Grønne jobber og gode liv

Illustrasjonsfoto av bonde. Foto: creative common

Økt matproduksjon er nøkkelen til et samfunn i balanse med naturen og vi kan skape 10.000 nye arbeidsplasser i landbruket allerede neste periode.

Ole-Jacob Christensen
Om Ole-Jacob Christensen (13 artikler)
Ole-Jacob Christensen er småbruker og styremedlem i Vestre Slidre Miljøpartiet dei Grøne.

Sakte, men kanskje usikkert oppheves coronarestriksjonene. Men arbeidsløsheten i Norge har mer enn doblet seg siden coronaviruset rammet landet. Fortsatt er nesten 300.000 mennesker registrert som ledige, delvis ledige eller arbeidssøkere hos Nav. Mange arbeidsplasser vil forsvinne, men hvilke arbeidsplasser vil vi ha bruk for i framtida?

Det snakkes om at vi «skal tilbake til normalen» — men normalen er en vekstøkonomi som er avhengig av rovdrift på naturressursene og som fyller atmosfæren med klimagasser og havene med plast. Det produksjons- og forbruksnivået vi hadde, er ganske enkelt veien til et nytt mareritt.

Forresten: ser man på de stadig nye utbruddene av coronasmitte, eller den pågående økningen av smitte i land som USA og Brasil, er det liten grunn til å tro at «normalen» fra før mars 2020 kan komme tilbake innen overskuelig framtid. Dette bør vi kanskje innse først som sist. Å utsette erkjennelsen. Og bare gasse på, er å skyve problemene foran seg – og kanskje forverre en del av dem, som klima- og miljøkrisen (jfr. krisepakken som stortinget bevilget oljeindustrien).

LES OGSÅ av Ole-Jacob Christensen: Når kalkylene svikter

Krisen har snudd gjengse vurderinger av verdien av arbeid, produkter og tjenester på hodet. Det er ikke de dyreste produktene eller de best betalte jobbene som har vist seg vitale for å dekke våre viktigste behov og for å holde samfunnsmaskineriet i gang. Flere har pekt på denne erfaringen som utgangspunkt for hvilke prioriteringer som vi må gjøre når pandemien nå – forhåpentligvis – er på tilbakegang, og folk skal tilbake på arbeid.

Opprop for systemendring, som jeg er en av initiativtakerne til, tar til orde for nettopp en slik omvurdering av hva vi bør produsere og forbruke i framtida; og ikke minst hvordan produksjon og arbeid skal fordeles, både nasjonalt og internasjonalt. Oppropet hadde ikke covid 19-pandemien som utgangspunkt, men den brede miljø- og klimakrisen, samt skjevfordelingen av verdens goder som utgangspunkt. Ikke desto mindre gir de økonomiske omveltningene og problemene i kjølvannet av pandemien spørsmålene om hvordan vi bør organisere vårt økonomiske system i framtida ekstra aktualitet.

Pandemien vil føre til dyptgripende endringer i økonomien både lokalt og globalt – men det er ikke gitt hvilke endringer vi vil få. Resultatet kan godt bli det motsatte av det som skisseres i Opprop for systemendring. Forbrukspresset og den økonomiske ulikheten kan komme til å øke, miljøhensyn kan komme til å bli prioritert ned, og rovdriften på naturen kan akselerere. Naomi Klein skriver i en artikkel i The Intercept 13. mai at corona-tiltakene kan gi de multinasjonale selskapene en anledning til en ny omgang sjokkterapi for å feste sitt grep om utviklingen: «Det(tte) er en framtid der våre minste bevegelser, alle ord vi uttrykker, all samhandling er geolokaliserbar, sporbar og analyserbar takket være et samarbeid av hittil ukjent omfang mellom staten og de store digitale selskapene».

LES OGSÅ: Ekspander eller dø

En grønn, demokratisk og menneskevennlig økonomi vokser ikke fram av dagens krise av seg selv – til det er motkreftene for store, og for tett sammenvevd med politiske beslutningstagere. Alternativene må kjempes fram, ikke minst ved å appellere til den intuitive kunnskapen denne krisen gir oss:

Vi må dele på arbeidet på en annen måte enn til nå. Kravet om kortere arbeidstid har fått ny aktualitet. Mer fritid og mindre forbruk er både ønskelig og nødvendig.

