Et sveitsisk blindspor

Foto: SVP

Sveitsere har med knapt flertall stemt for restriksjoner mot innvandring fra EU. Europas ytre høyre er beruset over resultatet.  Hvor stiller EU-motstandere på venstresida og i fagbevegelsen seg?

Thomas Kvilhaug
Om Thomas Kvilhaug (10 artikler)
Thomas Kvilhaug er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Internasjonal Sosialisme.

 

Uavhengig av om det bekymrer EU-toppene eller ikke, kan resultatet av folkeavstemningen i Sveits 9. februar innkasseres som en seier for det sveitsiske Folkepartiet. Folkepartiet har vært pådriver for en folkeavstemning mot «masseinnvandring» gjennom flere år. I velkjent stil fylte de landet med giftige aggressive propagandaplakater, som spiller på invaderende hærer, nasjonale krenkelser og frykt. At partiet er et beint frem rasistisk parti er det ingen tvil om.  Det samme partiet søkte folkets støtte til å forby minareter for to år siden, og propagandaen var ikke lite stygg da heller.  Så sier jeg ikke at sveitsere er en bande rasister. Men et rasistisk parti har trumfet i alpelandet, nok en gang. Og typisk nok, innvandringsmotstanden var sterkest i kantoner og områder der det er lite innvandrere.

I Norge er motstanden mot EU stor, og frustrasjon over konsekvenser av EØS-avtalen vokser på flere områder. Det handler ikke minst om direktiver. Men i en dels øyne hører det nok også til at en av de negative konsekvensene er arbeidsinnvandringen. Og der må venstresiden skjerpe sansene.

Når Fremskrittspartiets nestleder Per Sandberg uttaler til NRK at også nordmenn må få velge om innvandring, og legger som premiss at det står mellom innvandring og fremtiden for den norske velferdsstaten, burde det være nok til at vi som er på venstresiden og i fagbevegelsen ser blindsporet som ligger der i EU/EØS-motstandens skygger.

Jeg tror ikke vi bør forsøke å omtolke sveitsernes valg etter vår egen smak og retning, som at det egentlig skulle være uttrykk for generell motstand mot EU, et slags fordekt protestvalg mot elitenes Europa, eller mot liberalisme i arbeidslivet. Nasjonalismen vant, det er den eneste klare budskap fra alpene. Jeg er heller ikke spesielt opptatt av å forsvare landets suverenitet mot muligheten for at EU iverksetter sanksjoner, om jeg ikke heller ønsker dette. Men i lys av sveitsernes valg, er jeg opptatt av hvorvidt folk i EU- og EØS-motstanden i fagbevegelsen og på venstresiden er klare på spørsmål som tvinger seg frem i det man først setter seg fore å ta Norge ut av EØS.

Hvordan venstresiden og fagbevegelsen stiller seg til nasjonalisme og innvandring er i aller høyeste grad en viktig debatt, ikke minst ovenfor den generelle og breiere EU-motstanden i folket. Høyreside mot EU har sin nasjonalisme. Men de har ikke de gode og viktige kampene. Kampene som gjelder en stor befolkning av arbeidere fra alle land i Norge, mot sosial dumping og angrep på fagforeningene, for velferdsordninger og sosial fordeling, og for solidariteten i en internasjonal arbeiderklasse som er under press fra et kapitalistisk system med dype, kroniske problemer. Mitt syn er at det ikke er mulig for venstresiden i disse kampene og samtidig støtte selv den mest moderate regulering av migrasjon. Et standpunkt for begrensning går lukt av sted på nasjonalismens blindspor, et spor der neste avgang er forbeholdt helt andre tog enn de som løfter sosiale og rettferdige kamper.

Mens bruset fra alpene har inspirert den mørke høyreside, kan responsen fra venstre vitne om en mangel på klarhet om egne alternativer. Jeg sier «kan», fordi responsene har vært heller få. Redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen er klar på at det er naivt å tro at ikke «breiere, fremmedfiendtlige holdninger» har kommet til uttrykk i Sveits, og at denne utviklingen er «dypt utilfredstillende for venstresida og arbeiderbevegelsen». Men likevel nøler han, etter min mening, med å fremme et alternativ, og legger også noen premisser for diskusjonen som jeg vil advare mot. Braanen skriver blant annet: «EUs frie flyt av arbeidskraft, som fører til press mot lønn og opparbeidede sosiale rettigheter, bidrar til sosial dumping og forverrede forhold for vanlige lønnsmottakere». Dette kan tolkes som at migrasjonen i seg selv virker undergravende. Men det er da ikke innvandringen som driver sosial dumping og press mot lønninger og vilkår. Om vi ikke plasserer ansvaret for angrep på lønninger og vilkår der det faktisk hører hjemme (og alltid vil komme fra), ender vi ikke langt unna folk som Cameron og Sandberg, som setter – på feilaktig grunnlag – migrasjon opp som en dødelig belastning for velferdsstaten, mens det nettopp er folk som Cameron og Sandberg selv som representerer en politisk død for velferdsstaten.

