Modellenes tyranni

Det virket åpenbart at endringer måtte til etter finanskrisen, men i dag, fem og et halvt år etter, har vi knapt rørt oss av flekken.

Joakim Møllersen
About Joakim Møllersen (154 Articles)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Da finanskrisa slo ut i full blomst høsten 2008 fikk økonomifagets kritikere vann på mølla. De færreste økonomer, både innen akademia og finansnæringen, hadde forutsett krasjet som fremdeles preger verdensøkonomien. En stor del av opinionen var klar til å legge bankenes hode på hoggstabben rett ved siden av fagøkonomenes. Det virket åpenbart at endringer måtte til, men i dag, fem og et halvt år etter, har vi knapt rørt oss av flekken. Hva har egentlig skjedd?

Gjeldskrisa
Det er viden akseptert at den økonomiske krisa er en gjeldskrise. En enorm vekst i boligmarkedet i USA gjorde at bankene ga lån nærmest til alt og alle. Når noen ikke kunne betale avdragene sine var ikke det så farlig siden boligen var mer verdt enn da lånet ble tatt opp. De såkalte subprimelånene var de mest sårbare og forsikringer, derivater og andre verdipapirer basert på disse lånene var med på å spre denne sårbarheten ut i en hel finansnåring og slik i hele økonomien. Da disse verdipapirenes verdi ble trukket i tvil begynte hele fundamentet å slå sprekker og det viste seg fort at ståa ikke var mye bedre i Europa.

Norbert Häring, medforfatter av boka Economists and the Powerful, har gått gjennom samtlige studier Den europeiske sentralbanken (ESB) har gjort av krisa vel 100 i tallet. Til hans forferdelse nevnte ingen av disse tekstene gjeld som en av de utløsende årsakene. Dette på tross av at gjeldsnivået i de kriserammede landene steg voldsomt fram mot kollapsen og de landene med høyest privat gjeldsandel vanligvis var de som ble rammet hardest. Hvorfor dette skulle være så vanskelig å se før krisa og hvorfor ESBs analytikere ikke kan se det etter kan virke som et mysterium.

Løsningen til gåten bak denne absurditeten er imidlertid å finne i lærebøkene. Nyklassisk økonomi (heri inkluderes nykeynesianisme), som er den totaldominerende fagretningen innenfor samfunnsøkonomi, ser nemlig på gjeldsnivået som irrelevant i denne sammenhengen. Blant de

få som forutså finanskrisa var en uforholdsmessig stor andel av disse tilhengere av en annen retning enn nyklassisismen. De nyklassiske økonomene som klarte å forutse krisa gjorde det ved at de gikk utenfor den ortodokse lære og tok gjeldsnivå med i regnestykket (f.eks. Robert Shiller og Nouriel Roubini).

Den ikke-eksisterende makta
En trenger ikke å ha levd lenge for å skjønne at makt er ekstremt viktig når det kommer til økonomiske relasjoner. Dette gjelder på individ, bedrifts og nasjonalt nivå. Markedet vil ta større hensyn til en som har stor betalingsevne enn en som har liten. En bedrift med stor markedsmakt kan manipulere et marked og opptre på en helt annen måte enn sin lille konkurrent. USA har en helt annen evne til å få sin vilje i internasjonale relasjoner enn Burkina Faso fordi de kan sette en annen makt bak krav enn det vesle afrikanske landet. En bedrift er vanligvis mye mindre avhengig av en enkelt ansatt vaskehjelp enn den vaskehjelpa er av bedriften. Derfor har vi lover for arbeidslivet som skal rette opp i skjevheten i maktforholdet mellom de to partene slik at ikke den sterke part kan utnytte den svake. En monopolist må forholde seg til en del andre regler enn en vanlig bedrift på bakgrunn av sin utvidede makt. Eksemplene er mange.

Maktrelasjoner finnes overalt: i politikken, på arbeidsplassen, i næringslivet og i familien, og disse er i stor grad med på å bestemme hvem som får hva og hvordan ressurser fordeles. De er sannsynligvis grunnen til at Vestens regjeringer har gitt banknæringen penger etter å ha drevet bedriftene sine på en elendig måte og vært sterkt delaktige til finanskrisa. Økonomifaget er dessverre blottet for maktanalyse og er derfor hjelpesløs i jakten på mange av de viktigste spørsmålene rundt økonomi.

Modellenes tyrrani
Det nyklassiske økonomifaget er bygd opp rundt en rekke matematiske likevektsmodeller som er ment å simulere forskjellige aspekter av økonomien. Måten disse modellen er bygd opp på er imidlertid snever. At visse ting er vanskelig kvantifiserbare, at andre ting ikke lar seg beskrive med den typen matematikk som brukes i dagens modeller, og tvangstrøyen at enhver modell må konvergere mot likevekt om bare markedet får jobbe i fred (kanskje med litt hjelp fra staten om man er nykeynesianist) setter klare begrensninger på hva nyklassisk økonomi kan være, så lenge alt må passe inn i den samme typen modeller.

Slik definerer nyklassisk økonomi seg selv, hva den omfatter og hvilke svar den kan gi ut i fra hva som passer inn i dens modellverden, i stedet for at modellverdenen formes etter hvilke økonomiske problemer som må løses. Det er én av grunnene til at maktanalysen er fraværende.

Alternativer
Løsningen på dette problemet er at forsknings og undervisningsinstitusjoner åpner opp for andre måter å tenke og utføre økonomi på enn den nyklassiske. Det er en selvfølge i andre samfunnsfag, så hvorfor ikke i samfunssøkonomi? Slik jeg ser det vil dette også kunne virke positivt på nyklassisk teori da den vil være nødt til å fornye seg på områder hvor dens konkurrenter har bedre løsninger. Å bli konfrontert med motstridende syn på verden vil også hjelpe de i egen tenkning, for det er mye sannhet i uttrykket “der alle tenker likt, tenker alle for lite”.

Den østerrikske skolen er den av nyklassisismens utfordrere som ligner mest på sin storebror. Den har styrker i et mer realistisk syn på mye av penge og kredittmarkedet, men hviler tungt på en politisk tradisjon og den ideologiske slagsiden kan gjøre den forutinntatt.

Den marxistiske skolen har maktanalysen i sentrum og gir til tider en helhetlig analyse av systemet. Dogmatisme kan imidlertig gjøre seg gjeldende da dens fremste talsmenn har en tendens til å henge seg opp i over 130 år gamle tekster av retningens navnefar.

Den postkeynesianske skolen har kommet langt i å analysere dynamiske prosesser i økonomien (den nyklassiske skolen baserer seg i hovedsak på statiske modeller) og vektlegger usikkerhet. Den er mer eklektisk enn de to over nevnte alternativene, men er også ufullstendig og mangler også forklaringsmodeller – deriblant en verditeori – på felt hvor dens konkurrenter tilbyr forklaringer.

Tross sine feil og mangler kan de alternative skolene gi perspektiver og løsninger de nyklassiske ikke kan i tillegg til at de gir alternative økonomiske verdensanskuelser. Det vil faget tjene på i lengden.

Dette er en redigert utgave av en tekst trykket i Inside.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*