Stålhjertene i Lorraine – tilbakeslaget for arbeiderbevegelsen i Frankrike

Stålverk like utenfor Longwy i Nord-Frankrike, anno 1978. Foto: Bruno Barbaresi

Massiv nedleggelse av stålindustrien kombinert med en offentlig debatt som dreide rundt anti-totalitarisme bidro til ubotelig skade for den franske arbeiderbevegelsen rundt 1980. 

Idar Helle
Om Idar Helle (3 artikler)
Idar Helle er historiker med norsk og europeisk arbeidsliv som spesialfelt. Han jobber som utreder i De Facto - Kunnskapssenter for fagorganiserte.

I forbindelse med Knut Kjeldstadlis 70-årsdag får han et festskrift i form av en bok i gave for å ære hans virke som arbeiderbevegelseshistoriker. Lanseringen av Kollektive bestrebelser er i dag klokken 18:00 på Nordick Black Theatre på Grønland i Oslo. Forfatteren av denne artikkelen, Idar Helle, er også en av redaktørene for boken.

Også tilbakeslag og nederlag, enten de er kortvarige eller framstår uavvendelige, hører med til historieskrivingen om politisk mobilisering og sosiale bevegelser. Når slike tilbakeslag får dyptgripende virkninger, som tilfellet har vært med nedbrytingen av den organiserte arbeiderklassen i den vestlige verden etter 1980, utgjør de orienteringspunkter for å forstå vår egen nåtid. Denne artikkelen retter oppmerksomheten mot to historiske hendelsesforløp i Frankrike i 1970-årene, deres indre forbindelser og mulige kausalitet, samt hvordan de to forløpene foranlediget et politisk og ideologisk tilbaketog for den organiserte arbeiderklassen i årene som fulgte.

I desember 1978 kom regionavisa Le Républicain Lorrain med nyheten om at den franske staten og bedriftseierne var blitt enige om å legge ned 12 500 arbeidsplasser i stålindustrien i småbyen Longwy, nordøst i Frankrike.1 Beslutningen utløste sterk motstand. Utover vinteren og våren 1979 var det et veritabelt sosialt opprør som fant sted i Longwy og regionen Lorraine. Massedemonstrasjoner, materielle ødeleggelser og okkupasjoner av fabrikklokaler, radiostasjoner og offentlige bygninger florerte. I Longwy-distriktet så vel som i Paris gjennomførte commandos tilhørende den lokale fagopposisjonen direkte aksjoner som fikk stor oppmerksomhet. Den dominerende CGT-fagforeningen svarte med å starte sin egen piratradio, Radio Lorraine Cæur d’Acier (Radio Lorraine Stålets hjerte), som vant lyttere i kampen mot nedstengningen av stålverkene.2

Omslag for boken, designet av Trine Rogg Korsvik.

Kampen for arbeidsplassene i den viktige stålsektoren slo tungt inn i fransk politikk i 1979. Innledningsvis fikk les metallos i Lorraine støtte fra
partiene på venstresiden og presidentkandidat François Mitterrand. Likevel endte kampen for stålindustrien i byen og regionen med nederlag. Høsten 1979 undertegnet fagforeningene en felles avtale med bedriftseierne om restrukturering av næringen i Lorraine. På landsbasis gikk antallet arbeidsplasser i stålindustrien ned med tre firedeler, fra 160 000 til 40 000 i årene mellom 1976 og 1995. I Longwy var det slutt på all stålproduksjon fra 1987. Nedleggingsbølgen i stålindustrien kom også til å bety slutten for samarbeidsånden og politikkens primat i den opprinnelige delen av det europeiske integrasjonsprosjektet, Kull- og stålunionen.

Noen år tidligere, fra midten av 1970-årene, hadde konsentrerte angrep mot «totalitarismen» på venstresiden begynt å prege det kulturelle og politiske liv i Paris – og dermed Frankrike.3 I essays, bøker og tidsskriftartikler tok en voksende gruppe intellektuelle stadig kraftigere og mer uforsonlige oppgjør med de marxistiske og revolusjonære perspektivene som hadde hatt en sterk posisjon i fransk samfunnsdebatt etter 1945. Michael Scott Christofferson hevder at stilt overfor svak ideologisk motstand klarte nyfilosofene og «antitotalitære» intellektuelle, som ofte beveget seg fra ytre venstre til en politisk sentrumsposisjon, å marginalisere marxismen og skade legitimiteten til den revolusjonære politiske tradisjonen i Frankrike. På dette viset åpnet de veien for post-strukturalismens og seinere nyliberalismens framganger i 1980 og 1990-årene.4 Fra å være venstresidens lysende by etter 1945, var Paris blitt «den europeiske reaksjonens hovedstad», slo Perry Anderson fast i et essay tidlig i 1980-årene.5

Det finnes flere samfunnsvitenskapelige og historiefaglige innganger tilgjengelige for å forklare tilbakeslagene for arbeiderbevegelsen de siste 40 årene. En populær inngang starter med formularet om maktovertakelsen til Thatcher og Reagan omkring 1980, og ender med nyliberalismens maktfullkommenhet globalt en generasjon seinere. En annen inngang vektlegger strukturelle forhold på makronivå i økonomien, der endringer i kapitalismens produksjons- og organisasjonsformer har sikret kapitaleierne sterkere kontroll over lønnsarbeidet, og redusert eller endatil fjernet arbeidernes og fagbevegelsens muligheter for kollektiv organisering.6

Denne artikkelen avviser ikke disse forklaringene, men vil dreie oppmerksomheten mot årsaker som har vært mindre framme så langt, og som har med utfallet av bestemte historiske og politiske begivenhetsforløp å gjøre. Her tenker jeg særlig på hvordan arbeiderklassens viktigste kollektive uttrykk – fagbevegelsen og arbeiderbevegelsens politiske partier – har møtt systematisk motstand og politiske kampanjer som har drevet dem fra skanse til skanse, og som over tid har forvandlet partiene og fagorganisasjonene, og gitt dem en mer marginal rolle enn tidligere i det politiske liv. I Frankrike på 1970-tallet var totalitarisme-ordskiftet og kampen om stålet to vidt forskjellige døme på dette. Men det eksisterer etter mitt syn også en viss indre sammenheng mellom disse to historiske prosessene. Et underliggende spørsmål i artikkelen er i hvilken grad utfallet av disse to stridene også handler om arbeiderbevegelsens indre politiske og ideologiske svakheter da den først kom under veritabelt angrep.

