Teksten er oversatt av Anne-Linn Lernes Høisteth
Dødsfallet til kandidaten Eduardo Campos fra sosialistpartiet PSB i en flystyrt i år banet veien for Marina Silva til å bli nominert til president. Hun var presidentkandidat i 2010 for miljøpartiet PV, da hun kom på tredjeplass med 20 millioner stemmer. Siden da har hun hatt en politisk kometkarriere og nasjonale meningsmålinger plasserer henne på andreplass, veldig tett opp til Dilma Roussef, og langt foran opposisjonens viktigste kandidat, Aécio Neves. Meningsmålinger viser også at Marina leder over president Dilma i andre valgrunde. Med bare få uker igjen til valget, hvordan kan vi tolke Marinas stigning mot toppen? Er det holdbart? Og hva kan være det mulige utfallet for Brasils politiske landskap?
Gammel politikk vs. Ny politikk
Først og fremst, er det viktig å huske på at siden 1994, har det brasilianske presidentvalget hovedsakelig vært en kamp mellom sosialdemokratene i PSDB og arbeiderpartiet PT. Disse to partiene utgjør to motpoler sammenlignbart med en tradisjonell høyre-sentrum/venstre-sentrums kløft, når det gjelder Brasils økonomiske politikk. PSDB presenterer en mer markedsorientert tilnærming til offentlige tjenester, en mer konservativ skatte- og avgiftspolitikk, en mer liberal tilnærming til import/eksport, arbeidsliv og investeringer.
PT på sin side, vil ha en økonomisk politikk som fokuserer mer på å utvikle Brasils økonomiske bærekraft og utvidelse av den sosiale velferdspolitikken for å møte utfordringene de har med klasseforskjeller og fattigdom. Til tross for ideologiske ulikheter når det gjelder forholdet mellom stat og marked, forplikter begge partiene seg til å beholde den makro-økonomiske stabiliteten og begge partier deler synspunktet om at staten har hovedansvar for å redusere fattigdom og sosio-økonomiske ulikheter.
I en rosemalt versjon av nyere brasiliansk historie, sies det at president Fernando Henrique Cardoso (PSDB) stabiliserte økonomien mens han liberaliserte enkelte av dens sektorer, mens president Lula (PT), utvidet de sosiale reformene og økte kjøpekraften til de fattige og den lavere middelklassen. Konkurransen om velgerne har imidlertid alltid hindret de to partiene i å forme et betydningsfullt samarbeid og når de først har kommet til makten, velger de å alliere seg med mer sosialt konservative og klientelistiske partier for å oppnå flertall i kongressen.
Utfordringene for brasilianske presidenter
For å forstå utfordringene brasilianske presidenter står ovenfor i kongressen, må vi anerkjenne at brasiliansk partipolitikk er ekstremt fragmentert. De to nåværende hovedpartiene som støtter president Dilma (hennes eget PT og sentrumspartiet PMDB), kontrollerer bare 160 av de 513 plassene i underhuset. Resten av plassene er fordelt mellom 20 andre partier.
I likhet med tidligere regjeringer, har president Dilma adoptert en hovedstrategi der utformingen av lovgivende flertall er basert mer på kyniske utnevnelser av minister- og regjeringsposter som kan kontrollere penger og innflytelse, heller enn lojalitet til partiprogrammet. Etter at PT vant valget for første gang i 2002 med Lula, har PT formet nære allianser med tidligere politiske motstandere og sosialkonservative politikere. Flere av disse politikerne har en tvilsom fortid med korrupsjonsanklager mot seg. «Mensalão-skandalen» i 2013 førte til domfellelse av flere viktige politikere i PT for bestikkelser og valgfusk, og er det mest talende eksempelet på denne perverse politiske dynamikken.
Tredje vei?
I 2010 fremsto Marina Silva som en «tredje vei» fra polariseringen mellom PT og PSDB. Hun kritiserte både rivaliseringen som hindret samarbeid mellom de to partiene og hestehandel-praksisen de hadde med mindre ideologiske partier. Etter at hun ble nektet å danne sitt eget, nye parti av høyesterett i fjor, meldte hun seg inn i PSB i siste liten, og ble valgt som Eduardo Campos medkandidat. Med Campos’ elendige resultater fra meningsmålingene før flystyrten, virket det som om velgerne var uvillige til å gi sine stemmer til Marina fra 2010 til ham i stedet. Derfor så det ut som Marinas rolle i dette valget ville være liten og diskret.
