Kapitalismen har for vane å hamre seg tilbake i bevisstheten til de som har glemt den. – Colin Barker
Marxism and Social Movements: Redigert av Colin Barker, Laurence Cox, John Krinsky og Alf Gunvald Nilsen. Brill, 2013.
Den treffer deg halvt i magen, hvis du har vært aktivist og kjempet mot ulike former for undertrykking og urettferdighet. Og hvis du samtidig har tatt noen fag i samfunnsvitenskap eller humaniora på universitetsnivå – treffer den deg også midt i panna, og stimulerer til refleksjon.
Bokas ypperlige introduksjon starter med å peke på et paradoks. Selv om marxismens grunnleggende ideer ble født av og for sosiale bevegelser (Det kommunistiske manifest kom like før revolusjonene i 1848), så fins det minimalt med marxistisk teori om sosiale bevegelser som sådan. Dette oppdaget jeg selv da jeg fulgte et hovedfagskurs i sosiologi i 2002 i sosiale bevegelser. Lurt å sette seg inn i det feltet der, tenkte jeg, idet jeg skulle ta fatt på hovedoppgaven min i medievitenskap, om Gøteborgsprotestene i 2001, der jeg deltok aktivt. Jeg droppet eksamen på grunn av en eller annen aktivisme, men leste hele pensumet – og kjente meg ikke igjen i det hele tatt. Den teften jeg måtte ha skaffet meg gjennom praksis var lite verdt her. Jeg skjønte at forskjellige skoler sto mot hverandre for å forstå hva som var det sentrale å studere ved sosiale bevegelser, men de fremsto omtrent like virkelighetsfjerne alle sammen, enten de het ressursmobiliserings-, politiske mulighets-, eller kanskje særlig Alberto Meluccis nomader- teoriene om de ”nye sosiale bevegelsene.”
Ett av hovedprosjektene i boka er å åpne en dialog mellom marxistiske klassikere og alle disse teoriene. Colin Barker, en av bokens redaktører, sa på et møte jeg deltok på for ca 5 år siden, at det nesten ikke fins passasjer mellom det marxistiske biblioteket og den akademiske litteraturen om sosiale bevegelser. Denne boken rydder en ganske så bred og synlig gang mellom de to. For det er en reell dialog. Gabriel Hetland og Jeff Goodwin viser hvordan sentrale figurer på feltet sosiale bevegelser – Charles Tilley er et særlig godt eksempel – tidligere selv førte en slik dialog (70-tallet, selvfølgelig!). Nå har referansene, ikke bare til Marx, men til kapitalisme og klasse i stadig større grad blitt borte fra standardverkene og introduksjonsbøkene. Dette hadde kanskje ikke gjort så mye hvis protestbevegelsen som begynte i Seattle i 1999 bare hadde vært en fortsettelse av ensaksbevegelser og identitetspolitikk. Men slik var det jo ikke. Seattle, og senere dannelsen av ATTAC, innebar tvert i mot systemkritikkens renessanse.
En klasse som må skapes
Bokens 18 kapitler spriker på en god måte, mellom forskjellige sosiale bevegelser og mellom teori og empiriske studier. Men redaktørenes innledning om en marxisme nedenfra, er dekkende for boken som helhet:
That Marxism rests on a proposition and a wager. The proposition is that the core problem facing popular movements in the present epoch is the capitalist system. The wager is that the working class is capable of transforming itself through collective action and organization to the point where it can break capitalism apart and lay the foundations of a new cooperative world community.
Ordet “wager” (satsing) er talende for det som særpreger boken. Opp mot marxismens ulike stråmenn – for eksempel at alt handler om klasse og økonomi eller at arbeidere er viktigere enn kvinnekamp – får vi her gjennomgående servert en ikke-deterministisk utgave av marxismen. Vekten ligger hele tiden på den første delen av et av Marx sine berømte sitater – ”mennesket skaper sin egen historie, men ikke under omstendigheter det selv har valgt”. Klasse er ikke primært en struktur, en ”ting” (eller en markør for smak). Det er en relasjon, understreker forfatterne. Ved siden av Gramsci, er antageligvis historikeren E.P. Thompson det kanskje mest synlige forbildet for bokens ulike forfattere. Laurence Cox sitt kapittel om Thompsons klassiker ”The Making of The English Working Class” gir – sammen med David McNallys avsluttende kapittel om arbeiderklassen fra Cochabamba til Kairo – det klareste bildet av en marxisme i bevegelse.
Les også: Arven etter Chávez
Den klassiske innvendingen mot marxismens ”høye teori” er at den prøver å få virkeligheten til å passe med kartet. I denne boka får du mest av det motsatte: en praksisnær teoretisering av virkeligheten, slik den endrer seg nettopp gjennom ulike sosiale bevegelser (og ikke bare sosiale bevegelser venstresiden liker, her fins også kapitler om reaksjonære bevegelser som Tea Party). Fordi det er relasjonene mellom mennesker bokens forfattere fokuserer på, legger de også merke til at når en sosial bevegelse oppstår, så møter den motstand. Et av problemene til ”feltet” sosiale bevegelser, er at de studerer hver enkelt sosial bevegelse for seg selv, uten en slik blikk for helhet, konflikt og strategier fra alle konfliktens parter. Også dagens sosiale bevegelser kan og bør ses i lys av kapitalisme og klasse. Rettigheter for homser og lesber i Norge handler også om sosialdemokrati og arbeidsliv, viser for eksempel et av kapitlene.
