Diskusjonene raser mellom ja-siden og nei-siden. Argumentet om at ”det kan bli så mye verre om vi streiker”, har særlig festet seg i langtidsminnet mitt. Jeg er ikke sikker på om ”så mye verre” blir så ille. Og jeg er ikke sikker på om jeg blir med på moroa uansett hvilken retning dette går i.
Scenesettelsen
I forkant av forhandlingene var jeg en av de som var svært engasjert i arbeidstidsavtalen. Jeg argumenterte og raste, som alle rundt meg. Ingen ønsket danske tilstander. Twitter, Facebook og nettavisenes kommentarfelt rant over av argumenter fra kampklare lærere og støttekommentarer fra foresatte.
Så ble det bestemt. Vi får ikke danske tilstander. Vi får heller en avtale der samvittigheten vil få råde. ”Du har brukt så lang tid på å rette, det er urettferdig”. ”Ja, jeg beklager, men jeg har ikke hatt tid. Jeg har måttet gjøre så mye annet”. ”Ja, men det skal ikke gå ut over oss!”. Man står i det en runde. Kanskje til og med to eller tre. Så kommer samvittigheten snikende. Han er vrang, vil ikke slippe taket og terroriserer deg gjennom natten. Og du gir etter. Du vet at du skal arbeide seks timer etter bundet tid, men ender opp med 24 timer i løpet av to uker. Det er tross alt ikke elevene som skal få lide. Bivirkningen av at elevene lider er at læreren lider. Og du jobber mer enn du strengt tatt skal, og det for ingenting. Vi kan ikke slå i bordet med at vi har 37.5 time arbeidsdag i 47 uker. Vi har tross alt fått tid til egenarbeid utenfor bunden tid.
Skiftende uker
Hjemme raser diskusjonene om arbeidstid, klesvask og rydding – som i alle andre hjem. I perioder har jeg ikke hatt mulighet til å være så huslig, men så har alltid de gode periodene kommet. Periodene der vi har kunne spise middag sammen, sett en film og vært en familie. Jeg må være ærlig og si at jeg i noen uker av året har arbeidet under 30 timer i uken. I perioder der elevene er på utflukter, er midt i en skriveprosess eller har hatt tentamen i ulike fag. Alt er ferdig planlagt, ingenting skal rettes, og jeg kan, med god samvittighet, reise tidlig hjem. I andre perioder har jeg arbeidet 50 og 60 timer i uken. Perioder der elevene har levert inn tekster til vurdering, der vi planlegger et større prosjekt eller skal være med elevene på utflukter. Fordelt på alle arbeidsukene arbeider jeg ca 45 timer i uken. Det er litt over det jeg skal, men ikke så mye. Det er til å leve med. Jeg har tross alt hatt mulighet til å ha perioder der arbeidstid, klesvask og rydding ikke lenger blir diskutert. Perioder der alt roer seg, og man kan puste ut.
Mistro som styringsmiddel
Fleksibilitet har vært stikkordet som har lokket lærere til yrket. Det var et av ordene som lokket meg til yrket. Jeg er et notorisk B-menneske. Jeg liker å arbeide utover i de sene nattetimer. Et yrke der jeg kan legge deler av arbeidstiden min til kvelden er derfor ypperlig. Elevene mine kniser når jeg kommer til åtteundervisningen. ”Jasså? Du er våken?” flirer de. Det er moro å erte læreren litt, spesielt når man vet at læreren helst skulle sovet til 10. Senere er de imponert over tidspunktet på tilbakemeldingene sine. ”Lagt inn klokken 0130. Du er fullstendig sprø!”. ”Ikke egentlig”, sier jeg. ”Jeg er bare et B-menneske, og dessuten sov jeg en time på sofaen etter middag”. Arbeidet blir gjort, og er det virkelig så farlig når det blir gjort? Fleksibiliteten har gitt meg mulighet til å rette raskt, sitte oppe om natten, og gi tilbakemeldinger mens elevene fremdeles husker hva de arbeidet med. Alle burde være fornøyde.
Ikke alle er fornøyde med hvordan jeg gjør jobben min. Jeg arbeider mye med prosessorientert skriving. I de periodene retter jeg mye, og timene går. Jeg arbeider aktivt med tilbakemelding som læring. Jeg har svært høy IKT-kompetanse. Jeg har mer enn 60 studiepoeng i alle undervisningsfagene mine. Jeg er tilgjengelig for elevene mine på Facebook, mail og telefon hele døgnet. Ingen banker på døren på kontoret mitt med mindre de har en avtale. Det er tross alt et arbeidskontor, og det forstyrrer når døra blir rent ned. Elevundersøkelsene viser at elevene er veldig fornøyde med jobben jeg gjør. Rådgiverne på skolen er veldig fornøyd med jobben jeg gjør. Min nærmeste leder er veldig fornøyd med jobben jeg gjør. Rektor er veldig fornøyd med jobben jeg gjør. KS, derimot, er ikke fornøyd med jobben jeg gjør. Jeg stiller et spørsmålstegn ved om de egentlig vet hvordan jeg gjør jobben min.
Et falmende engasjement
Jeg var engasjert i arbeidstidsavtalen en god stund. Jeg raste, oppdaterte statuser og delte innlegg. Engasjementet varte en stund også etter at avtalen var ferdigforhandlet. Nå er engasjementet borte. Jeg har hele tiden trodd, og fått tilbakemelding på, at jeg gjør en god jobb. Den følelsen jeg sitter igjen med etter åtte år som lærer kan best beskrives i ett ord: Trist. Jeg er trist. Trist fordi jeg har en følelse av å ikke bli verdsatt. Trist fordi elevene mine kommer til å få mindre motiverte lærere, og dermed en dårligere undervisning. Trist fordi elevene mine kommer til å miste mange av de beste. Når engasjementet forsvinner, forsvinner også læreren.
Jeg kommer til å stemme nei til arbeidstidsavtalen og jeg kommer til å melde meg ut av Utdanningsforbundet, men denne gangen skal jeg ikke melde meg inn i noe annet. Denne gangen kommer jeg til å finne meg en annen karrierevei.
Den kollektive straff
Det gjør meg trist å skulle forlate læreryrket, men jeg er ikke villig til å stå i et yrke der til og med offentlige røster, mer eller mindre implisitt, uttaler at jeg ikke gjør jobben min på en god måte. Jeg tar det personlig når alle lærere skjæres over en kam. Jeg står blodig igjen og tenker at dersom det finnes noen lærere som ikke gjør jobben sin på en god måte, så burde det være problemet til den enkelte rektor. Det kan ikke løses ved å innføre kollektiv straff. Ja, jeg opplever dette som en straff. En straff jeg ikke fortjener.
Jeg lærte på lærerskolen at kollektiv straff sjelden fungerer. Det bør også politikerne merke seg. Det ender som oftest med at de sterkeste finner sin egen vei. I dette tilfellet føres de ut av skoleverket.