LES OGSÅ av Idar Helle og Knut Kjeldstadli: Det norske sosialdemokratiet — fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt

Stålunionen og arbeiderbevegelsen
Den politiske og økonomiske integrasjonen i Europa fant sin opprinnelige form i grensestrøkene langs Rhinen, i industribyer som Saarbrücken (Tyskland), Charleroi (Belgia), Dudelange (Luxembourg) – og Longwy (Frankrike). Da Det europeiske kull- og stålfellesskapet (EKSF) ble opprettet i 1952, var det overnasjonal politisk myndighet med kullgruvene og stålverkene i dette kjerneområdet det hele handlet om.

Kull- og stålunionen var et tidsspesifikt og sterkt politisk regulert samarbeid. Ambisjonene om overnasjonal politisk styring var klare, og ved roret som president for EKSFs eksekutivorgan, La haute autorité, satt Jean Monnet, «den europeiske ideens far». Samtidig var Monnet og Den høye autoritet både oppmerksomme og omsorgsfulle overfor de sterke privatkapitalistiske interessene til stålmagnatene som dominerte produksjonssiden i EKSF.

I Frankrike og Vest-Europa i 1950- og 1960-årene var verdiskapningen i stålindustrien regnet som en sentral forutsetning for velstand og velferd i det moderne industrisamfunnet. For den franske fagbevegelsen sto stålproduksjonen og dens fremste region, Lorraine, som et nasjonalt symbol på styrke og håp for framtida. De godt organiserte arbeiderne, les metallos, var røffe i stilen og sett på som nær uovervinnelige.

Det var den kommunistiske delen av arbeiderbevegelsen som hevet fanen høyt blant arbeiderne i tungindustrien. Kommunistpartiet PCF og deres allierte i fagorganisasjonen CGT var kaldkrigsisolert fra den øvrige venstresiden fra 1947 og en femtenårsperiode framover.7 Dette endret seg gradvis med maktovertakelsen til Charles de Gaulle og overgangen til den femte franske republikken i 1958. Mellom ulike politiske miljøer på venstresiden vokste det fram en diskusjon om behovet for å samle venstrekreftene dersom president de Gaulle og det gaullistiske maktapparatet noen gang skulle overvinnes. Hos kommunistene fikk en fløy rundt Waldeck Rochet midt i 1960-årene flertall for en tilnærming til sosialistene og det uavhengige venstre. I det oppsplittede partilandskapet blant sosialistene sto François Mitterrands gruppering FGDS (1965–68) også for en samlingsstrategi, mens SFIO (1905–1969) og den gamle garde under Guy Mollet avviste enhver form for samarbeid med PCF.8

Så, mai 1968: Studentopptøyene ble til generalstreik, landet sto stille, og de Gaulle søkte tilflukt hos sine generaler på basen i vesttyske Baden-Baden. Først tidlig i juni gjenvant regimet politisk og administrativ kontroll. I forhandlingene med statsminister Pompidou i arbeidsministeriet i Rue de
Grenelle 25.–27. mai, var det i høy grad CGT som satte dagsorden og bestemte hva det ble forhandlet om.9 I årene like etter 1968 var den organiserte arbeiderklassen klart på offensiven overfor statsapparatet og kapitaleierne.

Industrisosialismen i Fellesprogrammet
I 1970-årene utspilte det seg et ideologisk drama på venstresiden i fransk politikk. I juni 1972 undertegnet Sosialistpartiet, Kommunistpartiet og småpartiet MRG Programme commun, Fellesprogrammet, et politisk og etter mitt syn primært industrisosialistisk valgprogram som nådde bredt ut blant velgerne.10 Programmet fikk sitt organisatoriske uttrykk gjennom valgalliansen Union de la Gauche (Venstreunionen, 1972–77). Med politisk program og valgallianse på plass var den politiske makten innen rekkevidde for sosialistene og kommunistene i Frankrike.

Både PS og PCF hadde en uttalt målsetning om sosialistisk samfunnsendring. Varselet om et mulig forestående, dyptgripende politisk oppbrudd brakte en nerve inn i fransk samfunnsdebatt. Det var sterke krefter, også på venstresiden, som var imot å få det store og godt organiserte kommunistpartiet i en posisjon med kontroll over deler av statsapparatet. Under forhandlingene om Fellesprogrammet var det særlig to temaer som skapte vansker i forhandlingene mellom PS og PCF.

Politisk styreform. Sosialistpartiet fikk gjennomslag for at det liberaldemokratiske prinsippet om valg og flerpartisystem, som sikret prosedyrene for alternering av statsmakt mellom ulike politiske blokker, skulle anerkjennes i programmet. For Kommunistpartiet var dette et brudd med tradisjonell politisk tenkemåte. Med utgangspunkt i dogmet om proletariatets diktatur hadde partiet tidligere framholdt at når partiet kom til makten gjennom valg, ville partiets politikk for arbeiderklassen sikre stadig sterkere tillit i denne viktigste sosiale klassen. Forstått slik trengte ikke partiet forholde seg til seinere valgnederlag og nye maktskifter som en aktuell mulighet.11

Ved å akseptere den liberaldemokratiske styreformen som åpnet for nye maktskifter gjennom valg, gjorde Kommunistpartiet en ideologisk innrømmelse av betydning, selv om formuleringene i eget partiprogram ikke ble endret i første omgang.12 Som et ledd i totalitarisme-ordskiftet og den generelle politiske diskusjonen med PS, valgte PCF i 1976 å sløyfe enhver henvisning til doktrinen om «proletariatets diktatur». Tvilen om kommunistene var til å stole på i spørsmål om folkestyre og sivile rettigheter, ble imidlertid utnyttet av Venstreunionens motstandere så lenge Fellesprogrammet sto på den politiske dagsordenen i Frankrike.

