Daniela og Claudia forteller

Stillbilde fra filmen DANIELA SA DET HUN SÅ av Janne Hoem.

Vi møter Daniela og Claudia på Kirkens Bymisjons Møteplassen. De to damene i 40-årene er naboer fra Targu Jiu i Romania. Dagene deres går med til å skaffe så mye penger som mulig.

Tori Aarseth
Om Tori Aarseth (8 artikler)
Tori Aarseth er utdannet statsviter ved Det amerikanske universitetet i Kairo, hvor hun fikk oppleve opprøret i 2011 på nært hold. Interessefelt er Midtøsten, overvåkning og datasikkerhet, politisk økonomi og aktivisme.

Vi kom hit for å tjene penger for våre barn i Romania.”, sier Claudia.

”Vi tigger på gata og tjener mellom femti og tre hundre kroner per dag. Vi selger også aviser for Folk er folk, og veksler mellom avissalg og tigging alt etter hva som går bra den dagen. Hver mandag sender jeg så mye penger jeg klarer til familien min i Romania. Det kan være 500 kroner, kanskje 1000 av og til.”

Når dere kikker på nordmenn dere ser på gata, hva tenker dere?

”De har så fine klær! Jentene er så pene!” Claudia virker helt over seg over all velstanden.

”Man ser at det er stor forskjell mellom oss og dem.”, sier Daniela. ”Jeg har lyst til å være sånn som de er, spesielt fordi vi også er kvinner. Damene er så fine her. Tenk at for oss er det en stor ting bare at vi har en plass hvor vi kan dusje!”

Claudia og Daniela bruker Frelsesarmeens tilbud hvor romfolk kan komme og få seg en dusj enkelte dager i uka. Andre dager må de finne på andre løsninger. Bare det å få tak i nok vann kan være en prøvelse:

”Vi må betale for vann. På Grønland betaler vi 5 kroner bare for en kopp.”

Claudia avslører at hun pleier å samle vann i plastflasker fra en fontene og legge dem i sola til de blir varme. Så finner hun en bortgjemt plass hvor hun kan vaske seg.

Man hører ofte at romfolk lukter fælt og er skitne og urenslige, men begge damene er rene og pene og lukter ikke noe verre enn nordmenn flest. Det er tydelig at de er nøye på hygienen selv om de lever på gata.

Jaget av politiet

Bare det å tilfredsstille primærbehovene er vanskelig når man sover ute. Daniela og Claudia har sovet ved Sognsvann før, men synes det er veldig langt å komme seg dit. Derfor sover de som regel i en park i byen.

”Hvis politiet ser oss så kommer de og jager oss, så det er vanskelig.”

Også når de spiser hender det at de ikke får være i fred. Nylig ble de jaget av politiet mens de grillet på engangsgrill i en park, selv om det er lovlig.

”Etter en arbeidsdag samler vi oss og spiser. Hvis vi ikke drikker eller lager bråk eller gjør noe ulovlig, hvorfor jager de oss?”, spør Claudia.

Daniela har et ønske til politiet:

”Jeg ønsker at en av de som jager oss kan være med oss en dag og se at vi ikke gjør noe ulovlig, at vi ikke forsøpler. Hver gang jeg spiser har jeg med meg en pose og samler sammen søppelet. Det finnes de som forsøpler, men ikke alle romfolk er like. Politiet burde bruke mer tid på å se hvem vi er, og ikke bare komme rett fra bilen og kaste oss bort. De burde være litt mer på gata og se hvem det er som egentlig stjeler og lager bråk.”

”Politiet må se riktig og ikke blande alle i en sekk!”, skyter Claudia inn. ”Jeg selger aviser og tigger, hvorfor blir de ikke jaget bort de som stjeler?”

Heldigvis har de to også møtt på snille politimenn.

”Det er noen politimenn som bare kommer og sier ”husk å rydde etter deg,” og det er alt. Det er greit, vi forstår og vi gjør som de sier. En gang kom to politimenn bort og spurte om vi kunne være så snille og snakke litt lavere, fordi det var barn der som ble skremt når vi snakket vårt språk. Det satte jeg veldig pris på, det var veldig fint gjort.”

Barna blir redde

Det med barn virker å være et litt sårt tema. De to har fått høre at de skremmer norske barn, men lurer på om ikke det er foreldrene som er mest redde.

”I Romania er det vanlig å kose med babyen når du ser en baby i barnevogn. Det er ikke vanlig i Norge. Jeg savner barna og barnebarna mine.”, sier Daniela.

Hun tar frem en bunke med bilder.

”Der er mitt barnebarn, Raul. Ser du? Vi har også fine barn!”

En gang passet Claudia og mannen huset for en norsk familie, og fikk bo i en campingvogn utenfor huset. Noen skolebarn hadde sett dem på vei til skolen. Da fikk Claudia og mannen politi, foreldre og lærere på døra.

