Den moderne indiske kvinnen skal være superwoman

Hun skal være både yrkesaktiv og familiens grunnpilar. Han skal skaffe inntekter og får ros, om han bidrar utover det til familien. Artikkelen er skrevet i samarbeid med Sabitha Sudarshan.

Sabitha Sudarshan
Om Sabitha Sudarshan (1 artikler)
Sabitha Sudarshan is a literature graduate from Delhi University (Lady Shri Ram College for Women),and holds a Diploma in Communication Management from Mudra Institute of Communications Ahmedabad. She currently works as a Strategic Planner in an advertising firm.
Ashish Singh
Om Ashish Singh (3 artikler)
Ashish Singh har en bachelor i journalistikk, master i Social Entrepreneurship og master i Social Welfare and Health Policy. Han er fra provinsen Uttar Pradesh i nordre India, men bor og jobber i Norge for tiden.
  Av: Ashish Singh og Sabitha Sudarshan

Pågående diskusjoner om situasjonen for indiske kvinner dreier seg ikke bare om kjente voldtektssaker, men om en dypere forståelse av hvorfor kvinner i India fortsatt har sekundær status. Det er klart at antall utdannede og utearbeidende kvinner øker stadig. Men deres roller forblir i utgangspunktet den samme, både innenfor (Ghar / Grahasti) og utenfor (Bahar) hjemmet. Vi (Sabitha og Ashish) diskuterte et oppslag fra India Today med tittelen «Husmødre kan snart få lønn fra ektemannen”. Artikkelen drar opp en bredere diskusjon om hvorfor husmødre skal ha lønn når mennene er der for dem. Bakteppet for denne tenkningen er selvsagt den dype forankringen det har i indisk kultur at kvinner holder seg hjemme og at deres ektemenn går ut for å arbeide. Men de siste tiårene har denne situasjonen vært under merkbar endring.

Hun har handlefrihet

Et enkelt Google-søk på «The Modern Indian Woman» viser en rekke artikler som feirer den progressive indiske kvinnen – en kvinne som har stor handlefrihet. Hun kan mene ting og prioritere blant behov og krav som hennes medsøstre fra tidligere generasjoner ikke kunne. Man kunne lett ledes til å tro at denne grunnleggende forutsetningen for feminisme, altså kvinners frihet til å foreta egne valg, allerede er nådd. Men sannheten er langt mer kompleks. Og tatt i betraktning av at vi snakker om det store og flerkulturelle kontinentet India, burde vi ikke overraskes. I henhold til urbane mediaskildringer og populær fantasitenkning har den moderne indiske husmoren ankommet. Hun er en merkelig blanding av drømmehusmor og karrierekvinne. Hun har alt: Hun er kjærlig, tar godt vare på familien – og har et hektisk yrkesliv.

Men kjønnsnormene sitter i

Men den triste sannheten er at tradisjonelle, sosiale kjønnsnormer fortsatt gjelder i det indiske samfunnet. Til tross for moderne sminke, synes det umulig å riste av seg det undertrykkende, patriarkalske åket. Dermed kan denne fortellingen gjøre hverdagen enda mer restriktivt for kvinnen: Hun må nå turnere både yrkesmessige forventninger og forventningen om at hun skal være kjernen i selve bærebjelken i samfunnet, familien. I en artikkel som fikk gjenklang hos mange i fjor, under tittelen «Hvorfor kvinner fortsatt ikke kan få alt«, delte Anne-Marie Slaughter (professor ved Princeton og direktør for politisk planlegging i det amerikanske utenriksdepartementet) sitt slit med å finne den mye omtalte «work-life balansen». Slaughters argumenter stammer fra erfaringer i Amerika, hvor vekt på faglige prestasjoner for kvinner er økende – og hvor kvinner blir sett ned på hvis de setter familier foran arbeid. I India, hvor patriarkatet er langt mer undertrykkende, og i mange tilfeller langt mer ødeleggende, er hovedargumentet om hvorfor kvinner ikke kan «få alt» at «slik er naturen». Problemet oppstår når dette tilsynelatende «naturlige» ansvaret kolliderer med nye sosiale koder.