Fordelingen mellom statlig og privat eierskap i næringslivet. Det andre tunge forhandlingstemaet i Fellesprogrammet var les nationalisations, hvordan industrien, bankene og næringslivet skulle organiseres gjennom statlig eller privat eierskap i en framtidig, sosialistisk nasjonaløkonomi. Både PS og PCF hadde offentlig eierskap og styring over betydelige deler av den økonomiske virksomheten i landet som utgangspunkt. For Kommunistpartiet hadde statlig eierskap et mer grunnleggende politisk formål enn hos sosialistene. Den enkelte nasjonaliserte bedrift var et strategisk virkemiddel for å sikre utøvelsen av det politiske programmet som skulle lede fram til en fransk sosialismemodell.

Sosialistpartiet vurderte stålindustrien som en av tre næringer der staten og offentlige myndigheter hadde «et særskilt ansvar».13 Stålindustrien skulle av den grunn nasjonaliseres og komme under statlig eierskap. Forhandlingene om eierskap var så harde at de holdt på å velte avtalen om Fellesprogrammet. Også på dette punktet aksepterte Kommunistpartiet etter hvert et kompromiss som lå et godt stykke unna partiets langsiktige målsetninger.

Det er liten tvil om at samlingen om Fellesprogrammet i juni 1972 ga oppdrift og politisk uttelling for PS og PCF. Smågrupperingene på ytre venstre, med opphav i studentbevegelsen, var i ferd med å miste energien fra fire år tidligere. En toneangivende skikkelse på den maoistiske fløyen var Alain Badiou. I et essay om fransk politisk filosofi i 1970-årene, viser Badiou hva «reverseringene i 1972» innebar fra sitt ståsted på ytre venstre.14

These reversals were accelerated by the fact that the bourgeois counter-offensiv, via the Union of the Left and the Programme Commun, in the end left our ideologues completely disarmed. The adversaries, who up to this point had been on the defensive in the face of the revolts and the ideological rapid fire, finally started talking politics (that is, programmes and power) which is something of which the petty-bourgeois would-be revolutionaries are congenitally unable, being only the bearers of a principled, and thus abstract, vision of politics.15

Med Fellesprogrammet var en samfunnsomlegging i retning sosialismen på ny blitt et aktuelt og forholdsvis realistisk scenario i fransk politikk. I de fem årene Venstreunionen varte, gjorde venstresiden framgang i flere valg, samtidig som Sosialistpartiet halte inn på og til slutt gikk forbi PCF i oppslutning.16 Kommunistpartiets gradvise svekkelse overfor PS, var utslagsgivende for at PCF i 1977 trakk seg ut av Venstreunionen, og Fellesprogrammet ble skrinlagt. Det jeg skal se nærmere på her, er hvordan det felles, sosialistiske prosjektet for partiene og fagorganisasjonene kom til å lide ideologisk nederlag, først i den intellektuelle avis- og tidsskriftdebatten, så i akademia, og til slutt, innad i arbeiderbevegelsen – som i stålbyen Longwy – fram mot 1980.

Et ideologisk våpen blir til
Striden om Fellesprogrammet og om PCFs maktposisjon i fransk politikk startet for alvor med den store Solsjenitsyn-polemikken i 1974. PCF gikk til kraftige angrep på den sovjetrussiske dissidenten og utgivelsen av Gulag-arkipelet på forlaget Seuil. Kampanjen mot ‘anti-sovjetismen’ og Solsjenitsyn, framstilt som en politisk reaksjonær avhopper som kun var ute etter å skade ideen om sosialismen, slo fullstendig feil. I stedet ble den russiske forfatteren en nærmest uangripelig figur i fransk offentlighet, og PCFs retrett endte med at Gulag-arkipelet ble solgt i bodene på partiavisas store kulturelle event ‘Fête de l’Huma’ høsten 1974. Scott Christofferson sammenlikner kommunistpartienes håndtering av Gulag-arkipelet i Frankrike og Italia. For italienske PCI fikk Solsjenitsyn-debatten liten betydning, fordi partiet valgte en selvstendig håndtering som ikke lot Sovjetunionens interesser få forrang.17

I forhold til PCF viste PCI seg atskillig mer kritisk overfor USSR. I motsetning til det franske kommunistpartiet, som førte kampanje mot anti-sovjetismen, reagerte det italienske partiet på utvisningen av Solsjenitsyn fra USSR med åpen kritikk av den den sovjetiske politikken. Som konsekvens fikk verken Solsjenitsyn eller Gulag-arkipelet en viktig rolle i italiensk innenrikspolitikk. Dessuten brukte de franske intellektuelle posisjonen som PCI inntok overfor Solsjenitsyn og USSR til å påvise det arkaiske preget til PCF.18

I kjølvannet av Solsjenitsyn-polemikken kom en kraftig ideologisk offensiv mot totalitarismen, PCF og Venstreunionen til å prege det politiske liv i Frankrike. I bøker og tidsskrifter og politiske magasiner tok en framvoksende gruppe intellektuelle oppgjør med marxistiske og revolusjonære oppfatninger som de mente var uløselig forbundet med totalitarismen i Sovjetunionen. Emmanuel Le Roy Ladurie forklarte de anti-totalitære intellektuelles virksomhet slik: «they have taken on the grander task of reorienting intellectual discourse from its traditional focus on ‘right versus left’ toward ‘totalitarianism versus liberty’.»19

