Nylig kom Europakommisjonens president, Jose Manuel Barroso, med en påstand som enten kan oppfattes som veldig oppegående eller veldig dum. Han anerkjente at nedskjæringspolitikken var i ferd med å nå sine grenser, og fortsatte med å si at folk tok feil om de trodde at nedskjæringer og økt offentlig forbruk var to forskjellige ting. Med denne halvsmarte analysen kan man si at Barroso på mange måter sammenfatter det europeiske prosjektets krise. Det internasjonale pengefondet (IMF), som innfører nedskjæringer i kraft av å være en del av den såkalte Troikaen, snakker også om farene som knyttes til en drastisk nedskjæringspolitikk. Barack Obamas regjering gir uttrykk for bekymring over europeiske nedskjæringer mens de på hjemmebane forhandler om akseptable kuttnivå med Republikanerne.
Politikernes maktesløshet
På et mer trivielt nivå ser vi at medlemmer av Det irske arbeiderpartiet klager over nedskjæringenes konsekvenser for de fattigste i samfunnet, samtidig som de deltar i en regjering som er i ferd med å tvinge gjennom et massivt angrep på vanlige folks levekår – fra bostøtteordninger til utdanning og gjennom lønnskutt og vannprivatisering. Om man ikke akkurat trenger en teori for å forstå denne trangen til å ta fra andre mens men klager over deres nød, så er det allikevel klart at til dels svært komplekse prosesser er i ferd med å utspille seg i maktens korridorer.
For europeiske eliter blir det stadig klarere at nedskjæringer ikke er i stand til å bedre den finansielle situasjonen for de enkelte statene, og det begynner også å gå opp for dem at nedskjæringslinjen ikke lenger er politisk holdbar. I Hellas og Irland, så som i Italia og Spania, har vi sett at demokratiet har blitt feid av banen mens partier som har latt seg velge på plattformer som gjorde motstand mot nedskjæring til en hovedsak, snur frakken etter vinden idet de kommer i posisjon. De henviser til nødvendigheten av å være lojale overfor ”Europa” mens de skviser penger ut av hendene til vanlige lønnsmottakere og opp i lommene til finanselitene uten synlige tendenser til samvittighetskvaler. Som en irsk minister nylig sa: Løfter er til for å brytes.
Om det er relativt lett å omgå løfter som man har gitt i valgkampens hete, kan man ikke like enkelt unngå den folkelige motstanden. På Island og i Hellas og Spania – men også i Portugal, Irland, Frankrike, Italia og Storbritannia – har forsøkene på å innføre nedskjæringspolitikk vist seg å være svært problematiske: Streiker, massedemonstrasjoner, motstand mot utkastelser og et gedigent tap av legitimitet for politikerne er bare noen av de reaksjonene som er blitt fremprovosert de siste årene. Strategisk orienterte europeiske ledere har helt rett når de sier at det ikke er stort mer som kan suges ut av deres befolkninger, uten at noe går i stykker én gang for alle. Man kan for eksempel risikere å tape den demokratiske legitimiteten på nasjonalt nivå, staten kan miste evnen til å gjennomføre politiske tiltak, eller så kan gentlemans-avtalen som underbygger EU, gå i oppløsning.
Motstandens paradokser
Samtidig er det bemerkelsesverdig hvor lite faktisk innvirkning de folkelige protestene har hatt. Nedskjæringstiltak har blitt møtt med motstand, men de har ikke blitt bekjempet. I 1995 ville de nivåene av folkelig motstand som vi nå kan se på TV med jevne mellomrom, fremstått som en protestbølge stor nok til å forandre et samfunn på en fundamental måte. Men nå ser det ut til at mens regjeringer fremdeles kan veltes, vil elitene likevel være i stand til å samle en koalisjon som kan gjennomføre politikken deres. Utkastelser og upopulær skatting kan konfronteres på bakkenivå, men kutt i velferdstjenester og offentlige goder fortsetter uten stopp.
På den andre siden kunne man kanskje ha forventet seg at mer gjennomtenkte konservative politikere ville ha kommet på banen med alternative strategier som kunne ha tilfredsstilt kapitalens langsiktige interesser uten å undergrave den folkelige tilslutning – og uten å støte fra seg de sosialdemokratene og fagforeningsaktivistene hvis støtte er nødvendig om nedskjæringslinja skal følges. Men dette har vi ikke sett tegn til: Hollande sin snakk om alternativer har forblitt snakk, og kvantitative lettelser har ikke tatt sikte på å bedre vanlige folks kjøpekraft. Verken IMF eller skikkelser som George Soros har trådt frem med alternative strategier for kapitalen.