Nå, etter at hun har overtatt som PSBs nye hovedkandidat, er hun tilbake i rampelyset og har forsvart sin «nye politikk» i opposisjon til «den gamle politikk» som føres av PT og PSDB. Hun lover å unngå hestehandlingen de bedriver, og vil regjere med kun «de beste kandidatene» fra begge partier dersom hun blir valgt. Med slike uttalelser, virker det som om Marina taler direkte til de millioner av velgere som demonstrerte mot Brasils elendige velferdstilbud og korrupsjon i fjor. Det er ikke noe sammentreff at Marina var den eneste politikeren som fortsatt var like populær etter fjorårets demonstrasjoner.
Dilma og PT-hva gikk galt?
Inntil juni 2013, var det store spørsmålet om president Dilma ville vinne første runde i årets valg eller ikke. Med 60% oppslutning i meningsmålingene før demonstrasjonene, virket det som Dilma var en sikker vinner. Lav arbeidsledighet, økt reallønn og ambisiøs bolig- og utdanningspolitikk så ut til å ha sterk støtte fra folket. Imidlertid ser det ut til at PT etter 12 år med presidentskapet, har trodd for hardt på suksesshistoriene som går verden rundt om Brasils fremgang.
Derfor har regjeringen ignorert de ulmende kort- og langsiktige politiske trendene til de til slutt eksploderte i fjor i de største protestaksjonene Brasil har sett siden tidlig 90-tall. Hvis man ser på de kortsiktige trendene, har det ikke hjulpet Dilma at bonanza-årene innen eksportpriser er over, og vekstraten er meget lav. Heller ikke det faktum at inflasjonsraten har ligget konsekvent opp mot toppnivået satt av Sentralbanken (6,5% årlig) har hjulpet.
Alternativ utviklingsmodell
Det største dilemmaet for Dilma har vært å finne en alternativ utviklingsmodell etter nesten et tiår med gunstige betingelser for eksport og import. Dette er ikke en liten utfordring, ettersom regjeringen hennes har prioritert sin tradisjonelle politikk for å stimulere ytterligere økt kjøpekraft, holde arbeidsledigheten nede og reallønnen stadig økende. Denne prioriteringen ser ikke ut til å være nok for å overbevise flertallet av velgerne om at dette er den riktige veien å gå.
Kanskje det viktigste elementet, som også satte i gang demonstrasjonene, er at den nasjonale regjeringen systematisk har ignorert de stadige forverrede levevilkårene i de store byene. Til tross for de økte inntektene og den lave arbeidsledigheten som har forbedret livet for millioner av brasilianere, har det de siste ti årene skortet mye på investeringer innen infrastruktur.
Resultatet av dette er at de store byene i landet har store trafikale problemer som først og fremst rammer innbyggere fra lavere middelklasse som er helt avhengig av kollektivtrafikken. I São Paulo, Brasils største by, har bussene gått fra en gjennomsnittshastighet på 20 km/t til 10 km/t i løpet av det siste tiåret. Samtidig har antallet biler doblet seg i de tolv største byene og teller nå 20,5 millioner i 2011 mot bare 11,5 millioner i 2001.
Lav kvalitet på helsetjenester og utdanning
De økte budsjettene har heller ikke forbedret kvaliteten på helsetjenester og utdanning. Lange helsekøer hos offentlige sykehus og økende antall elever som dropper ut av videregående skole er utfordringer som fortsatt ikke har blitt tatt tak i. En evaluering av landets helsetjenester utført av helsedepartementet i 2013, viser at bare 1,9% av befolkningen bor i kommuner hvor tjenestene blir vurdert som tilfredsstillende og nådde 7 av 10 poenger. Utfordringen i den offentlige skolen er lav kvalitet på undervisningen som bidrar til det store frafallet av elever på videregående nivå. Ifølge siste folktelling utført i 2010, er det bare 37% av befolkningen mellom 18 og 24 år som har fullført videregående.
