Utenomparlamentarisk valgguide

Har du en grunnleggende skepsis til politikere? Skulle du ønske det gikk an å stemme vekk ikke bare råtne politikere, men også råtne sjefer, råtne offiserer, og kanskje også råtne samfunnssystemer? Skulle du ønske at det ikke bare var folkeavstemning om olympiske leker, men også om fred, miljø og velferd? Og sist, men ikke minst: Lurer du på om du i det hele tatt skal gidde å sjekke ut valgsirkuset i år? Alt dette – og mer – får du tips om i utenomparlamentarisk valgguide!

Parlamentarikere snor seg unna spørsmål, skylder på andre partier, lyver deg rett opp i ansiktet, og smiler sleskt på arrangerte fotografier – alt sammen mens de hever fete lønninger og enda fetere frynsegoder. Det har lite å si om de kommer fra “venstre” eller “høyre”. Derfor er jeg dritt lei av politikere! Jeg stoler ikke på noen av de.

Jeg er langt fra den eneste: Nesten en av tre har lav tillit til at stortingspolitikerne arbeider for befolkningens beste, over en av tre mener det offentlige ikke lytter til innbyggernes meninger, og over en av tre mener at deres muligheter for å påvirke Stortingets beslutninger er dårlige (1). Hvis alle de som ikke stemmer hadde blitt målt som et parti – la oss kalle det “Protestpartiet” – hadde det vært det nest største partiet (2)

Bakgrunnen: Fire generasjoner av svik

Har parlamentarikerne alltid vært så ille? Det korte og konsise svaret er: ja. For en som har lest litt historie er det lett å se at dette ikke er en nylig utvikling. Parlamentarikerne har sveket sine velgere gjennom alle de fire generasjonene av partipolitikk:

1. Sosialdemokratiske partier (1864-1917): “Sosial”-“demokratiet” var hverken spesielt “sosialt” eller spesielt “demokratisk”. Under den første verdenskrig valgte sosialdemokratiets ledere i nesten alle land å stille seg bak “sine” nasjonale overklasser når det gjaldt krigsbevilgninger og masseslakt – også der dette førte til revolusjon (Tyskland 1918) – til knusing av direktedemokratiske rådsbevegelser. Etter den andre verdenskrigen valgte sosialdemokratiets ledere i nesten alle land å tilslutte seg USAs imperialistiske prosjekt. I Norge representeres det såkalte “sosialdemokratiet” av et av Norges største partier: Arbeiderpartiet (stiftet 1887).
2. Kommunistiske partier (1917-1956): Etter den første generasjonens svik ble det dannet “kommunistiske” partier. Kommunisme innebærer et stats- og klasseløst samfunn, men de såkalte kommunistiske landene var hverken statsløse eller klasseløse. Kommunistene deltok minst like entusiastisk i kriger som sosialdemokrater, og knuste – i likhet med sosialdemokratene – direktedemokratiske rådsbevegelser i Russland i 1917, Spania i 1936, Ungarn i 1956 og Polen i 1980, for å ta noen). I Norge representeres “kommunistpartiet” av et døende miniparti: Norges Kommunistiske Parti (stiftet 1923).
3. Nye venstre-partier (1956-1980): Etter Sovjetunionens knusing av den direktedemokratiske rådsbevegelsen i Ungarn i 1956, ble det dannet “nye venstre”-partier. De ønsket å være et alternativ til den sosialdemokratiske vestblokken og den kommunistiske østblokken. Resultatet ble likevel en forvirret blanding av gammel sosialdemokrati og kommunisme. Men i stedet for å velge klar side med én imperialistmakt mot en annen, skiftet det nye venstres støtte fram og tilbake, før de endte opp med å gi solid støtte til sosialdemokratiblokken. I Norge representeres det nye venstre av en sperregrensesurfer: Sosialistisk Venstreparti (stiftet 1975).
4. Grønne partier (1980-2010): På bakgrunn av en akselererende miljøkrise og skuffelsen over de tre forutgående venstreorienterte partigenerasjonene, ble det stiftet “grønne” partier. Men i likhet med de tidligere generasjonene av såkalt progressive partier klarte heller ikke de såkalte grønne partiene å leve opp til navnet sitt. I likhet med sine forgjengere sa de én ting og gjorde noe helt annet. ”Vi er mot evig vekst!”, sa de. Og med dette utsagnet administrerte de den evige veksten, gjerne sammen med høyrepartier. I Norge representeres det “grønne partiet” av en nykomling på meningsmålingene: Miljøpartiet De Grønne (stiftet 1988).