”De sa, ”ikke snakk med barna og ikke vis dere ute når barna går forbi.” Politiet sa vi skremte barna. Men vi har også selv barn og barnebarn. Vi måtte dra derfra før den norske familien kom hjem, selv om vi hadde sagt at vi skulle passe på katten deres.”

Ingen av damene sier noe særlig om det, men det er tydelig at det er tungt for dem å leve med så mye mistenksomhet. De fremstår som respektable og ordentlige mennesker, men de vet at mange de møter tror de er skitne, lukter fælt, stjeler, lyver og er skumle, bare fordi de er rom.

Men det finnes også nordmenn som forstår. Det finnes studenter som har studert i Romania, og det finnes journalister som har vært der nede og sett at fattigdommen de kommer fra er reell.

”Det er derfor vi er her.”, sier Daniela. ”Vi vet at her dør vi ikke av sult. Vi vet at her finnes det fortsatt gode mennesker. Det er folk som går forbi, og så ser du at de snur seg, de kommer tilbake for å gi.”

Claudia nikker anerkjennende:

”I går gikk jeg i en butikk og kjøpte meg en halv kylling. Damen i kassen foran meg betalte alt for meg og ga meg 300 kroner, og så gikk hun. Noen nordmenn har veldig store hjerter. Men nå er de på ferie, det merker vi godt.”

Både rasisme og godhet

I fem år har Claudia kommet til Norge med jevne mellomrom for å tjene noen ekstra slanter. Daniela kom første gangen i fjor. Claudia har vært i Italia før, men synes Norge er bedre:

”I Italia klarte jeg ikke mer enn en måned, for de var så stygge med oss. De er veldig rasistiske der.”

Selv om det ikke er like utbredt, opplever de rasisme her i Norge også. Begge har opplevd å bli spyttet på, og enkelte sparker i koppene deres. Daniela ble spyttet på senest på lørdag.

”Han bøyde seg ned og latet som han skulle gi penger, og så spyttet han. Og vet du hva? Han var ikke ung.” Damene er tydelig sjokkert over at en godt voksen mann kan finne på noe slikt.

Mange nordmenn snakker også til dem som om de var mindreverdige mennesker.

”Gå vekk, gå vekk!”, kjefter Daniela for å illustrere. Det er en av de norske frasene hun har plukket opp i løpet av det siste året.

Men de har også opplevd godhet fra nordmenn på gata. Claudia forteller:

”Noen kommer og sier ”beklager, jeg har ikke penger på meg”. Noen av de som ikke har kontanter på seg går og bruker kortet og kjøper mat til oss i stedet. Du finner fine mennesker og du finner onde mennesker, som overalt ellers.”

Claudia har en norsk mann som pleier å komme forbi og ta henne med i kirka. Både Claudia og Daniela er ortodokse kristne.

”Jeg forstår ingenting, men jeg blir med. Når det var ortodoks påske kom han og så gikk vi sammen i kirka. For oss gjør det ingenting om det er en protestantisk eller katolsk kirke, vi kan be der uansett. Vi ber for vår familie og våre barn.”

Begge savner å kunne kommunisere om sin kultur til nordmenn de møter.

”Hvis vi kunne snakke sammen kunne vi lært fra hverandre.”, sier Daniela. ”I Romania går vi hver søndag i kirka. Vi har fastedager mandag, onsdag og fredag. Her kan vi ikke snakke språket, så vi kan ikke fortelle hvordan vi faster eller hva slags tradisjoner vi har.”

Gamle dager

Er det blitt vanskeligere for dere å overleve i Romania de siste årene?

Claudia begynner umiddelbart å snakke om Ceaușescus dager. Selv om styret var totalitært hadde romfolk det på mange måter bedre. Det ble ikke gjort forskjell på rumenere og romfolk i de dagene.

”Vi hadde jobb i Romania når Ceaușescu var i live, det var nemlig påbudt. Når Ceaușescu døde ble alle de store fabrikkene solgt til utlandet. Den største sementfabrikken i Romania ble lagt ned. Det samme skjedde med sementfabrikken i vår by. Den ble solgt til noen italienere som la ned fabrikken slik at de italienske fabrikkene kunne selge mer. Mange jobbet også i gullgruve i byen vår, men ikke nå lengre.”

Daniela er enig.

”Når Ceausescu var i live hadde vi ikke lov å reise ut fra Romania, og det var helt greit. Nå må vi reise ut av landet for å tjene penger.”, sier hun.

Hvis dere kunne, ville dere bodd i Norge?

Begge svarer et unisont ”Ja!”

”Jeg er skilt, så hvis jeg finner en mann her så gifter jeg meg!”, sier Daniela med glimt i øyet.

På den ene siden mener de nok det de sier. I Norge har de tross alt litt flere muligheter enn i Romania. Men på den andre siden er det ingen steder som hjemme.

Om to uker fyller Danielas barnebarn tre år. Frem til da er det bare en ting som gjelder: å skaffe penger slik at hun kan reise hjem til familien sin.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.