Foto: Bjørn Smestad
Mann krysser jeg, datasystemet sier kvinne. Jeg er en mann, en mann med kvinnelig personnummer. Bibliotekaren ser forvirret ut, hun er også enig i at jeg er en mann og hun forstår ikke hvorfor systemet nekter å legge meg inn som mann når jeg så opplagt ser ut som en og også selv hevder å være en.
Så må jeg forklare: det er fjerde gang bare denne uken: Jeg er transkjønnet og fikk tildelt kvinne som kjønn ved fødselen. Jeg har ikke fått nytt juridisk kjønn, for jeg ikke er kastrert. Det jeg føler jeg sier til en vilt fremmed er: Jeg er en freak med fitte, så nå vet du det, og jeg vet du kommer til å tenke på det og si det til alle du møter både i dag og i morgen.
Dette er ekstremt ydmykende for meg, og jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne låne en bok uten å måtte snakke om tissen min.
Må jeg kastrere meg?
Jeg hadde fått ”mann” som juridisk kjønn om jeg hadde kastrert meg, så hvorfor gjør jeg ikke bare det da? Les overskriften igjen! (Det kreves for øvrig både at man har diagnosen f64.0, transseksualisme, og at man er kastrert. Kun 20 prosent av alle som søker om å få denne diagnosen får den, noe som igjen betyr at tilgangen til medisinsk hjelp om muligheten til å endre juridisk kjønn tilfaller et lite mindretall av de som trenger det).
Dette er en problematikk jeg opplever nesten daglig. Det skjer når jeg skal reise, hente medisiner på apoteket, hente pakker på posten, stemme ved valg, søke på jobb, få attester og vitnemål fra tidligere utdanning og jobb, ordne ting i banken, gifte meg og gå på nav. Jeg føler at jeg mister kontroll over livet mitt, fordi jeg har et juridisk kjønn som ikke identifiserer meg, hverken den jeg føler meg som eller den jeg ser ut som.
Ydmykende
Alltid å bli oppfattet som feil kjønn er ydmykende og en psykisk påkjenning, som kan være vanskelig å forestille seg for de av oss som har rett juridisk kjønn og et utseende som støtter opp under både identitet og juridisk kjønn.
Det er 35 år siden vi fikk en abortlov i Norge, som gir kvinner reell råderett over egen kropp. Kvinnens makt over egen kropp har alltid stått sentral i den feministiske kampen, i alt fra kampen mot sexisme, mot voldtekt, mot sexarbeid under press, mot skjønnhetstyranniet og nå; fra og med i dag; retten til å bli anerkjent som kvinne uten kirurgiske inngrep.
Statens makt over kroppen
I det du blir født tildeles du et juridisk kjønn. I Norge finnes det to juridiske kjønn; kvinne og mann, det er umulig å eksistere som en borger av den norske staten uten et juridisk kjønn og et personnummer (det tredjesiste sifferet er partall for kvinner og oddetall for menn).
Det er ikke individene selv som erklærer at jeg er en jente eller jeg er en gutt ved fødselen, det er helsepersonell som foretar det jeg velger å kalle en kvalifisert gjetning. Barn med penis blir tildelt kjønnet mann, og barn med vagina blir tildelt kjønnet kvinne. Så behandler vi dem som gutter og jenter og forventer at dette skal stemme.
Får ikke rømme fra kjønnet
Med utgangspunkt i følgende barn vil jeg skissere hva vi i vårt samfunn anser for en normal, logisk og obligatorisk sammenheng mellom kropp og kjønn: Et lite barn med penis blir født, barnet får kjønnet mann i alle sine papirer og pakkes inn i lyseblått. Så forteller vi denne gutten at han er en gutt og lærer barnet hva som følger med dette. Han skal omtales med pronomenet han, han skal stå når han tisser, like jenter, ikke gråte for mye, like å klatre i trær og når han er flink, er vi meget påpasselige på å fortelle han at han er en flink GUTT.
Så hva skjer om kroppen, barnet (identiteten) eller seksualiteten ikke følger denne lineære utviklingen fra penis til heterofil mann? I vårt relativt likestilte samfunn, vil dette barnet faktisk kunne få en viss frihet når det kommer til valg av klær og adferd, men selve kjønnet og tittelen gutt/mann kan ikke dette barnet uten videre rømme fra.
Noen barn som blir født med penis oppfatter ikke seg selv som gutter, de ser ikke den logiske sammenhengen mellom penis og rollen/identitet/kategorien mann. Enkelte av disse menneskene vil tenke at de er kvinner, ikke at de vil bli det, men at de ER kvinner. All identitet og alle ønsker vil være basert på det som for dem er et like selvsagt faktum som det er for kvinner med vagina: Jeg er en dame.
Staten krever kastrasjon
Hva skjer så med dette juridisk tildelte kjønnet? Det er mange av disse kvinnene med penis som lever som nettopp det: kvinner. De oppfattes både av seg selv og andre som kvinner, det er bare staten som nekter.
Staten krever at disse kvinnene kastreres før vi anerkjenner dem som kvinner. Staten krever alvorlig irreversible kirurgiske inngrep for å gi kvinner en selvsagt rett, nemlig den å eksistere i vårt samfunn som en kvinnelig statsborger. Dette er brudd på grunnleggende menneskerettigheter! Og det er grunnleggende antifeministisk ikke å anerkjenne kvinners råderett over egen kropp.
Vi som samfunn må ta ansvar. Vi kan ikke tvinge kvinnekropper inn i normative fortellinger om kjønn, det er brutalt umenneskelig. Og det samme gjelder selvfølgelig for menn og alle andre kjønn.
Feminismen angår oss alle og menneskerettighetene skal gjelde oss alle.
Vi skal ikke presse mennesker til å kastrere seg!