Som man kan se er periodiseringen global. Årsaken er enkel: sviket er på ingen måte et særnorskt fenomen her og nå – de parlamentariske politikernes løgner er et globalt, tidløst problem.

Systemet: Fire fundamentale faktorer

Tyder ikke dette på at sviket er systematisk? Svaret er utvetydig: jo. Årsaken er kapitalismens, og i mindre abstrakt og mer personifisert form, kapitaleiernes enorme innflytelse på parlamentarisk politikk. Det å eie kapital medfører nemlig ikke bare stor rikdom, men også stor makt. Veldig mange samfunnsmessige spørsmål er jo i bunn og grunn også økonomiske spørsmål: hva og hvor mye som skal produseres (miljøpolitikk); hvilke typer bøker, plater og filmer som skal lages (kulturpolitikk); hvem som skal ansettes og avskjediges (sysselsettingspolitikk); hvilke foretak som skal startes og stenges (næringspolitikk); hvilke utenlandske handelspartnere man skal ha (utenrikspolitikk) og så videre.

Regjeringer har bare begrenset mulighet til å blande seg inn. Hvis en regjering for eksempel ønsker å øke formueskatten for å finansiere økt velferd kan kapitaleierne flytte kapitalen til skatteparadiser. Dermed vil politikerne miste det økonomiske grunnlaget for velferdsreformene. Dette gjelder uavhengig av hvilke politikere som sitter med statsmakten, og er en god pekepinn på hvor den økonomiske makten – og dermed også makten over miljøpolitikk, kulturpolitikk, sysselsettingspolitikk, næringspolitikk, utenrikspolitikk, skattepolitikk, sosialpolitikk, finanspolitikk og så videre – er konsentrert. Det er i forretningslokaler, ikke i stortingssaler, at de viktigste beslutningene om økonomisk politikk tas. Pengeseddelen trumfer stemmeseddelen. Hver dag.

En vanlig innvending mot dette er: “Ok. Det stemmer at de rikeste har stor makt. Men i Norge er det Stortinget som bestemmer lovene og de rikeste må føye seg etter lovene.” På én måte er dette sant. Stortinget kan vedta lover som fratar kapitaleierne deres makt. Men hvorfor gjør ikke Stortinget det da? Det er det minst fire årsaker til:

1.  Felles økonomisk tilhørighet: Toppolitikere tjener så mye at de vanligvis har mer til felles med kapitaleiere enn med folk flest. Grunnleggende sett har de samme interesser. De tilhører samme klasse: overklassen. Derfor støtter de hverandre i de prinsipielle spørsmålene.
2. Felles kulturell tilhørighet: Toppolitikere og kapitaleiere kler seg i like klær, bor i like nabolag, og møter hverandre på samme sosiale arenaer. Ofte har de ikke bare felles økonomiske – men også kulturelle – interesser.
3. Økonomisk påvirkning: Politikerne er avhengige av den økonomiske støtten som kapitaleierne gir dem, i form av kampanjebidrag og skatt. Slik yter kapitaleierne direkte innflytelse på parlamentarikerne.
4. Kulturell påvirkning: Kapitaleierne har mye større økonomiske ressurser til å påvirke politikerne, og opinionen for øvrig, enn det folk flest har. Slik kan de yte stor indirekte innflytelse gjennom informasjonsbyråer, konsulenter, PR, reklame, og massemedia på parlamentarikerne.