All historisk erfaring tilsier at forskjellige former for økonomisk regulering og deregulering – for eksempel den keynesianske kapitalismen som kjennetegnet etterkrigstidens gullalder, eller den nyliberale modellen som ledet oss ut i uføret vi nå lever med – er avhengig av brede allianser mellom forskjellige sosiale krefter. Noen av disse vil også ha lettere for å ”hoppe av” når prosjektet som de har gitt sin tilslutning til, rakner i kantene. Så hvorfor har vi ikke sett flere avhoppere fra det nyliberale prosjektet i løpet av krisetiden som har utspilt seg de fem siste årene? Hvordan forklarer vi at elitene ikke har kommet opp med alternative strategier? Hvorfor fremstår nyliberalismen som et urørlig objekt, og hvordan kan den folkelige motstanden bli en uimotståelig kraft i denne konteksten?
Om vi ønsker å tenke nøyere gjennom disse spørsmålene, kan vi se på Lenins berømte definisjon av en revolusjonær situasjon:
”Undertrykking i seg selv, uansett hvor omfattende den er, vil ikke alltid gi opphav til en revolusjonær situasjon i et land. I de fleste tilfeller blir det ikke revolusjon fordi de lavere klassene ikke lenger ønsker å leve på den gamle måten. Det er også nødvendig at de øvre klassene ikke lenger kan styre på den gamle måten.”
Lenins analyse settes ofte i sammenheng med situasjoner der alternative maktsentra er vokst frem i et samfunn og konfronterer de offisielle maktinstansene i en kamp om politisk makt. Historien viser at tomannsvelde raskt avvikles, som i Russland i 1917, Pariserkommunen i 1871, eller Kina og Romania i 1989. I det globale nord ser noe imidlertid ut til å ha forandret seg.
Elitene gjemmer seg
I Mexico, for eksempel, vil 20-årsdagen for Zapatist-opprøret bli feiret ved inngangen til 2014. Området zaptistene frigjorde, ble i sin tid ble regnet som en ”midlertidig autonom sone” fra kulturanarkistisk hold. I tiårene etter revolusjonen ble det mulig for internasjonale og nasjonale allianser å begrense den meksikanske statens bruk av sin USA-støttede hær til å knuse zapatistene. Nå har riktignok det politiske etterspillet etter 11. september ført til at alliansen mellom arbeiderbevegelsen og nyere sosiale bevegelser som hadde blitt til i USA etter protestene i Seattle i 1999, gikk i oppløsning. Men vi ser ikke det samme i Europa. Den antikapitalistiske bevegelsen overlevde Genoa-sjokket i 2001 og dukket opp igjen i 2003, sterk nok til å stikke kjepper i hjulene for Blair og Aznar.
På det globale plan – som jeg også har skrevet om andre steder – har elitene trukket seg tilbake til Versailles. De holder møtene sine på avsidesliggende steder som gjerne styres av autokratiske monarker, eller benytter cruise-skip som ligger utenfor rekkevidde for sinte, organiserte borgere. De er altså fullstendig klare over at de ikke nyter den samme populariteten som på 1990-tallet: WTO har ikke klart å gjennomføre en eneste forhandlingsrunde siden Seattle, ikke minst på grunn av at folkelig motstand gjorde det lettere for stater fra det globale sør å yte motstand mot det globale nord innenfor frihandelsorganisasjonens vegger.
Men allikevel er disse elitene i stand til å styre fra sin virtuelle Versailles: De kommer med deklamasjoner fra geopolitikkens høye tinder, sender ut stormtropper fra Verdensbanken og IMF for å sørge for ”lov og orden” i verdens finansmarkeder og kontrollerer ofte viktige globale mediekanaler. Hvordan kan vi forstå denne situasjonen?
Analyse på aktørnivå
Når krisens politiske økonomi analyseres, er det veldig ofte noe som mangler, nemlig seriøse betraktninger omkring folkelige bevegelser – det vil si, en analyse av hva slike bevegelser har oppnådd, hvor de har møtt sine begrensninger og hva som kan sies å være deres sanne potensial. Slike analyser er essensielle for å kunne forstå hva som skjer på aktørnivå.