Hovedmotstanderen var utvilsomt Kommunistpartiet. Det kan se ut som om PCF og det sentrale partiapparatet under ledelse av Georges Marchais, var preget av svak dømmekraft og overdreven tro på egen politisk og ideologisk styrke i oppgjørene som fulgte.20 Etter at den innledende motoffensiven fra PCF i Solsjenitsyn-saken slo feil, møtte de intellektuelles anti-totalitære polemikk kun spredt motstand innen det intellektuelle og akademiske feltet. En hard feide mellom PCF og Jean Daniel i Le Nouvel Observateur om kommunistenes strategi under revolusjonen i Portugal sommeren 1975 sementerte denne situasjonen.21 Scott Christofferson går langt i å hevde at ‘de anti-totalitære’ i løpet av få år (1974–80) klarte å ødelegge troverdigheten til marxismen og den eldre revolusjonære tradisjonen i Frankrike.22 På denne måten ble de uavhengige intellektuelle miljøenes vanskelige relasjoner til PS og PCF ytterligere komplisert.23

I det ideologiske feltet utenfor partipolitikken sto PCF og Venstreunionens hovedmotstandere på et negativt formulert program: anti-totalitarismen. I akademia var det strukturalismen og dens arvtakere som utfordret marxismen og den historiske materialismen på brei front, og med suksess. Så tidlig som i 1983 skrev Perry Anderson:

(…) That after French Marxism had enjoyed a lengthy period of largely uncontested cultural dominance, basking in the remote, reflected prestige of the Liberation, it finally encountered an intellectual adversary that was capable of doing battle with it, and prevailing. Its victorious opponent was the broad theoretical front of structuralism, and then its post-structuralist successors. The crises of Latin Marxism, then, would be the result, not of a circumstantial decline, but of a head-on defeat.24

Det hersker altså ingen tvil om at marxismen, både som kritisk samfunnsteori og som politisk ideologi, ble varig svekket fram mot slutten av 1970-årene i Frankrike. Det trengs imidlertid en runde til om hva striden grunnleggende sett handlet om, og hvordan den forløp, før vi kan analysere følgene for industrisosialismen i Fellesprogrammet og det politiske oppgjøret om stålindustrien i Lorraine mot slutten av tiåret.

For de intellektuelle som støttet opp om totalitarisme-kritikken mot PCF og advarte mot Venstreunionen, var det viktig å etablere et tidsskille ved Solsjenitsyn-polemikken.25 Ifølge dem var det debatten som fulgte Gulag-arkipelet som endelig fikk venstreintellektuelle og opinionen til å forstå rekkevidden av Sovjet-totalitarismens redsler, og hvilken trussel partier som støttet Moskva-kommunismen utgjorde for ethvert samfunn, også Frankrike. Et viktig premiss for denne posisjonen, var oppfatningen om at venstreintellektuelle og partiene på venstresiden i hele etterkrigsperioden hadde lukket øynene og nektet å innse den politiske undertrykkingen i øst. Særlig Jean-Paul Sartre og miljøet omkring tidsskriftet Les Temps modernes ble gjort til skyteskive her.

Scott Christofferson avviser forestillingen om Solsjenitsyn-polemikken som startpunktet for en anti-autoritær kritikk blant intellektuelle på venstresiden i Frankrike.26 I oppgjøret med det han mener er en mytedannelse i det franske intellektuelle liv, rekonstruerer Scott Christofferson viktige sider ved ordskiftet om Sovjetunionen, sosialismen og spørsmålet om individuell frihet, fra 1945 og fram til årene like etter 1968. Her viser han hvordan Sartre og Maurice Merleau-Ponty allerede i 1950 skrev kritisk om under trykkingen og Gulag-fenomenet i Sovjet.27 Ifølge Christofferson kom Solsjenitsyns roman derfor ikke med nye opplysninger eller avsløringer. Snarere var det PCFs angrep på forfatteren og bokutgivelsen som ga «Gulag-metaforen» en særlig kraft i det franske ordskiftet.

En sentral konklusjon hos Scott Christofferson er at totalitarisme-kampanjen mot PCF og samarbeidet i Venstreunionen først og fremst var maktpolitisk motivert. Hensikten var å stoppe kommunistene fra å komme til makten, og hindre Fellesprogrammets program i å bli satt ut i livet. Toneangivende tidsskrifter og aviser som Le Nouvel Observateur, Esprit og Libération mente at den statssentrerte industrisosialismen i Fellesprogrammet sto i veien for autogestion: desentralisering av makt, sjølstyre i bedriftene og rom for individuell frihet.

Metoden var effektiv. Ved å fordømme Sovjet-kommunismen kontinuerlig, ved å påstå at PCF og til en viss grad CGT utgjorde en trussel mot sivilsamfunnet, og ved å insistere på at venstreintellektuelle, og særlig kretsen omkring partileder Mitterrand, opptrådte naivt i samarbeidet sitt med kommunistene, ble den kommunistiske bevegelsen gradvis svekket, samtidig som avstanden til Sosialistpartiet ble større. Totalitarisme-debatten i årene 1974–81 var med på å destabilisere alliansen mellom PS og PCF, og etter oppløsningen av Venstreunionen i 1977 bidro debatten til at det ikke lot seg gjøre å lage en ny, forpliktende politisk avtale foran presidentvalget i 1981.28

Ut fra hovedperspektivet mitt i denne artikkelen er det en viktig side ved totalitarisme-ordskiftet i 1970-årene, hvordan det skjøv til side andre spørsmål og satte breie sosiale lag utenfor det prioriterte politiske ordskiftet. I et spissfindig og ideologisk drevet debattklima var det lite rom for fordelingsspørsmål, næringsutvikling eller sosiale reformer som hadde en mer direkte betydning for mange franskmenn. PCF var på denne tida fremdeles
partiet der en stor andel av arbeiderklassen hadde sin politiske tilhørighet. Etter splittelsen i Venstreunionen var dette sosiale sjiktet på ny atskilt fra mellomlagene på venstresiden, og alene på vei inn i et goldt politisk landskap. I et stadig like høyrestyrt Frankrike, innenfor et europeisk integrasjonsprosjekt der det sosiale formålet med kull- og stålfellesskapet var under avvikling, bar det sosiale opprøret i Lorraine i 1979 preg av dette.