De av oss som skal stemme bør derfor gå til valg uten illusjoner. Dette er ikke et valg mellom kapitalisme og sosialisme, klimaendring og økologi eller krig og fred. Kapitalisme, klimaendring og krig kan, i likhet med kapitaleierne, ikke stemmes vekk.

Valget: Fire fæle forringelser

Så hva handler dette valget egentlig om? Jeg vil kalle det et blokkvalg mellom status quo og ytterligere forringelser. Her er forringelsene blå blokk vil gjennomføre:

1. Pappaperm: De to største partiene i blå blokk, Høyre og Fremskrittspartiet, ønsker å reversere den eneste virkelig fundamentale velferdsreformen rød blokk har vedtatt ved å fjerne pappapermen helt. På den måten vil de kunne ta oss tyve år tilbake i tid til før 1993 da fedre endelig fikk fire ukers lovfestet pappaperm.
2. Sykelønn: Blå blokk vil trolig sørge for at vi ikke får betalt første dag, eller verre: de første dagene, vi er syke. De vil overstyre legene med byråkratiske føringer for hvor lang tid en sykdom kan vare, og de vil kutte diverse stønader (3).
3. Faste stillinger: Rett etter at rød blokk tok over makten i 2005 reverserte de blå blokk sine nylige endringer av arbeidsmiljøloven som svekket den allerede alt for svake retten til fast arbeid. Kommer de inn i regjering, denne gangen sammen med FrP, er det god grunn til å atter en gang bekymre seg for faste stillinger (4).
4. Offentlige omsorgsinstitusjoner: Kommer blå blokk til makten kommer vi til å se økte privatiseringer, som vil føre til dårligere sykehus-, eldrehjem- og barnehagetilbud for brukerne, og jobber med dårligere lønninger, dårligere pensjonsordninger og dårlige arbeidsvilkår for arbeiderne.

Det er ikke slik at disse velferdsgodene – bortsett fra pappapermen – er garantert oss under rød blokk. Rød blokk har tidligere kuttet i stønader, faste stillinger og offentlige omsorgsinstitusjoner. Men med blå blokk er det derimot garantert at samtlige av disse velferdsgodene – inkludert pappapermen – vil bli forsøkt angrepet både raskere og i større omfang enn under rød blokk.

Spørsmålet er altså ikke hvordan vi kan bli kvitt kapitalismen, klimaendringene og krigene, men simpelthen om vi ønsker å beholde disse velferdsgodene eller ikke. Dette spørsmålet er det lett å svare ja på, men følgende spørsmål er en god del vanskeligere: Hvilket av de fire partiene i rød blokk bør man stemme på hvis man ønsker å beholde disse velferdsgodene?

Partiene: Fire alternativer

Vi har fire valgalternativer i den potensielle blokken vår: Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt (5). La oss kjøre en enkel test basert på de tre grunnleggende variablene fred, miljø og velferd:

1. Senterpartiet: Sp er for militarisme og krig, for å videreføre kapitalismens ubegrensede vekst og middelmådige på velferd.
2.  Arbeiderpartiet: Ap er for militarisme og krig, for å videreføre kapitalismens ubegrensede vekst og ikke til å stole på når det gjelder velferd.
3. Sosialistisk venstreparti: SV er for militarisme og krig, for å videreføre kapitalismens ubegrensede vekst og dersom det kom et hardt angrep på velferdsordninger ville jeg ikke stolt på at SV ville valgt å felle regjeringen.
4. Rødt: Rødt er for fred, mot å videreføre kapitalismens ubegrensede vekst, selv om det er svært uklart hva alternativet er, og kanskje villige til å felle regjeringen hvis det kommer et hardt angrep på velferdsordningene. Det gjenstår imidlertid å se, og det er dessuten usannsynlig at Rødt kommer i vippeposisjon.