Jeg ønsker ikke her å begi meg ut på den dovne formen for kulturanalyse som liker å hevde at folk i dag ikke lenger er i stand til den typen kollektiv handling som i levende minne har skapt selvstendig stater der det én gang var kolonier og parlamentariske demokratier der det én gang var dynastiske imperier, fascistiske regimer eller stalinistiske diktaturer. Slike analyser fungerer best som unnskyldninger for politisk passivitet og unnfallenhet, og gir komfortable akademikere muligheten til å komme med tilsynelatende radikale svar på viktige spørsmål – uten at disse svarene får praktiske konsekvenser av noe som helst slag.
I stedet må vi si som Galileo: ”men likevel beveger den seg”. Vi må spørre virkelige politiske spørsmål om hvordan folk organiserer seg, og hva som skjer som en følge av dette. Med andre ord: Sosiale bevegelser må analyseres slik at vi kan komme frem til teorier som kan hjelpe oss å utvikle vår egen politiske praksis på en slik måte og i en slik retning at vi blir i stand til å klare mer enn det vi gjør i dag.
Spørsmål om Europas bevegelser
Om vi skal forstå europeiske sosiale bevegelser i vår samtid, tror jeg det er nødvendig å se i tre forskjellige retninger. Én er den komparative retningen: Det går et skille i Europa mellom land der nedskjæringspolitikken fremprovoserer seriøs folkelig motstand – først og fremst Europa langs middelhavskysten, men også, på forskjellige måter, i Frankrike, Irland, Storbritannia og på Island – og de landene der dette ikke har skjedd. Den siste gruppen kan igjen deles opp i to: Tyskland, Benelux-landene og de skandinaviske landene på den ene siden, og de aller fleste østeuropeiske statene, som etter 1989 har vært vitne til drastiske angrep på vanlige folks levekår, samtidig som det har vist seg å være svært vanskelig å utvikle en slagkraftig venstreside. I disse landene, til tross for alle deres forskjeller, settes det ikke spørsmålstegn ved det nyliberale prosjektet på samme måte som i Hellas, Spania, Portugal og Italia.
Der det finnes sterke anti-nyliberale bevegelser, finnes det grobunn for konflikt: Rollen venstreaksen og fagforeninger spiller i å forme greske, portugisiske og irske protester, er for eksempel forskjellig fra rollen ikke-institusjonelle venstreaktører spiller i Spania og Italia. Et totalt motstykke kan igjen sies å være framgangsmåten til den radikale liberalismen som utspiller seg blant middelklassen på Island, i Occupy-bevegelsen eller den italienske femstjernersbevegelsen. I likhet med situasjonen for latin-Amerikas ”pink wave”, er det foreløpig ikke godt å vite hvilken motstandsform som er i stand til å seire. Det som derimot er sikkert, er at det kan oppstå gnisninger mellom europeiske tradisjoner og bevegelser, hvilket vanskeliggjør solide og varige alliansedannelser.
Dette leder til et annet sett av spørsmål, som dreier seg om å sette vår samtids kamper inn i historisk kontekst. Et bredt analytisk syn på den europeiske venstresiden gjør et par ting veldig klare: Mellom 1916 og 1956 ble venstrestrømninger som ikke knyttet seg opp til det eksisterende statsapparatet (det vil si anarkister, trotskister, rådskommunister og radikale demokrater), i stor grad marginalisert. Dette hadde ikke bare med løpebanen til de europeiske revolusjonene å gjøre, men var også knyttet opp mot den sentrale rollen nasjonalstaten spilte i denne periodens politiske økonomi. De statssentrerte venstrestrømningene – fanget mellom et sosialdemokrati som var lojalt mot sin respektive nasjonalstat, til NATO (fra 1945) og til en ortodoks kommunisme som ble overskygget av Stalin – hadde på 1950-tallet utviklet seg til en konservativ kraft i store deler av Europa.
Sektarianisme til side
Opprørene i 1968 – i Praha og Paris, i Derry og Milan – gav opphav til en ny epoke hvor (i likhet med den venstremobiliseringen man så før 1880) radikale sosiale bevegelser bare i liten grad vant gjennom med representasjon i nasjonale parlamenter, og aldri satt med substansiell makt som sådan. Til tross for dette, i en periode som har blitt stadig mer nyliberal, og som er stadig mer preget av at nasjonalstaten ikke lengre er et økonomisk og kulturelt maktsentrum, har slike bevegelser rystet ved grunnvollene i de europeiske samfunn igjen og igjen. De har knust ”det private patriarkiet”. De har avkriminalisert homoseksualitet. De har tvunget Reagan, Thatcher og Kohl til tilbaketog i sine forsøk på å gjøre Europa til en slagmakt i stormaktenes atomkrig. De har stoppet byggingen av atomreaktorer og satt klimaendringer høyt på den politiske dagsorden.