Vi kommer heller ikke utenom en grundig debatt om hvilke typer produksjon vi skal drive med i framtida. To kriterier peker seg ut:

  • Framtidas næringer må være grønne, med andre ord: de må ikke tære på naturgrunnlaget, og de må ikke slippe ut mer avfallstoffer enn naturen kan bryte ned.
  • De må vurderes etter samfunnsnytte. Coronakrisen har vist oss at dette dreier seg om produksjon av basisprodukter som mat, og om velferdstjenester innen f.eks. helse og utdanning.

Spørsmålet om vi skal satse på privat eller offentlig sektor, som administrerende direktør i Norsk industri, Stein Lier Hansen, har løftet fram, blir da mindre vesentlig. Velferdstjenestene bør være en offentlig oppgave, både fordi de bør styres politisk, fordi de skal være likt tilgjengelige for alle, og fordi dette stort sett er det mest effektive. Vareproduksjonen bør i hovedsak være privat, men det blir en politisk oppgave å styre denne i en retning som er forenelig med fortsatt menneskelig sivilisasjon på kloden.

Vi må over fra bruk av ikke-fornybare til fornybare ressurser. Landbruket blir en nøkkelnæring enten vi ser næringslivet i et økologisk perspektiv eller et nytteperspektiv. Som de gamle fysiokratiske økonomene så for over 400 år siden: det er i bunn og grunn bare landbruket – gjennom innvinning av den uendelige solenergien og fotosyntesen (som de ikke kjente til) – som virkelig produserer verdier.

Vi lever ikke lenger i 1600-tallets jordbrukssamfunn, men vi innser på nytt at biologisk produksjon, med sola som energikilde, er det som holder livet og menneskesamfunnet oppe. Å bygge opp jordsmonnet og å bevare det biologiske mangfoldet, er selve grunnlaget for fortsatt sivilisasjon.

LES OGSÅ: Kapitalismen og utslipp av klimagasser

Agronomen Michel Griffon holder fram fire kriterier for det han kaller samfunnets levedyktighet (viabilité): «i) systemet må være selvforsynende for å kunne fornye seg vedvarende; ii) det må ha reserver (lagerressurser» for å kunne motstå sjokk; iii) det må ha en funksjonell organisering bygd på mangfold for å kunne motstå sjokk; iv) det må ta vare på kunnskap for å kunne bygge seg opp igjen etter en krise». (Michel Griffon: L’Homme viable, Odile Jacob, 2010)

Biologisk produksjon bygd på bærekraftige prinsipper er selve ryggraden i et slikt system. Kunnskap om hvordan vi lever med og ikke bare av naturen, hvordan vi produserer uten å drive rovdrift, er blitt en akutt mangelvare. Vi lever stadig flere langt fra naturen og biologisk produksjon, og selv blant bønder har kunnskapen om dette langt på vei blitt erstattet av råd fra eksterne veiledere basert på ren teknologisk og bedriftsøkonomisk tenkning.

I et grønnere samfunn – som det haster med å få på beina – bør langt flere av oss bli – i alle fall litt – bønder: andelsbønder, geriljabønder, verandabønder, hagebønder, hyttebønder… I stedet for vekstsamfunnets 1 time i butikken, 1 time på helsestudio, kunne vi trenge to timer i kjøkkenhagen. Nabolagshager og urbant landbruk har dessuten vist seg som ypperlige tiltak for integrering av de mange som støtes ut av konkuransesamfunnet: innvandrere, gamle, barn, uføre…

Landbruket må i framtida produsere mer – både av mat, og fiber til industrien – enn i dag. Til det trengs det flere bønder i arbeid. Landbruket kan derfor både svare på behovet for nyttig og bærekraftig produksjon og behovet for flere arbeidsplasser.

Da jeg begynte som bonde i 1993, var vi nesten 100.000 bønder. I dag er vi 40.000. 60.000 bruk er lagt ned, og én million dekar dyrka mark er tatt ut av drift. Selvforsyningsgraden er historisk lav, under 40%. Det er snart bare landbruksministeren som ikke ser det bekymringsverdige i dette.

