Interessen for Torstein Veblen går i bølger, og det har en god forklaring. På samme måte som interessen for paraplyer er størst når man trenger dem for å beskytte seg mot regn, er interessen for Veblen størst når folk trenger beskyttelse fra en kapitalisme i krise og den sosiale nød systemet da fører med seg.
Derfor er hans arbeider – som dagens direktør ved London School of Economics, Craig Calhoun, sier – til stor hjelp for å forstå dagens problemer.
Sosialdarwinisme og det sosiale spørsmål
Den uproduktive klasse ble skrevet i en brytningstid både i USAs og økonomifagets historie. Mot slutten av 1800-tallet preget sosialdarwinisten Herbert Spencer (1820–1903) sterkt tidsånden både i England og USA. 1890-tallets USA var preget av kampen mot de store trustene (monopolene), som US Steel og Standard Oil, og mot en stadig større konsentrasjon av økonomisk makt generelt, i en tid da finanskrisene var stadig hyppigere. Spencers holdning var at det «frie» marked og Adam Smiths «usynlige hånd» skapte store økonomiske forskjeller, men slik skulle det være: det var slik naturen ville ha det og det var lønn som fortjent. Det var naturens utvelgelsesmekanismer som gjorde noen fattige, og ofrene for fattigdom hadde seg selv å takke for sin elendighet. Herbert Spencer er i dag mest kjent for uttrykket «de sterkestes overlevelse».
Les også: Det store kriseranet
Motstanden mot Spencers verdensbilde vokste i USA på 1890-tallet. Inntil slutten av 1890-tallet var det gratis land å få vestover for alle som ikke var fornøyde med lønnen i industrien. Men da dette grenselandet – the Frontier i amerikansk historie – hadde nådd Stillehavet meldte «det sosiale spørsmål», Die Soziale Frage, som dominerte datidens politikk i Tyskland, seg også i USA. Panikken den 5. mai 1893, som skapte den verste finanskrisen USA til da hadde opplevd, bidro til en forståelse av at ikke alt kunne overlates til et presumptivt selvregulerende marked.
Mange av immigrantene fra Europa følte at demokratiet i USA var truet. De fleste hadde reist fra et føydalt Europa, der land og makt var i hendene på en liten overklasse, og de oppfattet at USA nå var iferd med å utvikle seg i samme retning, med den forskjell at overklassens makt var basert på eiendomsrett til industri og jernbaner, ikke til land slik det tradisjonelt var i Europa. Dette var ikke demokrati, folkestyre, men plutokrati, pengevelde, mente mange, også politikere. I 1895 skrev et medlem av Representantenes Hus, Milford Wriarson Howard, boken Det amerikanske pengeveldet (The American Plutocracy).
Opprør for sivilisering av kapitalismen
Den uproduktive klasse ble den kanskje viktigste brikken i et kulturelt opprør som på et vis siviliserte kapitalismen i USA, og bragte trustene under kontroll. I boken holdt Veblen et speil opp for amerikanerne, og de likte ikke det samfunnet de så. Men som vi skal se holdt Veblen med bitende ironi også opp et speil for økonomifaget, og det mekanistiske og abstrakte økonomifaget som støttet oppunder Herbert Spencers filosofi – markedet som harmonimekanisme og fattige som skyld i sin egen fattigdom – avgikk midlertidig ved døden i USA.
Les også: Røverkapitalismen – en markedsøkonomisk kreftsvulst
Andre bøker som trakk i same retning var den kvinnelige journalisten Ida Tarbells bok The History of the Standard Oil Company fra 1904. 95 år senere – i 1999 – ble Tarbells bok rangert til en femteplass på listen over de 100 viktigste journalistiske arbeidene i USA i det 20. århundre. Tarbell startet en ny trend av undersøkende journalistikk som blottla personers og bedrifters bruk av vilkårlig makt. «Muckraking» ble navnet på denne sjangeren.
En ny og enda større finanskrise i 1907 overbeviste folk om at kapitalismens eksesser måtte styres. Det ble langsomt skapt et ideologisk, kulturelt, og sosialt tideverv i USA. Antitrustlover vedtatt i 1890 og 1914 begrenset etterhvert den «frie» konkurransens monopolmakt, og en lov i 1913 ga USA en sentralbank. Produksjonsmonopolene var stykket opp i biter og finanskapitalen var kommet under kontroll så det var slutt på de hyppige finanskrisene. Kapitalismen var blitt sivilisert til fordel for folk flest. I 1929 var denne jobben gjort og Veblen kunne glemmes. Da krisen kom kort etter Veblens død oppdaget folk at jobben måtte gjøres på nytt, og i det økonomiske bunnåret 1934 var han altså igjen geniforklart.