Krisen i europeisk stålindustri
I Frankrike hadde stålindustrien vært en pilar i den statlige planleggingen for industri og regionsutvikling i hele etterkrigsperioden. Staten ga økonomisk støtte til utviklingen av et konsentrert eierskap der stålprodusentene ble samlet i noen større konserner. Etter flere internasjonale etterspørselskriser i 1960- og 1970-årene, tok EF-kommisjonen i Brussel initiativ til rasjonalisering og omstrukturering i europeisk stålindustri. I løpet av 1977 la den belgiske kommisjonæren Étienne Davignon fram to tiltakspakker som skulle rasjonalisere driften og sikre bransjens framtid.29

Davignon-planene innebar en fornyet samordning av EFs industripolitikk på dette feltet. I en krisetid for stålindustrien var følgene merkbare i flere av medlemsstatene, ikke minst i Frankrike. De franske stålkonsernene og den franske regjeringen, under ledelse av president Giscard D’Estaing og statsminister Barre fra det liberale høyrepartiet UDF, gikk inn for sammenslåinger og nedskjæringer i bransjen. Stålverkene i Longwy i Lorraine og i Denain i regionen Nord ble besluttet nedlagt. Resten av stålvirksomheten i landet ble samlet og nasjonalisert i konsernet Usinor (1982), og så privatisert igjen da den franske stålindustrien igjen begynte å gå med overskudd i midten av 1990-årene.

Betalte Frankrike, og stålarbeiderne i Lorraine og i Nord, en særlig høy pris for krisa i europeisk stålindustri? Den historiske statistikken over produksjon og produktivitetsutvikling i René Lebouttes framstilling kan tyde på det.30 Frankrike nedla en forholdsmessig større andel av stålproduksjonen i kriseårene 1977–84 enn industrien i Belgia, Luxembourg og Vest-Tyskland i samme tidsrom. Samtidig var effektiviseringen og nedbemanningen i Frankrike så drastisk at landet mellom 1974 og 1995 gikk fra å ha blant de laveste til den høyeste produktiviteten, målt i antall tonn stål
produsert per årsverk, i denne industrien i Vest-Europa.

EF-kommisjonen og Étienne Davignons preferanser for markedsretting og privat eierskap viste seg heller ikke å være i Frankrikes favør. Lebouttes
framstilling viser et klart mønster der Kommisjonen og Davignon-planene lot de private belgiske og vesttyske stålmagnatene drive som før, mens statlige foretak eller stålindustri under statlig kontroll, som i Frankrike og Italia, opplevde et langt mer direkte press fra Kommisjonens side.31 Videre var det i det gamle tyngdepunktet i stålindustrien, i grenseregionene Lorraine, Saarland og Ardennene, at nedleggingene slo hardest inn. Dette var også regionene der fagforeningene og den politiske kulturen i arbeiderbevegelsen sto sterkest. I fransk sammenheng innebar dette en sterk medlemskapsbase for fagorganisasjonen CGT og sterk partipolitisk oppslutning om kommunistpartiet PCF. Sosialistiske og katolske stålarbeidere i Belgia, og SPDs sosialdemokratiske kjernetropper i Vest-Tyskland, mistet mange av kollegaene sine i disse årene, men de ble ikke utradert på samme vis som de dyprøde stålhjertene i Lorraine.32

Fordelingen av byrdene og planene om nedlegging av stålindustrien i Lorraine utløste våren 1979 et bittert oppgjør på toppnivå i fransk og tysk fagbevegelse.33 På dette tidspunktet søkte CGT for andre gang om medlemskap i den europeiske faglige samorganisasjonen, forut for kongressen til European Trade Union Confederation (ETUC) i München. Generalsekretær Georges Séguy i CGT ba i den forbindelse om et møte med sin vesttyske kollega. Heinz-Oskar Vetter, leder i DGB og tidligere president i ETUC, avviste forslaget om å møtes, blant annet med begrunnelsen om at CGT «førte kampen for stålindustrien i Lorraine med anti-tyske midler».34 Vetter argumenterte for at CGT sto i ledtog med kommunistpartiet PCF om «en anti-tysk kampanje» for å «samle velgere» omkring et «anti-tysk reservoar som fremdeles eksisterer i fransk offentlighet». De ideologiske motsetningene mellom ledelsen i de to sterke fagorganisasjonene kom tydelig fram i spørsmålet om tysk lederskap i EF og Europa: «PCF beskylder tyskerne og sosialdemokratiet for å ønske å bli den hegemoniske makten i Europa. På dette punktet vil jeg bare si: SPD er ikke kommunistpartiet i Sovjetunionen.»35 Tilsvaret fra Séguy i CGT var at dette var et nytt angrep fra DGB-lederen, for å hindre den største franske fagorganisasjonen medlemskap i ETUC, slik Vetter hadde gjort under hele presidentperioden sin der i tidsrommet 1974–80.36 Kommunistpartiets avisorgan L’Humanité slo tilbake mot DGB og Heinz-Oscar Vetter.

Han [Vetter] søker å intimidere oss. Han kommer igjen med beskyldningen om fremmedfrykt. Han ville like at Kommunistpartiet blir krympet ned til det som det er blitt i Forbundsrepublikken Tyskland. Samtidig som han tegner bildet av oss som de eneste forsvarerne av arbeiderne, av den nasjonale selvstendigheten.37

I det rådende politiske klimaet var det vanskelig for CGT og fagbevegelsen å få oppmerksomhet om det sosiale spørsmålet og arbeidsplassene som sto på spill i stålindustrien og den økonomiske nedgangskonjunkturen. En intervjusekvens i tidsskriftet Le Débat demonstrerte en eksplisitt vekting av anti-totalitarismens og anti-sovjetismens forrang foran det sosiale spørsmålet i Lorraine. Spørsmål fra tidsskriftet til Jorge Semprún, politisk flyktning og tidligere aktiv i det spanske kommunistpartiet: «What is it to be a leftist [intellectual]in France, today?»

