Bare en rumpe-tørker?

Foto: Susan Sermoneta/www.flickr.com

La oss si at du sjøl e den som en dag på grunn av din demens og manglanes evne tel å ta vare på dæ sjøl, havne på sykehjem. E du da fortsatt like nedlatanes og tenke på mæ som bare en rumpe-tørker?

Ingvild Antonsen
About Ingvild Antonsen (1 Articles)
Ingvild Antonsen er fra Harstad og jobber som pleieassistent på sykehjem.

“Ka jobbe du med?”, va det nån som spurte mæ. Æ svarte at æ jobbe på sykehjem. “Åja… Sykepleier?” “Nei”, svarte æ. “Åja, du e hjelpepleier?” Æ resta på hodet. “Jaha?”, sir vedkommede med et spørsmålstegn dinglanes over hodet. Æ svare at æ e assistent. Personen blir stille før han så smile, og deretter med nedlatanes tone utbryt: “Åja, du tørke rumpe!”

Æ traff dæ på et utested, og følte ingen behov førr (eller hadde særlig løst tel) å førklare en idiot som dæ at arbeidsdagan mine innebær så mye meir enn det. Men når æ sett i sofaen en sein fredagskveld og kjenne at æ e sliten fra innerste tel ytterste lag etter ei kveldsvakt har det lite med rumpe-tørking å gjøre.

Du kjenner meg ikke

La oss si at du sjøl e den som en dag på grunn av din demens og manglanes evne tel å ta vare på dæ sjøl, havne på sykehjem. Æ e den som kommer inn tel dæ om mårran. Du veit ikkje kem æ e, kor du e, kofførr du ligg her, eller om det e natt eller dag. Æ prøve å førrklare, men du førstår ikkje, og etter to minutta e det likevel glømt. Æ hjelpe dæ opp fra senga, må kanskje benytte personheis førdi du ikkje klare å gå lenger. Du slår mæ kanskje, førdi du ikkje førstår, men vi kommer oss etter kvert inn på badet. Du veit ikkje lenger ka et toalett e, eller kofførr du må pusse tennern, og du blir redd, sint og usikker førdi æ trenge mæ på. Etter nøye velvalgte ord e du tel slutt kanskje trygg på at æ e ikkje e en slem person, men at æ vil at du skal ha det bra, og du godtar derfør å bli med tel kjøkkenet førr å spise frokost. Du mestre ikkje å spise sjøl lenger, og treng hjelp fra mæ. Dessverre kan æ ikkje sette lenge, førr æ har fleire beboera æ må hjelpe. På den tida æ har vært borte, e du kanskje blitt engstelig igjen, og treng ei hand å holde i. Æ sett mæ ned ilag med dæ og gjør det æ kan på den tida æ har tel å få dæ tel å føle dæ trygg igjen.

Min dårlige samvittighet

Formiddagens tima tikke avgårde, og i løpet av den tida har æ samla inn klær, kanskje bestilt matvara, rydda inne på rom, utført lageroppfylling, delt ut medisina, tatt klesvask, sprita og reingjort skyllerom, skrevet rapport, avverga fysisk utagering mellom andre beboera, tatt telefona fra fleire pårørende og ringt etter vikara førdi nån har blitt syk. Æ har kanskje laga lunsj, støvtørka stua, skifta på senga di og sørga førr at du har alt du treng inne på badet ditt. En halv time før serveringa av middagen må settes i gang, har æ kanskje tid tel å snakke litt med dæ igjen, eller bare holde dæ i handa. Æ håpe æ har tid tel det, førr æ ser at du e urolig og engstelig.

Når dagen e ferdig, har æ mest sannsynlig dårlig samvittighet førdi æ ikkje har fått brukt nok tid ilag med dæ. Æ tenke at æ kanskje, vess æ hadde vært ennu meir effektiv, kunne fått tid tel og gått en tur ut ilag med dæ denna dagen. Seinar på kvelden mens æ e ute på byen med nån venninne møte æ en uvitanes tufs i 20-åran som med nedlatanes tone førtell mæ at arbeidsdagen min består av å tørke rumpa di.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

5 Comments on Bare en rumpe-tørker?

  1. Kjersti Hansen Okolo // at // Reply

    Been there, done that. Først nå har jeg skjønt at alle burde være direktører 😛

  2. Graapus1 // at // Reply

    Dialekt er herlig å høre. Men ikke å lese…

  3. Ja takk og pris for alle assistentene, hjelpepleierne, sykepleierne og vernepleierene som gjør en fantastisk jobb i helsevesenet. Jeg har hatt jobben min der i 40 år ,både som assistent og faglært og som vernepleier. Jeg har vært med på å prøve å gjøre dagen lysere og livet verdigere. Det har vært slitsomt og givende og jeg ville ikke ha valgt noe annet. Stå på og la aldri noen andre tråkke på den jobben du gjør. Og fortsett å skrive på syngende dialekt.

  4. Kjersti Dahle // at // Reply

    Delte dette på facebook med følgende kommentar:

    “Det er ikke helt den samme greia, men: jeg er selv heldig nok (eller uheldig, det kommer vel an på vinkelen, jeg skulle så gjerne fått til alt selv) til å få en time med hjemmehjelp i uka. Jeg kjenner hun som kommer til meg godt nå; hun nynner mens hun tar oppvasken jeg ikke klarer og viser glede når hun ser at jeg orker å spise på en dårlig dag.
    Hvis jeg ikke greier å stå opp er det ok for henne. Bare den aksepten rundt det at jeg er syk, syk, ikke lat, gjør enorm forskjell. Omsorgen hun viser bare ved å være der. En gang ga hun meg sjokolade fordi hun visste jeg hadde sterke menssmerter. Jeg ser ikke på henne som noe annet enn en hardtarbeidende engel, og alle andre som har lignende yrker og gjør jobben sin godt, har min ytterste respekt og beundring.

    Takk til hjemmehjelpen og takk til assistenter som Ingvild Antonsen. Bare… Takk. Det er mange som ser dere.”

  5. Mora_Di // at // Reply

    R E S P E K T

Leave a comment

Your email address will not be published.


*