Økte boligprisene
Et annet viktig element i brasilianske storbyer, er de økte boligprisene som er en følge av økte lønninger, lavere renter og høyere økonomisk vekst de siste årene. Til tross for regjeringens innsats for å stimulere boligbyggingen gjennom subsidierte lån for entreprenører, er utviklingen fortsatt veldig begrenset og har ført til gentrifisering, spesielt i storbyene. Den lavere middelklassen og unge er hardest rammet og de økte leieprisene har tvunget dem til å enten flytte ut av bykjernene, eller bruke mesteparten av inntekten sin på husleie.
Høy kriminalitet
Sist, men ikke minst, er det manglende fokuset på bekjempelse av kriminalitet, spesielt i storbyene, en viktig årsak til folkets misnøye. I 2011, forekom det 36,4 drap per 100.000 innbyggere i de statlige hovedstedene, sammenlignet med landsgjennomsnittet, som er på 27,1 lovbrudd per 100.000 innbyggere. Mer illevarslende, er det at drapsstatistikken er høyest blant de vanligvis fattige, unge svarte menn; 72 drap per 100.000 innbyggere. Grove ran, voldtekter, kidnappinger og overfall er en vanlig del av livet for de fleste innbyggerne i storbyene. 1 av 5 er ofre for minst et av de nevnte lovbruddene.
Kjernevelgere
Alle disse aspektene er viktige å ta i betraktning når man ser på antallet velgere som støtter Marina i meningsmålingene. Ikke bare får hun proteststemmene fra velgere som er lei av «tradisjonell» politikk, kjernevelgerne hennes er unge, utdannede, urbane mennesker. Velgere som ikke bare har vokst opp med PT og PSDB ved makten, men som også har savnet forbedringer i de urbane miljøene de bor i. Ikke overraskende viser meningsmålingene at Dilma leder komfortabelt i byer av liten og medium størrelse (opp til 50.000 innbyggere) som har dratt store fordeler av politikken med sosiale reformer hun har ført i den nasjonale regjeringen.
Hovedansvaret innenfor alle disse politiske områdene ligger på guvernørene og borgermestrene på grunn av Brasils styresett. Derfor kan man med rimelighet påstå at Dilma har blitt straffet av de lokale politikernes ineffektivitet og manglende evne til å levere offentlige tjenester.
Mangel på strategi?
Til tross for at denne påstanden er sann, kan man like mye klandre den nasjonale regjeringen for sin mangel på strategi og manglende anerkjennelse av disse problemene og for ikke å ta sterke nok grep for å takle disse. Det er den nasjonale regjeringen som kontrollerer det meste av ressursene i landet og som kan etablere insentiver for å få lokale politikere til å ta tak i utfordringene. Insentiver i form av skatte- og avgiftslettelser som har blitt innvilget til større bedrifter og selskaper i løpet av de siste årene for å kompensere for finanskrisen har ikke hjulpet, men svekket de fleste kommunene ettersom de deler skatteinntekt med federal regjeringen.
Med mindre skatteinntekter har borgermestrene minsket muligheten for å forbedre offentlige tjenester og urban infrastruktur. Dilma og PT må nå betale prisen for ikke å ha fornyet sitt image til å reflektere det moderne Brasil de har bygget opp gjennom sin politikk, et land med mindre forskjeller og mindre fattigdom, men med vedvarende problemer innen offentlige tjenester og forfallende urban infrastruktur.
PT må også svi for sin lange periode som sittende regjeringsparti, ettersom at de har gjennomgått en forandring fra å være et innovativt parti som fremmet samarbeidsbudsjetter og direktedemokrati på lokalnivå, til å bli et parti som er mer bekymret for valgoppslutning og nasjonale problemstillinger. Marina med sin bakgrunn, fattig hushjelp som utdannet seg til å bli menneskerettighets-forkjemper og miljøaktivist, minner folk mer om den forandringen som Lula representerte i 2002, da PT vant presidentvalget for første gang. Dessverre for mange unge, ser ikke PT ut til å representere lenger muligheter og utvikling.