[…] The essential question is not the barbarism of Pinochet, nor the demolition of the Lorraine steel manufacture, nor even the imperial redeployment of Reagan. The fundamental question is that of an attitude toward the USSR.38

Longwy, i stålets hjerte, 1979
Helt på starten av året 1979 mottok president Giscard d’Estaing et åpent brev fra en stålarbeider i Longwy. «Ved årets slutt i 1978 har De valgt å endevende gamle skikker med en kynisme med sidestykke kun hos dem som lager krig. De har tillatt ledelsen i stålindustrien å forære Lorraine nedleggingen av 20 000 arbeidsplasser.»39 Brevet avsluttet slik: «Vi advarer Dem om at vi er gått inn i en aktiv fase av selvforsvar for å kreve vår rett
til de essensielle nødvendighetene for vår overlevelse.»
40

I januar gikk 50 000 mennesker, ledsaget av presidentkandidat Mitterrand, gjennom gatene i Metz. Der Kommunistpartiet argumenterte hardt for nasjonalisering av stålindustrien for å berge arbeidsplassene i Lorraine, valgte Mitterrand i utpreget grad motspørsmålets kunst da han ble bedt om å svare på hva Sosialistpartiet og han ville gjøre med stålindustrien i Lorraine: «Er den franske industrien i stand til å tåle konkurransen? Gamle installasjoner? Ja, svært ofte? Er dette avgjort, kan man modernisere? Det er her regjeringens utilstrekkelighet kommer til uttrykk.»41

Mitterrand kritiserte altså den regjerende høyresidens håndtering, men var taus om hva han og PS ville foreta seg om de vant makten. Det kom da heller aldri noen ny alternativ stålplan for Lorraine fra PS, verken før eller etter valgseieren i 1981. Frigjort fra forpliktelsene overfor PCF i Fellesprogrammet, hadde ikke industrisosialismen lenger noen sentral rolle i Mitterrands politiske strategi.

Begivenhetene under den sosiale bevegelsen for stålindustrien i Longwy i 1979 kan deles inn i tre tidsfaser.42 De første fire månedene dette året var dominert av massiv mobilisering av lokalbefolkningen. Andre fase for Longwy-bevegelsen varte fra april og gjennom sommeren. Sammenstøtene i Paris, blant annet med okkupasjon av Eiffel-tårnet allerede i februar, hadde vært et forvarsel om en tendens som var der fra starten, men som etter hvert ble dominerende. Longwy og distriktet omkring ble hjemsøkt av såkalte commandos; små grupper av militante arbeidere og fagforeningsaktivister som utførte målrettede aksjoner mot offentlige bygninger, mot installasjoner og logistikk knyttet til stålverkene, og mot den offentlige orden mer allment.

I enkelte tilfeller fikk aksjonene også preg av oppskrudd rivalisering mellom de ulike fagforeningene og retningene i arbeiderbevegelsen. Janine Olmi beskriver en aksjon der et trettitalls «cédétistes» (medlemmer av fagorganisasjonen CFDT) brøt seg inn i rådhuset og sto for tyveri og ødeleggelser.43 PCF hadde borgermesteren i byen, og en av medarbeiderne hans utbrøt: «Men hva er det dere gjør? Det er en katastrofe … det er oss som holder til i rådhuset … slutt med dette med en gang.»44 I to spektakulære aksjoner om sommeren stanset commandos fra Longwy først en sykkeletappe under Tour de France i juli, og måneden etter var de inne i klubblokalene til FC Nantes og stakk av med fotballagets nyvunne cuppokal.

Fra og med september 1979 stilnet den sosiale bevegelsen, og stålnedleggingene i Lorraine ble primært et politisk spørsmål, som sirkulerte mellom det regionale og nasjonale nivået helt fram til presidentvalget våren 1981, uten å finne en brukbar løsning for arbeiderne i stålindustrien. I et tilbakeblikk minnes en aktivist i CFDT stemningen som bredte seg. «Man visste at det var tapt, men man var stolt av å ha vært på høyde med forgjengerne.»45

Etter stålet
«Farvel til proletariatet» var tittelen på et essay, av André Gorz, om samfunnsutviklingen i Frankrike og den vestlige verden ved inngangen til
1980-tallet.46 Nedleggingen av stålverkene i Lorraine var et dypt tilbakeslag for CGT og PCF. Like før 1980 kulminerte også medlemsoppslutningen i fagorganisasjonen så vel som i partiet. Det var i disse årene organisasjonsgraden i arbeidslivet stagnerte i en rekke europeiske land. I Frankrike gikk utviklingen umiddelbart videre til en klar tilbakegang for fagorganisasjonene. CGT alene mistet to tredeler av medlemmene sine mellom 1977 og 1990, metallarbeiderforbundet gikk fra 350 000 medlemmer til 65 000 i omtrent samme tidsrom.47 Samlet sett stupte organisasjonsgraden i Frankrike i 1980-årene til under ti prosent, under nivået i USA, og dermed lavere enn i noen annen vestlig industrinasjon.

Stengningen av stålverkene i nordøst innebar ikke avvikling av Frankrike som industrinasjon. I skyggen av sin tyske nabo over Rhinen har Frankrike, tross flere svake konjunkturer, maktet å beholde viktige deler av sin industrielle base. Lorraine, 1979, var heller ikke slutten for fagbevegelsen som en kampkraft i det franske samfunnet. I sterkere grad enn på kontinentet for øvrig, har de franske fagorganisasjonene med CGT i spissen, fortsatt å sette press på myndighetenes reformer knyttet til spørsmål om offentlige tjeneste- og transporttilbud, sosiale ytelser, pensjonsordninger og lovgivning i arbeidslivet.

