Når kom ordet tidsklemma og hvor kommer troen på at mødre ikke har arbeidet for å få endene til å møtes i familien? Forestillingen om mamma var hjemme og utelukkende hadde ansvar og for barna og hus, er sterkt overdrevet. Etter siste verdenskrig ble det mer vanlig – og ofte idealisert at mannen skulle forsørge familien og kvinner skulle ta seg av hus, mann og barn. Men dette var ikke en vanlig situasjonen på den tiden.
I min etterkrigsbarndom fantes det ikke arbeidsplasser for far i nærmiljøet. Han var snekker i USA og han var sjømann, de eneste muligheter for å skaffe inntekt til familien. Barneflokken var stor, og mor hadde ansvar for hjem og barn. I tillegg hadde hun ansvar for et lite småbruk, kyr, en hest noen sauer og høns og en gris. Jeg husker ikke når arbeidsdagen for min mor startet, men det jeg husket er at hun stod utenfor soveromsvinduet og ropte at vi måtte stå opp. Hun var da i full gang med fjøsstellet og hadde ikke tid til å komme inn og vekke oss. Ordet tidsklemma var ukjent for henne. Hennes trøst var bibelordet ”i ditt ansikts sved skal du spise ditt brød”.
I min periode som småbarnsmor – på 70-tallet, var det nok en del mødre som var hjemme og utelukkende tok ansvar for barn og hjem. Det var mangel på barnehageplasser og ingen skolefritidsordning. Lønnet foreldrepermisjon var på 12 uker. Naturlig nok var dette forbeholdt mor.
Det nye nå er at kvinner har mulighet for lønnet arbeid. Forholdene er lagt godt til rette for at mødre (og fedre) kan kombinere det å få barn med arbeid og inntekt. Vi har barnehageplasser, skolefritidsordninger og delt foreldrepermisjon . Kvinner og menn kan dele ansvar og omsorg for barn, hjem og økonomi. Dette har ikke kommet av seg selv, dette er kjempet fram over tid.
Den rødgrønne regjeringen har sørget for en tredeling av foreldrepermisjonen, Kristin Halvorsen har sørget for full barnehagedekning. Vi har ett år lønnet foreldrepermisjon. Undersøkelser viser at flere og flere fedre tar ut foreldrepermisjon – men de fleste fedre tar bare ut den delen av permisjonen som er forbeholdt far. Og hvis vi skulle få en høyredominert regjering vil denne tredelingen forsvinne – de vil endre regelverket – slik at foreldrene selv ”kan velge” hvem som skal ta ut permisjon. Høyres valgfrihet – er en sannhet med modifikasjoner – ofte er det far som har høyst inntekt og i store deler av arbeidslivet er det større aksept for at mor tar ut foreldrepermisjon enn at far gjør det. Økonomi og forventninger hindrer reell valgfrihet. Fedrekvoten fratar ikke foreldrene valgfrihet – men den gir far anledning til å være hjemme med sine små barn – og bidrar til at kvinner og menn deler mer på foreldreansvar og kvinner får en sterkere tilknytning til arbeidslivet.
Dessverre ser vi likevel en utvikling der kvinner velger å bli forsørget av menn – og denne trenden er økende. Ukeblader og media bidrar er viktige bidragsytere. De viser en glanstilværelse der kvinner i vakre hjem baker cupcakes og drar på ”lattecafe” med sine medsøstre. Det er ikke noe galt i dette – men dette må ikke gå på bekostning av lønnet arbeid.
Når kvinner velger en slik tilværelse, velger de samtidig dårligere lønnsutvikling enn menn – dårligere karriereutvikling og en dårlig pensjon. Ved et eventuelt samlivsbrudd vil mange av disse kvinner (og deres barn) få en vanskelig økonomisk situasjon. Forventningene til disse kvinner/mødre blir snudd på hodet. Kravet fra samfunnet endres radikalt. Hvis mor trenger støtte fra folketrygden forventes det at hun er under utdanning eller er jobbsøkende. Og fra 1. januar 2013 begrenses nye perioder med overgangsstønad / utdanningsstønad til perioden frem til barnet får rett til barnehageplass. Hvis far dør får mor utbetalt garantipensjon (minstepensjon) men bare 55% av fars tilleggspensjon fra NAV.
Årsaken til en den utviklingn vi nå ser – med feminisme og likestilling på retur – tror jeg skyldes at vi som foreldre og besteforeldre har sviktet i vår oppdragelse. Vi har oppdratt en generasjon jenter som stort sett har fått det de har bedt om og som ikke tenker på den ydmykelsen det kan være alltid å bli forsørget og alltid være økonomisk avhengig av andre.
Hvis vi får en høyredominert regjering til høsten vil de fjerne tredelingen av foreldrepermisjonen – det blir et stort tilbakeskritt for likestilling, for likelønn, og for kvinners lønns og karriereutvikling.