Vi har glemt igjen
Denne samme siviliseringsprosessen gjentok seg etter krisen i 1929. Glass-Steagall-loven fra 1933 sørget for at bankvesenet bare kunne tjene penger på transaksjoner som tjente fellesskapet. Året etter, i 1934, fikk USA en Communication Act som sørget for et spredt eierskap av mediene, aviser og radio. I 1999, på Bill Clintons vakt, ble Glass-Steagall-loven opphevet, samtidig som Communication Act var vannet ut, så et fåmannsvelde kunne kontrollere det meste av USAs offentlige medier.
Les også: Nyliberalismens økonomiske mytologi
Igjen er tiden inne til å sivilisere kapitalismen for å redusere både spekulasjon, arbeidsløshet og sosial nød. Igjen er økonomifagets tidsånd preget av likevekt og harmoni og av mangel på forståelse for finanskriser, og igjen trengs det en virkelighetsforståelse som Veblens for å øke graden av fagets relevans gjennom å minske graden av abstraksjon. At Den uproduktive klasse i 2011 kom i nye utgaver både på russisk og kinesisk bekrefter Veblens allmenne appell i dagens globale kapitalisme.
Vi bør legge til at Adam Smiths og David Ricardos økonomifag – som fokuserer på bytte og handel og neglisjerer finanssektoren – på 1890-tallet ikke bare i USA, men også i Europa måtte vike for mindre abstrakte og mer produksjonsfokuserte teorier. Disse teoriene rettet seg i prinsippet alle mot det den tyske økonomen Gustav Schmoller – rektor ved Universitetet i Berlin – kalte «de irrasjonelle tvillingene»: Datidenes Manchester-liberalisme – som i dag tilsvarer nyliberalismen – og kommunismen.
I dette forordet refereres det derfor til andre økonomer – som Joseph Schumpeter, Werner Sombart og Albert Hirschman – som har stått for tilnærminger som ligner Veblens: for et historisk og faktabasert økonomifag. Dette er gjort for å vise at Veblen slett ikke er den ensomme outsideren han ofte påstås å være.
Hver gang de uproduktive kreftene tar overhånd i kapitalismen er det på tide å gjenoppdage Veblen. Når finanskapitalen tjener sine penger på spekulative aktiviteter ved å by opp prisene på det som allerede er produsert fremfor å finansiere ny produksjon; hver gang finanskapitalen kaster oss ut i finanskriser med stigende arbeidsøshet og sosial nød; når produksjonskapitalen tjener sine penger på å begrense konkurranse gjennom truster og holder liv i gammel teknologi gjennom å sabotere ny teknologi, istedenfor å tjene penger på ny innovasjon, da er det på tide å gjenoppdage Thorstein Veblen.
En slik tid er nå.
Feil verktøy
Gjennom å bruke penger som eneste målestokk, gjennom å glorifisere alt som måtte skje i noe som tilsynelatende kan defineres som et marked, og gjennom å la være å skille mellom realøkonomi og finansøkonomi, har dagens nyklassiskbaserte økonomiske teori gitt fra seg det verktøyet som gjør det mulig å se at markedstransaksjoner i virkeligheten også kan være landveisrøveri på høylys dag. Da spiller det ingen rolle om økonomene stemmer SV eller Høyre: deres valg av verktøy har gjort at de kollektivt har abdisert fra å forstå dette aspektet av virkeligheten.
Les også: Et økonomifag i krise
Veblens økonomiske teori kan imidlertid forklare hva som skjer. Kapitalismen har latt rovdyrinstinktet ta overhånd over håndverksinstinktet. Prestisjen ligger hos røverne. Ikke rart folk blir fattige og arbeidsløse.
Når Europas sentralbanksjef Mario Draghi i dag trykker massivt med penger som øker nasjonenes gjeld samtidig som det foretas store økonomiske innstramninger i etterspørselen, skapes det igjen en rovkapitalisme der finanssektoren tjener penger på å krympe velstand. Vesten i dag er låst i en politisk struktur der høyresiden priser Henry Ford og Mario Draghi som likeverdige «helter» – fordi de begge står for markedsøkonomien – mens venstresiden på samme måte anser dem som likeverdige kapitalistiske «utbyttere».
Økonomifagets tenkning og verktøy bidrar ikke til å kunne observere en utrolig viktig forskjell. Vi er innelåst i politiske og faglige perspektiver som er blinde for hva som er vesentlig og uvesentlig i dagens situasjon.
Derfor er – som Nietzsche sa i en lignende situasjon – de nye ideene som kan løse dagens utfordringer fremdeles husløse.
Teksten er et redigert utdrag av forordet til Res Publicas utgivelse av Torstein Veblens Den uproduktive klasse (Theory of the Leisure Class).
