voldsutsatte kvinner på alvor – ikke et system som fortsetter å svikte.