Hvis vi videre ser på lønnsutviklinga i Norge har den vært jevnt over progressiv i tariffområdene i hele perioden med økende arbeidsinnvandring. Altså er det helt andre faktorer som avgjør lønninger og vilkår enn hvorvidt det er innvandring eller ikke. Hertil vil jeg skyte inn en utfordring til begrepet «den norske modellen», da det av egne og andres erfaringer vitterlig har vært områder i arbeidslivet langt utenfor en slik modell også for norske arbeidere gjennom årenes løp. Når det så utvilsomt er nyere og omfattende utfordringer med sosial dumping retta mot utenlandske arbeidere, forblir vårt sterkeste kort organisering av disse arbeiderne. Her gjør flere forbund og tillitsvalgte en innsats de bare skal ha honnør for. Men det jeg etterlyser er et offensivt anti-nasjonalistisk standpunkt til migrasjon, i en tid hvor migrasjon oppleves som en utfordring.

Arbeidsutvalget i Nei til EU publiserte 13.02 en uttalelse under tittel «Sveits har krav på respekt», et forsvar for suvereniteten, som utover det kunne tolkes vel så mye en forståelse for den sveitsiske innvandringsmotstanden. Utspillet ble klokelig fjernet fra hjemmesiden dagen etter. Venstresiden, inklusive Nei til EU, kritiserer Schengen-områdets barrierer mot verden utenfor. Ingen av oss bør innbille oss at motstand mot migrasjonen i EU/EØS ikke er brensel for den generelle innvandringsmotstanden og rasismen vi ellers er mot.

Nå vil jeg ikke tas for å idyllisere migrasjon. For en andel som migrerer er det lukrativt i seg selv, for andre og større grupper i en kapitalistisk verden med ujevn utvikling og økonomi, kan det være tvingende nødvendig eller ligge sosiale tragedier bak. Ikke heller vil jeg tas for at jeg ikke ser at kapitalkrefter og eliter i EU har interesser i migrasjonen. Punktet om «fri flyt av arbeidskraft» i EUs fire «friheter» er ikke noe mindre design for markedsinteressene enn de andre punktene. Men migrasjon er faktisk også en rettighet jeg vil forsvare. Mens millioner av ungdom og arbeidere i andre land er dumpet ned i en langvarig håpløshet, er det simpelthen u-solidarisk å ville nekte dem å finne arbeid og levebrød annet sted. Videre, hvis vi ikke er klare og offensive på dette punktet, vil vi også svekke våre muligheter til å appellere til genuin solidaritet med de kampene folk står i på kontinentet og verden forøvrig. Nasjonalisme og innvandringsmotstand fungerer da mot alle våre formål, som en gift som svekker samfunnets empatiske og solidariske evner.

Kapitalismen er grenseløs. Og med teknologien mange av oss har tilgang på, er selv det sosiale livet ganske grenseløst. Det fullt mulig å leve ut et forhold til en person på motsatt side av jorda. Mens varer og kapital, teknologi og ressurser, og mennesker er og må være i bevegelse for at systemet skal fungere, blir folk likevel forhindret av grenser de selv ikke har definert. Dette er en av systemets indre selvmotsigelser, som undertrykker og splitter folk i liv og tanke. En sosialistisk verden vil kunne kjennetegnes på det motsatte. Åpne grenser er et mål for en forent og solidarisk verden, en ide som må tjene som et kompass for venstresidens internasjonale prosjekt. Da blir det absurd å støtte noen former for grenser mot migrasjon. Det er ikke vi som skal sikre rivaliserende kapitalistiske staters definisjoner av områder og interesser. Vårt prosjekt er for et solidarisk verdenssamfunn som forener menneskeheten.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Pingback: Et sveitsisk blindspor | Internasjonal Sosialisme()

  • Sylvi Fukshaug

    Ekte sosialister er imot innvandring og for solidaritet med eget folk. Det er merkelig historieløst hvis man går rundt og tror at sosialisme betyr åpne grenser. Dette er jo det ny-liberalistiske høyrepartier ønsker for å øke inflasjonen i arbeidskraft og lavere lønninger. Hvor naive er dere egentlig når dere lager deres egen religion ut av en merkelig miks av sosialdemokrati og en slags «light- versjon» av sosialisme? Sosialisme har alltid vært proteksjonistisk. Rødt sin politikk med Frp sin innvandringspolitikk er det norske sosialister burde være for. Isteden for knallhard politisk pragmatisme som trengs for å sette kapitalistene på plass, sitter dere og kjenner på følelser.