Sett i denne sammenhengen har den antikapitalistiske bevegelsen og den enda mer populære antikrigsbevegelsen gitt et nytt og alternativt fokus til de nettverkene som har vært viktige i mobiliseringen av mothegemoni mot nyliberalismen. Men dette er ikke en homogen bevegelse: Både ”vertikale” (dvs. fagforeninger, venstrepartier og NGO’er) og ”horisontale” (dvs. autonomister, aksjonister og kulturradikale) aktører preger bildet, som videre kompliseres av forskjellige mobiliseringskulturer i de forskjellige europeiske landene. I Storbritannia er det for eksempel liten kontakt mellom de som deltok i opptøyene i 2011, og de som deltar i Occupy-bevegelsen og i UK Uncut. Italia og Hellas presenterer oss for høyst ulike mobiliseringsscenarier.
Våre egne forståelseshorisonter er selvfølgelig formet av våre egne nasjonale tradisjoner og situasjoner – ikke minst når det kommer til å styrke våre egne mobiliseringsinitiativer og deres internasjonale referansepunkter, samt å svekke våre konkurrenter. Men denne nasjonale provinsialismen blir en svakhet for oss alle om vi virkelig er opptatt av å etablere en europeisk allianse nedenfra. Det sier seg selv at et slikt initiativ vil måtte la sektarianismen ligge, om det skal ha en sjanse mot den overmakten vi konfronterer.
Hvordan vinner vi?
For å kunne besvare dette spørsmålet, må vi vende tilbake til utgangspunktet: makten og hegemoniets natur i vår samtid og den folkelige tilslutningens mangefasetterte og motsetningsfylte natur. Vi blir ofte servert fragmenterte fremstillinger som fokuserer på medienes makt, fagforeningenes korrumperte karakter, mangelen på overbevisende alternativer og nasjonale særtrekk. Disse fremstillingene er ikke usanne i seg selv, men de lager en helhet ut av et fragment. I og med at vi er opptatt av å skape muligheter for genuin motstand, må vi strekke oss lengre enn dette: Vi må identifisere faktiske uttrykk for motstand og selvorganisering i komplekse samfunn og skape en dialog mellom disse motstandsformene.
Dette fører også med seg et standpunkt – ikke en politisk teori, men en slags bevegelsespraksis og kollektiv selvforståelse – som er klar nok til å kunne peke ut en retning for vår motstand samtidig som de mest destruktive kreftene ekskluderes. Et standpunkt som er åpent nok til å gjøre det blir mulig å definere denne retningen gjennom en åpen samtale. Mine erfaringer fra forskjellige prosjekter der vi jobber med å gjøre det mulig for aktivister fra forskjellige sosiale bevegelser å lære fra hverandres kamper – for eksempel den irske grasrotsamlinger, det globale tidsskriftet om og for sosiale bevegelser, Interface, og mest nylig, en mastergrad i ”Community Education, Equality and Social Activism” – har overbevist meg om at det eksisterer rom for slike samtaler, og at disse samtalene er mer kompliserte og tar lenger tid enn det man kanskje skulle trodd på forhånd.
Mine erfaringer tilsier at slike prosjekter skaper rom for at nye former for motstand kan vokse frem – dette til tross for at de på ingen måte utgjør et instrumentelt forsøk på å komme i en ledelsesposisjon på vegne at et lite parti eller en liten NGO, men en genuin lojalitetsfølelse aktivister imellom. Vi kan med andre ord ikke ta snarveier til allianser mellom sosiale bevegelser eller stanse nyliberalismens fremvekst ved å referere til en teoretiker eller en organisasjon. Om det fantes et enkeltstående og ferdigformulert eksempel, ville det selvfølgelig vært mer overbevisende enn prosessen jeg skisserer her. Men det mangfoldet som preger den europeiske venstresiden, viser jo nettopp at vi ikke velger våre teoretiske og politiske allianser på en måte som overbeviser andre om at vi har funnet den ene riktige retningen. Jeg sier ikke dette for å påstå at vi kan klare oss uten teorier og organisering. Jeg sier det heller for å relativisere de teoretiske og organisatoriske modellenes posisjon. Det dreier seg til syvende og sist om måtene vi, ikke-eliten, lærer å snakke og handle sammen – og framgangsmåten må dømmes ut ifra et helhetlig standpunkt: en bevegelse av bevegelser som søker å styrke vår evne til kollektiv selvorganisering.
Oversatt av Alf Gunvald Nilsen, Joakim Møllersen og Marie Jones.