En slik ikke-deterministisk marxisme i bevegelse er mest opptatt av bevissthet, språk og etikk – der også klasseformasjoner blir til gjennom bevegelse. McNally åpner sitt avslutningskapittel ved å konstatere at i nyliberalismens tidsalder er klasse både overalt, men samtidig ingen steder. Joda, mediene fikk med seg de folkelige protestene under den arabiske våren. Aftenposten var ett av mange vestlige medier som sto i kø for å intervjue familiemedlemmer til Mohammed Bouazizi, gateselgeren som satte fyr på seg selv og detonerte de folkelige protestene i Tunisia. Men bare de som har gravd litt dypere i den tunisiske bakgrunnen, har fått med seg at det var et nettverk av grasrotsaktivister i The General Union og Tunisian Workers (UGTT, på fransk) som bidro til en radikalisering av protestene. Likeledes med Egypt, folkelig protest på Tahrirplassen har vi sett mange ganger, men hvor mange ganger har du hørt om streikebølgene i 2006 eller om den eskalerende streikestatistikken i 2013 i forhold til året før?
Og nei, dette er ikke det samme som å si at det bare er arbeiderklassen eller krisen i økonomien som teller. Jeg er for lengst blitt møkk lei av analyser som eplekjekt konstaterer at alt handler ikke om økonomi eller klasse, og deretter sier null og niks om begge deler. Det McNally insisterer på som en sannhet om den arabiske våren, er at ”specifically working class formations have been both central and decisive to these struggles.” Det samme gjaldt for Oxaca-kommunen i Mexico i 2006 som, i likhet med Pariserkommunen i 1871, handler om barrikader i bykjernen i flere måneder. Det var lærernes fagforening som var den avgjørende kraften i det folkelige opprøret.
Hver slik fremvoksende folkebevegelse har altså sine spesifikke formasjoner av klasse. Dette illustreres kanskje aller best i Bolivia. Her trekker McNally veksler på de konkrete analysene til Jeffrey Webber, som viser at hvordan en folkelig bevissthet har vokst frem som en kombinasjon av radikale urbefolkningsideer, fagforeningsvirksomhet og marxisme. Denne ”kombinerte opposisjonelle bevisstheten” er nettopp skapt i bevegelse. Poenget er altså ikke at distanserte analytikere må huske på alle former for undertrykking når de skal beskrive sosiale bevegelser (boka har interessante diskusjoner om interseksjonalitet, et av de mer populære begrepene i Akademia for tiden). Poenget er å forklare hvordan kjønn, klasse, rase og andre former for diskriminering henger sammen. Det gjør mange av bokens kapitler på en overbevisende måte.
Organiske intellektuelle og god forstand
Men selv om de akademikere som har et blikk for arbeiderklassens rolle vil bli bedre analytikere, så gjelder fortsatt den 11. tesen om Feuerbach: ”filosofene har så langt fortolket verden, men poenget er å forandre den.” Dette er en bok som langt på vei er skrevet av aktivister, og den er definitivt skrevet for aktivister. Det er en sammenheng mellom den brede oppfatningen av sosial bevegelse og arbeiderklasse, som illustreres i Bolivia – der ulike former for undertrykking får konsekvenser for alle typer sosiale bevegelser – og den rollen flere av bokens kapitler tilskriver de intellektuelle. Colin Barker fremhever hvordan Marx bruker begrepet om sosial bevegelse i forhold til den engelske arbeiderklassen ”som aldri vil oppnå noe som helst” før Irland oppnår sin frigjøring. ”That is why the Irish question is so important for the social movement in general.” Barker har derfor en fin formulering om det karakteristiske ved Marx sin revolusjonære teori: ”he looks within existing movement practice for intimations of future possibilities, for what is potentially immanent within it, and draws its significance to the movement’s attention.”
Les også: «Å være fri er å ha fri»
Dette er et av poengene i Elisabeth Humpreys kapittel også, som bør være obligatorisk lesning for alle som har vært med å bygge motstanden mot Irak-krigen i Norge: Bare ved å utvide systemkritikken i den antikapitalistiske bevegelsen til også å handle om den militære makten, kunne den overleve 9-11. Det gjorde den overhodet ikke i Australia. Men å gjøre slike koblinger, som ivaretar den sosiale bevegelsen som helhet, er nettopp oppgaven for de organiske intellektuelle. Bokens forfattere, inkludert de to av bokens redaktører som jeg selv kjenner best – Laurence Cox og Radikal Portals Alf Gunvald Nilsen – tar denne oppgaven på dypeste alvor. Som organiske intellektuelle er de også – i likhet med Gramsci og meg selv – spesielt opptatt av de immanente – altså de iboende – mulighetene i bevisstheten til folk flest. Den sunne kjernen i ”common sense” – good sense (den gode forstand) – kan aldri fastslås en gang for alle. Men gjennom deltakelse, diskusjon, læring og praktisk aktivitet kan den fornemmes, testes og bygges ut, for å gjøre en eksisterende sosial bevegelse så omfattende og slagkraftig som overhodet mulig.
Hva som er god forstand, hva som kan bli god forstand, må avgjøres i bevegelse. Hvilke aktivister som blir vellykkede organiske intellektuelle, kan heller ikke avgjøres på forhånd. Jeg kunne, hvis jeg hadde vært mer opptatt av å kritisere enn å applaudere denne boka, pekt på få og svake koblinger til miljø- og klimaproblematikken, som er ”min” bevegelse om dagen.
Men det Marxism and Social Movements demonstrerer, er at det er større sjanse for å vinne en annen verden hvis du ser at kapitalismen er kjerneproblemet, og satser på at arbeiderklassens kamp for å frigjøre seg selv fra dette systemet også gir de beste forutsetningene for å gjøre slutt på undertrykkingen, utbyttingen og ødeleggelsen av livsgrunnlaget vårt på moder jord.