Ut fra disse enkle, men likevel viktige, variablene – fred, miljø og velferd – er det lett å luke ut partier. SP, AP, SV og MDG, som ikke var tatt med i sammenligningen fordi de ikke har sagt at de vil støtte rød blokk, scorer dårlig på alle variablene. MDG også? Ja, faktisk er det det partiet som det er minst taktisk å stemme på. De har ikke engang sagt at de er villige til å samarbeide med rød blokk. Det er ikke så rart, da deres søsterpartier som de selv liker å trekke frem i Sverige og Tyskland (6) har samarbeidet med høyresiden om kriger, miljøødeleggelser og velferdskutt, og i Trondheim der MDG er profilerte har de angrepet arbeiderrettigheter sammen med høyresiden (7). Det er, når vi ser vekk fra retorikken, dessverre den sørgelige realiteten at MDG ikke representerer ny politikk, bare ny retorikk.

Med andre ord er det tydelig at Rødt er det minst dårlige partiet. Det er det eneste som kan likne et fredsparti, det er det eneste partiet som kan ligne et velferdsparti, og det er det eneste partiet som i alle fall kritiserer kapitalismen.

Taktikken: Fire prosent

Betyr dette at du bør stemme Rødt? Nei, ikke nødvendigvis. For i tillegg til at økonomien er unndratt demokratisk kontroll, at vi ikke kan stemme direkte på saker og at det bare er valg hvert fjerde år, finnes det en stor ulempe til: Vi kan kun stemme på ett alternativ, og om vi ikke ønsker å kaste bort denne ene stemmen vil vi ofte måtte velge et annet alternativ enn vår favoritt (8).

Valgsystemet fungerer slik: 150 av de 169 stortingsplassene velges på fylkesbasis. Disse kalles distriktsmandat. De resterende 19 plassene velges på landsbasis og kalles utjevningsmandat. Stemmer du Rødt i et fylke hvor de har en sjanse til å få et distriktsmandat, som i Oslo, er dette en svært taktisk stemme; én fredsparlamentariker kan bidra til å bryte Stortingets krigskonsensus. Men stemmer du Rødt i et fylke der Rødt ikke har noen sjanse til å få et distriktsmandat er dette en svært utaktisk stemme. Du kunne like så godt ha holdt deg hjemme! Årsaken til dette er den såkalte sperregrensa, som er på fire prosent av alle stemmene på landsbasis. Når man bryter sperregrensa, altså får over fire prosent på landsbasis, konkurrerer man om de 19 utjevningsmandatene. Men Rødt kommer nesten helt sikkert ikke til å klare å bryte sperregrensa (9).

Derimot har SV ganske gode sjanser for å bryte sperregrensa (10). Hvorvidt de bryter den eller ikke bryter den vil potensielt sett kunne avgjøre hele valget. Selv der SV har dårlige sjanser for å nå det kritiske nivået på fylkesbasis, vil stemmen din likevel kunne være viktig så lenge SV klarer å nå det kritiske nivået på landsbasis. Rent matematisk er det mye viktigere at du bidrar til at SV får noen utjevningsmandater på landsbasis enn at du bidrar til at AP får ett distriktsmandat på fylkesbasis. Og rent politisk er det selvsagt bedre, om enn bare marginalt, med SVere i stedet for APere på tinget. Kort oppsummert: Stem Rødt hvis du bor i Oslo og stem SV hvis du ikke bor i Oslo.

Fremtiden: Fire år med venting?