Fra kampen mot Juppé-planens jernbanereform og pensjonsinnsparinger i midten av 1990-årene, og fram til våkenatt-bevegelsen «Nuit debout» og fagbevegelsens motstand mot arbeidslivsreformene i 2016–17, har det stått en serie større sosiale bataljer mellom den politiske makteliten, den organiserte arbeiderklassen, og med «Nuit debout» også prekæriatet i fransk arbeidsliv. Sjøl om de sosiale bevegelsene noen ganger har utløst retretter fra blant annet Juppé, Chirac, Sarkozy og Hollande, så har fraværet av et alternativt politisk prosjekt hos reformkritikerne i arbeiderbevegelsen vært et åpenbart svakhetstegn. Utfallet av hendelsesrekkene i 1970-årene kaster fortsatt skygger.

Fotnoter:
1. Le Républicain Lorrain,10.12. 1978: «Usinor: 12 500 emplois supprimés». Gjengitt i Janine Olmi, Longwy 1979. Les resorts d’un soulèvement pour que demeure la vie, L’Harmattan, Paris, 2011, s. 19.
2. Film-documentaire.fr: «Radio Lorraine Cæur d’Acier» og Olmi 2011.
3. Michael Scott Christofferson, Les intellectuels contre la gauche. L’idéologie antitotalitaire en France, 1968–1981, Agone, Marseille, 2009. Engelskspråklig originalutgivelse, Bergahn Books, Oxford, 2004.
4. Razmig Keucheyan, The Left Hemisphere. Mapping Critical Theory Today, Verso, London 2013, ss. 7–32, og Christofferson 2009, ss. 147–204 og ss. 242–302.
5. Perry Anderson, In the Tracks of Historical Materialism, Verso, London, 1983, sitat s. 32.
6. Se for eksempel Andreas Bieler et al. (ed.), Labour and Transnational Action in Times of Crisis, Rowman & Littlefield, London 2015.
7. Parti communiste français (PCF), stiftet 1920, og Confédération générale du travail (CGT), stiftet 1895.
8. Fédération de la gauche démocrate et socialiste (FGDS, 1965–68). Section française de l’Internationale ouvrière (SFIO), stiftet 1905, skiftet navn til Parti Socialiste (PS) i 1969 som et ledd i samlingen blant sosialistgrupperingene i denne perioden.
9. Zancarini-Fournel, Michelle, Retour sur «Grenelle»: la cogestion de la crise? ss 443–460, i Dreyfus-Armand, G. et al, Les Années 68. Le temps de la contestation, Éditions Complexe, Paris, 2000.
10. Jean-François Sirinelli (ed.), Dictionnaire historique de la vie politique francaise au XXe siècle. Om «Programme commun de gouvernement», ss. 1014–16. PUF, Paris, 2003. Mouvement des radicaux de gauche (MRG, 1973–1994) brøt ut som venstrefløy fra det en gamle venstreliberale Parti radical (1901–2017).
11. Sirinelli 2003, s. 1014–16.
12. Sirinelli 2003, s. 1015.
13. Sirinelli 2003, sitat s. 1015. De to øvrige næringene var tekstil og telekommunikasjon.
14. Alain Badiou, The Adventure of French Philosophy. Verso, London 2012.
15. Badiou 2012, sitat ss. 5–6.
16. Valgresultatene i Frankrike i 1970-årene og fram til 1981 har et thrillerelement over seg, med venstresiden som stadig nærmet seg høyresiden i samlet oppslutning, og med en særskilt dynamikk innad på venstresiden mellom de historiske rivalene PCF og PS som i årene 1972–77 samarbeidet innad i Venstrefronten. I parlamentsvalget 1973, første valgomgang: PS 18,9 prosent, PCF 21,3 prosent, Venstreunionen samlet 46,7 prosent. Presidentvalget 1974, andre valgomgang: François Mitterrand (PS) 49,2 prosent av stemmene som felles kandidat for
Venstreunionen, knepent nederlag mot sentrum-høyrekandidaten Valéry Giscard d’Estaing. Særlig PS fortsatte framgangene ved lokale kanton- og kommunevalg i 1976 og 1977. Ved parlamentsvalget i 1978 fikk PS 22,8 prosent, PCF 20,6 prosent, men høyresiden beholdt flertallet i nasjonalforsamlingen. Ved første valgomgang i presidentvalget i 1981 fikk François Mitterrand (PS) 25,9 prosent, Georges Marchais (PCF) 15,4 prosent. I andre valgomgang fikk Mitterrand 51,8 prosent foran Giscard d’Estaing (48, 2 prosent), og sikret venstresiden makten i fransk politikk for første gang under Den femte franske republikken. Sosialistpartiets definitive triumf ble slått fast i parlamentsvalget noen uker seinere, der PS oppnådde 36,0 prosent og PCF 16,1 prosent av stemmene.
17. Partito Comunista Italiano (PCI, 1921–91).
18. Christofferson, sitat s. 121, min oversettelse. Solsjenitsyn-debatten er kun ett i rekken av døme der PCF og PCI forholdt seg høyst ulikt til sovjetrussiske og østeuropeiske politiske forhold, fra invasjonen i Praha i 1968, via behandlingen av østblokkens dissidenter i 1970-årene, og fram til de sovjetiske framstøtene i Afghanistan og Polen omkring 1980. For egen del har jeg tidligere behandlet reaksjonene på Praha 68 fra et fagorganisasjonsperspektiv i Helle, Kjeldstadli og Sørvoll (ed.) 2010, ss. 228–230.
19. CIA desember 1985, France: Defection of the Leftist Intellectuals, sitat s. 4. Denne CIA-rapporten om politisk utvikling blant intellektuelle i Frankrike ble avgradert i 2011, og gjort tilgjengelig i fransk presse av Mediapart.fr med artikkelen 14.04.2017: «Quand la CIA s’attelait à démanteler la gauche intellectuelle française».
20. Det er vanskelig å finne opplysninger i faglitteraturen som bryter med et slikt inntrykk av PCF og generalsekretær Marchais (1972–93) på akkurat dette området, se blant annet
Sirinelli 2003 og Christofferson 2009.
21. Christofferson 2009, ss. 173–182.
22. Christofferson 2009, ss. 147–148.
23. Christofferson 2009, ss. 147–204 og ss. 242–302.
24. Anderson 1983, sitat s. 33.
25. Sudhir Hazareesingh, Political Traditions in Modern France, Oxford University Press, 1994, s. 288–313 og Christofferson 2009, ss. 117–118.
26. Christofferson 2008.
27. Christofferson 2008, s. 49.
28. Christofferson 2008, s. 147.
29. René Leboutte, Histoire économique et sociale de la construction européenne. P.I.E. Peter Lang, Brussel, 2008, ss. 486–492. Den første Davignon-planen ble vedtatt av Rådet i EF mars 1977, og hadde fire målsetninger: Bevare et felles europeisk stålmarked, restrukturering og modernisering av stålprodusentene i møte med konkurransen på verdensmarkedet, gradvis innføring av enhetlige priser på bestemte produkter i det europeiske markedet, samt sosial- og regionpolitiske planer for arbeiderne og distriktene der stålindustrien skulle rasjonaliseres bort. I den andre Davignon-planen vedtatt i desember 1977 ble all statlig krisestøtte til bransjen forbudt. Leboutte viser at en forsterket etterspørselskrise fra høsten 1979 bidro til at målet om et koordinert stålmarked i EF aldri ble oppnådd. Omstruktureringen og nedleggingen av produksjonsstedene i medlemslandene ble derimot gjennomført som planlagt.
30. Leboutte 2008. Se kapittel 18, tabell 1–7, og kapittel 19, tabell 1–5, ss. 464–506.
31. Leboutte 2008, ss. 493–498.
32. Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD), stiftet 1875.
33. IISH ETUC mappe 1001. Denne framstillingen av polemikken mellom CGT og DGB er basert på et noe ufullstendig kildemateriale i ETUC-arkivet i IISH Amsterdam. Gjengivelse og sitater er basert på fotokopier av to udaterte artikler i henholdsvis Le Monde og L’Humanité, begge mest trolig fra mai 1979.
34. Deutscher Gewerkschaftsbund, stiftet 1949.
35. ETUC 1001. Le Monde, udatert mai 1979. Intervju med Oscar Vetter. Min sitatoversettelse.
36. ETUC 1001. Le Monde udatert mai 1979. Spørsmålet om CGTs representasjon i ETUC og EFs institusjonelle organer i kjølvannet av 1968 er tidligere behandlet i Helle 2010. CGT oppnådde fullt medlemskap i ETUC så seint som i 1999.
37. ETUC 1001. L’Humanité 29.05.79: «L’affaire Oscar Vetter» av Charles Silvestre. Min sitatoversettelse.
38. CIA 1985, sitat Semprún s. 5, hentet fra Le Débat og oversatt av CIA. Tidspunktet for tidsskriftutgivelsen framgår ikke i rapporten, men henvisningen til Ronald Reagan tyder på intervjuet er gjort tidlig i 1980-årene. Den åpne vektingen av Sovjet-spørsmålet opp mot industrinedleggingen i Lorraine gjør det likevel relevant i denne sammenheng.
39. Sitat fra brev 02.01.79 til en ikke-navngitt stålarbeider i Longwy, i Olmi 2011, s. 23.
40. Olmi 2011, sitat s. 23.
41. Olmi 2011, sitat Mitterrand gjengitt fra reportasje Radio SOS Emploi, min oversettelse, ss. 26–27.
42. Olmi 2011.
43. Confédération Francaise Démocratique du Travail (CFDT), stiftet 1964.
44. Olmi 2011, sitat s. 31.
45. Olmi 2011, intervjusitat s. 23.
46. André Gorz, Farvel til proletariatet. Pax forlag, Oslo, 1981. Fransk originalutgave 1980.
47. Idar Helle, «En annen verden er mulig». Streikebevegelsen i Frankrike i 1995. Hovedoppgave historie, UiB, 2000. Utgitt på Unipub forlag, Oslo, 2001, ss. 38–46.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • tror ikke på dommedag..

