Pappa Mandela er død

Det danses for å hylle en stor mann i Sør-Afrika. Mens vi minnes ikonet i kampen mot apartheid er det kanskje også tid for å se tilbake på egne feil, fra tiden vi kunne utgjort en forskjell.

John Y. Jones
About John Y. Jones (6 Articles)
John Y. Jones er cand.philol med amerikansk kultur som spesiale. Har arbeidet med bistand og utviklingsspørsmål siden 1986 hos UNICEF-Norge, Diakonhjemmets internasjonale senter, IGNIS og nå ved Networkers SouthNorth og Dag Hammarskjöldprogrammet ved Voksenåsen.

Pappa Mandela er død. Han vil rettmessig bli hyllet av verdens ledere som en fredens og forsoningens stemme fra et av verdens dystreste hjørner. I dag er Robben Island et nesten vakkert turiststed og lang fra det klamme fengslet med steinbruddet der Mandela slet 20 av sine 27 fengselsår. Man har forskjønnet virkeligheten, slik det gjerne skjer. Så også med fortellingen om den store mannen med de enkle faktene.

Men nå er han gått bort etter en langsomt visnende siste år. For en stakket stund skal verden glemme apartheid-fortidens råskap og heller ikke tenke fremover på Sør-Afrikas uoverstigelige problemer. For i dag feirer sørafrikanerne. De danser i gatene i Johannesburg, Soweto og Port Elisabeth. De feirer det meningsfulle livet til et forbilde, en helt, en far. At han ledet landet gjennom det som kunne vært et inferno av hevn og hat til et relativt fredelig demokrati på det koloniherjede kontinentet, det feirer de. De feirer et liv.

En liten fortelling sier noe om en stor mann: Da Mandela besøkte Storbritannia i 1996 nektet han å hilse på Margareth Thatcher. Det var grenser selv for denne mannens tilgivelse. Men det skyldes ikke arroganse: den namibiske forskeren og utviklingsekspert Henning Melber minnes et foredrag han fikk overvære med Mandela den gang. Henning hadde med seg sin lille datter, men det tettpakkede rommet gav dem ingen anledning til å trenge seg frem for å hilse på. På vei til bilen utenfor ser de imidlertid en skygge kommer løpende over den store parkeringsplassen. Det er Mandela som har forlatt sitt følge, og som gjerne ville snakke med den vesle, svarte jenta. ”Jeg har sett deg i hele kveld, men vi fikk jo ikke snakket sammen”, sier den gamle unnskyldende. Ikke et øyeblikk under samtalen enset han jentas far, minnes Henning.

Det var barnet han ville treffe. Så var det også det eneste han angret på i livet, kunne Graca Machel fortelle om sin mann: at han ikke fikk vært mer sammen med barna. Ikonet Mandela hadde lært noe om verdier i sitt lange fengselsopphold. Derfor klamret han seg heller ikke til presidenttaburetten slik han kunne. Han hadde et underskudd han måtte få fylt etter sin presidenttid. Han hadde ikke tid til å se seg tilbake heller, sa han mer enn én gang. Han viste oss at kampen mot apartheid var kampen for helt enkle, dype menneskelige verdier, som han var ”ready to die for”.

Vi andre bør likevel, i respekt for livsverket hans, ta noen sekunder til å se vår egen vestlige sivilisasjons rolle i hans skygge. Og det er langt fra et vakkert gjensyn. Siden apartheid ble offentlig statsstyre i Sør-Afrika i 1948 var Norge med våre tankskip med på å holde apartheids undertrykkelsen flytende altfor lenge. Og det er ingen grunn til å glemme at amerikanske presidenter som Carter og Clinton ikke gjorde noe med at Mandela helt frem til 2008 var erklært terrorist i USA. Ved å takket Cubas Castro og Libyas Khaddafi for støtten i motstandskampen – før han vendte seg til Sverige og Norge – minnet han verden om hvilke verdier han forfektet.

Da Mandela i rettsalen i 1964 forkynte at hans kamp mot apartheid var noe han ”var villig til å dø for” – var det få i vårt land som hyllet den sørafrikanske juristen. Norsk kirkeledelse gav ikke sin støtte til frigjøringsbevegelsen ANC før presset nedenfra hadde vart i mange år. Nobelkomiteen våget imidlertid allerede i 1960 å gi fredsprisen til ANCs leder Lutuli som da – fremdeles – var en pasifistisk organisasjon. Det er nok den mest dristige tildelingen vi har sett fra komiteen noensinne. 69 slaktede demonstranter under Sharpeville-massakren fikk vestlige politikere til å begynne å tenke nytt. Men Tage Erlander nektet Lutuli å mellomlande i Stockholm på vei til Oslo for ikke å irritere apartheidregimet. Regjeringen til den hvite de Klerk fortsatte sine morderiske angrep på apartheidmotstandere lenge etter at Mandela var ute av fengslet. Helt frem til de delte fredsprisen i 1994. Det kan presten Michael Lapsley fortelle mye om – han som fikk begge armene skutt av ved en brevbombe med hilsen regjeringen. I tiden som kommer vil ivrige nett-forskere kunne gå tilbake i aviser og tidsskrifter og minne oss om hva vi sa om mannen, hva vi gjorde og ikke gjorde, den gang det kunne utgjort en forskjell.

Fotball har ikke klart å fortie at fattigdommen ulmer mer enn noen gang i Sør-Afrika. Fremmedhatet mot andre svarte trives i fattigdommens stank. Landet har verdens høyeste mordrate, og den er fremdeles på vei opp, og de topper aids-statistikken. Mangelen på et rettsoppgjør med en rettferdig fordeling av land og rikdom, som så mange var blitt forespeilet etter frigjøringen, lar vente på seg. Ja, går i feil retning. Det må mer til enn forsoning og glemsel til for å sikre freden i dagens Sør-Afrika. Mandela overlot roret til den yngre generasjonen for mange år siden. Han gav mer enn de fleste. Er dagens sørafrikanske ledere villige til å dele sine nyvunne privilegier med sin svarte landsmenn? Hvor mye av ånden fra Robben Island gjennomsyrer Pretorias eliter idag?

Ennå danser de i gatene i Cape Town. De feirer et liv. Ja, et mirakel. De skal tidsnok vende tilbake til hverdagen. Men da uten Madiba.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*