Kan Marina virkelig tilføre Brasil noe nytt?
Ettersom det endelige utfallet av valget nærmer seg, har Marina Silva blitt konstant testet om hva hennes «nye politikk» og snakk om forandring egentlig betyr i praksis. Hennes valgløfter handler om å føre en mer ortodoks makro-økonomisk politikk som fokuserer på å senke inflasjonen og å oppnå mer balanse i budsjettene, samtidig som hun vil bevare de sosiale reformene og øke bevilgningene til utdanningssektoren for å beholde fulltidsstudentene. Marina får ikke lengre like mye media oppmerksomhet i TV og færre radioreklamer. Dette, kombinert med Dilmas kampanjer som konstant angriper henne og beskylder henne for å sabotere en rekke prosjekter, for eksempel prøveboring etter olje offshore og etableringen av en uavhengig sentral bank, har satt henne i en defensiv posisjon, og hindrer henne i å ta til motmæle.
I mellomtiden, mens hun sikrer sin posisjon i valget mot president Dilma, er det flere og flere velgere som går i mot PT og ønsker Marinas kandidatur velkommen. Dessverre for Marina, er mange av disse velgerne tidligere politiske motstandere, hvis støtte bare styrker anklagene om politisk opportunisme og motsigelsene som kjennetegner den «gamle politikken». Etter at hun helt unødvendig og etter press fra konservative religiøse ledere trakk tilbake punktene om homofile ekteskap fra partiprogrammet sitt, har det blitt stilt spørsmål ved hvor ekte hennes engasjement i menneskerettigheter egentlig er, og om hennes forpliktelser til egen politikk har blitt ofret på maktens alter.
Endring i politikk
Valget av Marina vil også representere en potensiell endring i de nåværende politiske strukturene og regjeringssystemene, avhengig av hvilken strategi hun velger for å oppnå en fungerende majoritet i kongressen. Hun vil helt klart få en mindretallsposisjon i kongressen, så hun vil måtte fremforhandle en bred koalisjon for å i det hele tatt kunne regjere.
En vei som kan lede i positiv retning for den brasilianske politikken, er å danne en koalisjon mellom partier basert på programforpliktelse i løpet av hennes tid som president. I dag har partilederne i posisjon fritt spillerom for å føre politikk basert på egen- interesse på grunn av mangelen på politisk styring fra tidligere presidenter.
En annen vei, er å inkludere politikere uavhengig av partitilhørighet for å danne regjeringen sammen med PSB. Dette er en vanlig strategi tidligere presidenter har benyttet seg av, men det er også en strategi som bidrar til svekkelsen av partisystemet og fremmer personaliseringen av politikken. Hvis hun velger det siste, vil Marina bare falle inn i det samme mønsteret hun selv kritiserer.
Miljøpolitikk
Miljøpolitikken er muligens det eneste området som vil styrkes ved valget av Marina. Mens debatten om klimaendringer og bærekraftig miljøpolitikk har vært fraværende under president Dilma, kan Marina gjenopplive debatten i Brasil, samtidig som hun styrker Brasils posisjon i de internasjonale fora for klimapolitikk.
Manges skjebner avhenger av hvordan hun takler de mektige lobbyistene bak utvinningsindustrien og landbruksmarkedet. Det er også veldig uklart hvorvidt hun kan utvide debatten fra å handle om kun bærekraftighet til også å omfatte forbedringen av levevilkårene i byene, og ikke bare assosiere den med å forbedre offentlige tjenester, men også oppmuntre investeringer innen kollektivtransporten og alternative energikilder.
<Capacity to dream>
Marinas egen retorikk kan legge en farlig felle for henne fordi hun vil bli fanget av realitetene i Brasils politiske system og tvunget til å føre den samme praksisen som hun så behørig kritiserer. Uten å inngå kompromisser på enkelte områder, vil hun være ute av stand til å føre frem noen som helst politisk reform. Hennes slagord «the capacity to dream» leder tankene over til en viss amerikansk president som i en kort periode inspirerte en hel verden. Derfor er risikoen for å bli en stor skuffelse betydelig større enn muligheten for å oppnå virkelig store forandringer.