Det er fire år mellom hver gang vi kan gå til landsdekkende valg. Denne artikkelen har derfor brukt tallet fire som en rød tråd. I et forsøk på å sy sammen artikkelen med denne røde tråden vil jeg avslutte med å kort oppsummere de fire poengene jeg anser som de viktigste:

1. Vi kan ikke stemme bort kapitalismen...: Kapitalismen medfører fattigdom og fremmedgjøring, sexisme og rasisme, kriger og miljøkatastrofer. Ingenting av dette kan stemmes bort. Det kan heller ikke kapitaleierne, byråkratene eller offiserene som tjener på den.
2.  …men vi kan organisere den vekk: I og med at det altoverveiende må være å bli kvitt kapitalismen, og vi vet at vi ikke kan stemme den vekk, må vi organisere oss for å lage konkrete alternativ som vi kan igangsette her og nå, og som utgjør konkrete forbedringer samtidig som vi bygger den nye verden innenfor skallet av den gamle.
3. Hva kan vi gjøre på valgdagen? Å delta i den typiske aksjonsformen til den norske venstresiden – en demonstrasjon – tar alt fra en time til en helg og stopper svært sjelden angrep. Å stemme tar alt fra fem minutter til en halvtime, og har nokså gode sjanser for å stoppe angrep. Vi vil neppe ta risikoen å miste både pappaperm, sykelønn, faste stillinger og offentlige omsorgsinstitusjoner bare for å spare fem minutter eller en halvtime, denne ene dagen.
4. Hva med de 1460 andre dagene? Min oppfordring er derfor: Ikke la oss gjøre det vanskeligere for oss sjøl de neste 1460 dagene. La oss gjøre denne ene enkle handlingen denne ene dagen. Men husk at denne ene handlingen denne ene dagen må følges opp med å forberede utenomparlamentariske, direkte aksjoner de 1460 andre dagene frem til neste valg.

Gjennom å utfordre kapitalismen de 1460 dagene det ikke er stortingsvalg får vi forhåpentligvis muligheten til å foreta et reelt og meningsfullt valg en gang i overskuelig fremtid, nemlig valget mellom et parlamentarisk pengesamfunn der kapitaleiernes interesser dominerer og et direktedemokratisk rådssamfunn der alle kan delta på lik linje. Med andre ord: et enkelt valg.

Fotnoter:

1. Fra Innbyggerundersøkelsen 2010 (Direktoratet for forvaltning og IKT).
2. I forrige Stortingsvalg (2009) var det 23,6 % som ikke stemte. Hadde disse blitt regnet med i valgresultatet ville det største partiet (Ap) fått 27.5 %, det nest største partiet («Protestpartiet») 23.5 % og det tredje største partiet (FrP) 17,5 %.
3. Les for eksempel Ingrid Wergelands pamflett Blåmandag. Mye å miste ved valget 2013. fra Forlaget Manifest.
4. Les for eksempel Ingrid Wergelands pamflett Forsvar arbeidsmiljøloven. fra Forlaget Manifest.
5. Rødt er for så vidt ikke med i med rød blokkTM, men sier at de kommer til å bidra til det parlamentariske grunnlaget for en rød blokk om de kommer inn på tinget.
6. Se for eksempel MDGs nettsider.
7. Se Rødts Jo Skårderuds angrep her og MDGs Jan Bojer Vindheims forsvar her.
8. I motsetning til hvordan det ville vært i et direkte demokrati der det ikke finnes bortkastede stemmer og der man kunne gitt uttrykk for i hvor stor grad man liker visse valgalternativ og misliker andre valgalternativ. Les for eksempel Gaming the Vote: Why Elections Aren’t Fair (and What We Can Do About It) av William Poundstone, eller sjekk ut The Center for Election Science sin presentasjon av poengbasert votering her.
9. Basert på de siste fire årenes gjennomsnittssmålinger har Rødt ikke vært i nærheten av å bryte sperregrensen én eneste gang. Kilde: TV2s partibarometer (huket av for snittmåling).
10. Basert på den siste månedens daglige meningsmålinger har SV vært under sperregrensa en av tre dager og over sperregrensa to av tre dager.