I vår fremmet opposisjonen på Stortinget et forslag om å heve selvforsyningsgraden til 50%. Det er både ønskelig og nødvendig å heve denne til rundt 70%. Klimaendringene vil redusere matproduksjonen globalt. Opp til én milliard mennesker kan miste livsgrunnlaget ved midten av århundre ifølge en rapport fra Framtiden i våre hender. Vi må derfor få en radikal snuoperasjon i landbrukspolitikken. Vi trenger flere bønder – ikke færre!

Fingrene våre kan brukes til mer enn å klapre på et tastatur eller å beføle en skjerm – de kan bli grønne, gripe kontakten med det levende! Permakulturbøndene Perrine og Charles Hervé-Gruyer har skapt et modellbruk i Normandie, og mottar tusenvis av interesserte besøkende hvert år i tillegg til at de har inngått et omfattende samarbeid med det prestisjetunge Institut national de recherche agronomique. De mener at når de kan leve av et bruk på et titalls dekar drevet etter intensive økologiske prinsipper, så kan mange andre også. Å omdanne store gårder drevet med store maskiner til små permakulturhager, kan skape titusenvis av arbeidsplasser, bare i Frankrike, mener de to.

LES OGSÅ: Vårt økologiske forfall — hvordan kom vi hit?

På verdensbasis kan dette være løsningen på våre to mest presserende problemer. Miljøkrisen og fattigdomskrisen:

«Hvis et økoinspirert landbruk ble utbredt, ville det være mulig å fø hele menneskeheten og samtidig restaurere miljøet som vi lever i».

Perrine et Charles Hervé-Gruyer: Permaculture. Actes Sud, 2017

En slik utvikling vil ikke bare innebære en omlegging av en næringsgren, men en dypere kulturell og økonomisk endring:

«(Å) være bonde er mer enn et yrke, det er et livsvalg som pålegger en tunge byrder, samtidig som det åpner for unektelige muligheter. (…) Å bli bonde gir også gleden ved å engasjere seg for Jorda og de andre: hver bevegelse har en mening, og kan bidra til det felles beste».

Landbruk (jord- og skogbruk), altså bruk av biologiske, fornybare ressurser må bli grunnlaget for framtidas økonomi. Dette tettere forholdet mellom mennesket og annet liv på kloden kan føre til økt forståelse for økologiske sammenhenger — og ikke minst samspill, også mellom mennesker. Vi må lære å bruke uten å forbruke, dyrke uten å ødelegge, og ikke minst dele på jordas begrensede ressurser. 

Neste stortingsperiode bør gi en opptrappingsplan for å få brakklagt jord i hevd, nedlagte bruk i drift, mer beiting i utmarka og flere nye bønder inn i næringa. I et grønt og godt samfunn produserer vi mer salat og korn, og færre nye kjøkkeninnredninger. Vi har beitedyr i utmarka i stedet for nye hyttefelt. Vi dyrker jorda i stedet for å asfaltere den. Vi ser at livet rundt oss gir oss gleder som døde ting ikke kan gi. Vi vil ha plantekasser i bygatene i stedet for parkeringsplasser. En levelig klode kan ikke kjøpes med dollar eller bitcoin — den må dyrkes fram i samspill med andre mennesker og med resten av naturen.

Økt matproduksjon er nøkkelen til et samfunn i balanse med naturen, et samfunn der det er godt å bo og meningsfylt og arbeide.

La oss skape 10.000 nye arbeidsplasser i landbruket allerede i neste stortingsperiode:

  • Sett fylker og kommuner i gang med kreative og offensive rekrutteringsprosjekter for å få ungdom inn i landbruket og nytt liv på nedlagte bruk.
  • Opprett skolehager ved alle skoler.
  • Gi alle nordmenn som ønsker rett til en jordparsell til egen dyrking.
  • Organiser samarbeid mellom lokale bønder, naturbrukslinjene, parkvesenet og landbruksadministrasjonen for å skaffe jord, gi veiledning og spre kunnskap.
  • Reduser den kraftfôrkrevende kjøttproduksjonen, og øk produksjonen av frukt, grønt, korn og bær.
  • Legg om landbrukspolitikken slik at det lønner seg å bruke den jorda og de beiteressursene vi har her i landet, framfor å importere fôret til husdyra våre.
  • Øk nettoinntektene i landbruket slik at næringa slipper å være avhengig av billig, importert arbeidskraft.
  • La trevirke erstatte stål, betong og plast så langt det lar seg gjøre.

En kortere versjon av denne teksten er tidligere publisert i Klassekampen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned