Mai er flaggmåneden framfor noen. Den er ikke bare skjønn og mild som Mozart, men rommer dager for arbeiderklassens kamp, den historiske frigjøringen fra Hitlers nazisme, vår nasjonaldag, himmelspretten samt den kristne kirkes bursdag – og ved alle disse anledninger skal det flagges.
Hva er så et flagg? Flags are bits of colored cloth that governments use first to shrink-wrap people’s minds & then, as ceremonial shrouds to bury the dead.
Det er ikke bare retorikk.
Den indiske forfatteren Arundhati Roy gir oss en slående sannhet, som ikke kan gjentas ofte nok. Likevel er det langt i fra den eneste sannheten, det er ingen entydig definisjon av begrepet flagg som sådan. Hun ser det i en viss sammenheng. Det er andre sammenhenger. Poenget må være å finne den historiske sammenhengen, jeg hadde nær sagt i hvert tilfelle. Definisjoner ender alltid opp i begreper som igjen krever sin forklaring. Jakten på den eneste riktige definisjonen kan du glemme.
Bli da heller med meg på et lide besøg i Sørlandsbyen Tvedestrand. Det upresise begrepet Sørlandet var det Vilhelm Krag som fant på. Byen ligger ved kysten, men har et typisk innlandsklima. Dessuten er den en bokby. Du kan hverken se byen fra skipsleia eller E 18, den er så liten og uunnselig at bysangens refreng går slik: Tvedestrand for den som ikke vet det.
Det ikke alle vet er at den også er bærer av en spesiell norsk tradisjon. I hovedgata til Tvedestrand, som heter Hovedgata, ligger en liten kafé, og hvis du er så heldig å måtte gjøre ditt nødvendige der, vil du finne et bilde av Kongen på do.
Dette er ikke bare en særnorsk tradisjon, men en sær norsk tradisjon, for bare nordmenn kan finne på noe slikt, vel?
Kaféen kan skilte med kaffe og kaker, siddeplasser ude, «melkefritt, speltmel, rettigheter og glutenfri.» For denne skaproyalisten er det imidlertid dobesøket som er det store. Bildet, og Kong Haakon VII skal det være, vil garantert gi deg mange tanker mens du sitter der og gjør det du må (ev står). Kanskje tenker du på Kongehusets yngste representanter som smiler hele veien fra Lockhead Martin-fabrikken til Dubai. Eller kanskje du tenker på svart-hvitt-fotoet av Laffen som kjøper billett på HoImenkolltrikken, eller hans far «H7» som har uttalt: «Jeg er også kommunistenes konge» da han gikk til AP-Hornsrud for å be ham danne regjering.
I tillegg til bildet av mannen som indirekte var en folkevalgt konge, kan
tvedestrandskaféens toalett oppvise et interiør og farger som kan gi assosiasjoner til okkupasjonsdagene. Innredningen har imidlertid den forrige eieren stått for. Den nye, som hjerteligst serverer meg kaffe og suksesskake, ryster bare oppgitt på hodet da jeg kommenterer majesteten i glass og ramme inne på avlukket. «Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med toalettet», sukker hun oppgitt. «Behold det som det er!”, sier jeg, får kaffen i halsen og gir henne et foredrag ikke ulikt det du leser nå.
«Det er jo en installasjon, et kunstverk hele dassen!» utbryter jeg; og får fruene ved nabobordet til å sette formiddagsteen i halsen. Jeg kjører i vei med glødende patriotisme, de gamle damene får sikk-sakk-smil, og da jeg svinger opp med «Patria o muerte» som opphavelig er Ernesto «Che» Guevaras ord i FN 1964, ber tvedestrandsfruene om regningen.
Men parolen var reell nok for mange, også Tvedestrands sjømenn og -kvinner under det vi omtaler som Krigen.
Nede ved havna, mellom Rådhuset og flyte-bryggepils og -pizza, vil du finne en minnestøtte til ære for «ofre fra verdenskrigen 1940-1945». Sju navn står nevnt på ei tavle, ved siden av Kåre Oruds relieff. (Kunstnerens navn står ikke, det er en lei tradisjon blant billedhoggere å være anonyme.) Googler du navnet på en av de falne, finner du en ung sjømann, sannsynligvis oppført med dato for fødsel og død under overskriften Crew List – No survivers. Nazistene tok sine første krigsofre allerede i 1939. Til sjøs var flagget ikke bare noe som viste skipets nasjonalitet, det var også et frihetens symbol.
Er nasjonaldagen en nasjonalistisk dag?
Siden jeg var liten har jeg fått iskrem og pølse på 17. mai, men også fått høre at dagen bare er iskrem og pølse nåtildags. Kanskje fikk jeg høre litt om hva dagen egentlig dreier seg om, men ikke så mye. Henrik Wergelands kamp mot jødeparagrafen i grunnloven, som hans far hadde vært med på å stifte, hørte jeg først om som voksen, og i alle fall ikke på skolen!
Historieløshet er et våpen for makta. Det er blant annet derfor uhyre viktig å snakke om historien. Ikke minst den nære. Dessverre velger noen heller å beklage seg over flaggvifting og jubel blant små og store. Flaggvifting og iskremspising kan sikkert betraktes som tanketomme sysler. Men fra dette til å konkludere med at 17. maitoget representerer en farlig nasjonalisme, er lite oppbyggelig.
I Norge har nasjonalisme vært del av et demokratisk prosjekt og motstandskamp mot unionsmakter og okkupanter. Herrefolkets nasjonalisme er noe helt annet. En internasjonalist må kunne se at nasjonalisme (og flagget) kan stå for folkenes rett, altså hvert folks rett til å leve som et folk. Noen kaller Norges ekspansive økonomiske og militære politikk ute i verden for «nasjonalisme». For noe tåkeprat. Det rette navnet er imperialisme! Er det et ubehagelig ord å bruke?
Det blir et lite kor av dette våset hvert år så snart vi er i gang med flagg-måneden mai, og det låter like falskt hver gang, spør du meg. Særlig skremmende «nasjonalistisk» forstår jeg ikke at det kan være, med de flaggviftende ungene på Oslo hovedgate, oppkalt etter en Karl Johan som for øvrig var i mot hele greia.
Ja, og «Hurra!» er opprinnelig et kamprop, som skal ha betydd «Drep dem!», men det forandrer ikke denne historiske sammenheng, for ikke å si den historiske gleden over vår selvstendighet.
I år ble det sågar hevdet at det går en linje fra barnetoget på Karl Johan 17. mai til rullende tanks i Afghanistan og til terroristens barnemord 22. juli 2011.
Så bilde av Kongen på do er en tradisjon verdt å holde på, som en historisk kuriositet, som en påminnelse om at vi alle må bringe historiekunnskap videre. Og kanskje for å bringe litt humor inn i denne krampaktige debatten hver mai.