    «For den franske fagbevegelsen sto stålproduksjonen og dens fremste region, Lorraine, som et nasjonalt symbol på styrke og håp for framtida. De godt organiserte arbeiderne, les metallos, var røffe i stilen og sett på som nær uovervinnelige.»

    Så hva gjør en så, om en ønsker å bryte ned dette uovervinnelige proletariatet..?

    Jo, en importerer et nytt et. Med langt fra vestlige verdier og tankesett.

    Og når en så klarer å få venstresiden til å fronte denne importen – ja så kan globalkapitalistene le hele veien til banken.

    Den samme venstresiden vil selvsagt protestere på denne enkle analyse – og således bekrefte hva undertegnede her noe forenklet viser til.

    • Joakim Moellersen

      Det er jo ikke det som gjorde at stålindustrien i Lorraine blei nedlagt. Heller ikke gruvene i England og Wales. Heller ikke tungindustrien i Øst-Europa eller klesindustrien i Sør-Europa. Og heller ikke den industrien som har forsvunnet fra Norge.

      • tror ikke på dommedag..

        Du bekrefter her bare det som var mitt hovedpoeng.

        Og som er årsaken til at motkreftene til sosialdemokratiet vinner frem.

      • børre arnold

        Dette har du helt rett i skulle man hatt stålindustri i Norge fremdeles måtte folk være villige til å fortsette å subsidiere denne, hadde sannsynligvis heller ikke vært mulig pga EØS avtalen bla.