Morsrollen er som før

En av de mest hellige av de «naturlige» rollene som indiske kvinner forventes å tilpasse seg, er morsrollen. Fra det øyeblikk kvinnen er gravid er morsrollen holdt frem som svært viktig – uavhengig av den blivende morens egne ønsker. Ikke for å antyde at mødre ikke bør bry seg om sine barn, poenget er at far som regel blir satt på sidelinjen, både i forhold til moralske og sosiale oppgaver med å oppdra barna. Barnet bærer farens navn, og det er den mannlige forelder som er forventet primært å skulle bære de finansielle forpliktelse overfor barnet. Men det urbane India er i rask endring i forhold til kjønn, og den tradisjonelle strukturen svekkes gradvis. Flere fedre og mødre enn før deler ansvaret hjemme. Men det som ikke har forandret seg, eller snarere ikke forandret seg nok, er bagasjen som kommer med barneoppdragelse i forhold til hva mor eller far skal gjøre. La oss se på mødrenes ansvar: De må forlate jobbene sine for å passe barna, rydde opp etter babyer, være våken hele natten for å få dem til å sove, være den som tar permisjon fra kontoret når barnet blir sykt, vaske barnets klær, holde hennes leker, skoleveske og sko i orden, og i det hele tatt ha barnet i fokus resten av livet. På den annen side, hvis far legger ned ekstra tid på jobben for å sikre en høyere levestandard for familien sin, er han regnet som en god forelder. Hvis derimot mor jobber like hardt med sin karriere, av samme grunn som ektemannen, er hun ikke «god nok» mor hvis hun ikke også utfører sine moderlige plikter til fulle. Spørsmålet som virkelig ber om å bli reist da, er om dette er krav som er «bestemt av naturen». Svaret er et selvsagt nei.

Kjønnsrollene er naturgitte

En av de lumske sidene ved patriarkatet er å «normalisere» kjønnsroller. Ved å beskrive mannlige og kvinnelige samfunnsoppgaver som «naturlige» og ”det normale”, føres hegemoniet ved tradisjonell slektskap og familiære regler videre: At menn er forsørgere og at kvinner passer hjem og ildsted. Modernisering utfordrer disse restriktive rollene. Mer enn noen gang er indiske kvinner i ferd med å komme ut i arbeidslivet, og i noen tilfeller, tjener de mer enn sine ektemenn eller partnere. Men mens det er større aksept for kvinners likestilling i det offentlige rom, er det liten aksept for likestilling på den hjemlige arena. «Grahasti» (huset) er fortsatt kvinnens domene. Hun skal gi hjemmet næring og påta seg det ansvaret som behøves. Uavhengig av arbeidspress og tidsfrister, er enhver mangel hjemme fortsatt kvinnens ansvar.

Kjønnsregimer styrer

Forståelsen av hva det vil si å være mann eller kvinne hviler på arbeidsdelingen mellom menn og kvinner. Når kjønnsroller er «gjort naturlige», på grunn av krefter som søker å privilegere ett kjønn over et annet, blir dette en sentral del av verdensbildet i samfunnet. Gjennom menneskets historie har patriarkatet stått sterk og vært normen. Og den skarpe delingen av kjønnsroller påvirker synet på familie, slektskap og den hjemlige sfære aller mest. R. W. Connell har brukt begrepet «kjønnsregimer» for å referere til det som gjelder i kjønnsrelasjoner i de fleste sosiale institusjoner, inkludert familien. For eksempel har livet på gata sitt eget kjønnsregime. Hvordan skal gutter og jenter eller menn og kvinner oppføre seg på slike steder? Med hvem og hvordan bør de snakke? Hvem kan legitimt henge rundt der, og hvor lenge, og i samsvar med hvilken kleskode? Svarene på disse spørsmålene setter kjønnsrollene i spill. De kan variere betydelig mellom ulike offentlige steder, og de kan også endre seg fra dag til natt, og fra ett tilfelle til et annet. Tilsvarende innen en familie. Hvem skal lage mat? Hvem rydder opp etter barnet? Hvem har ansvar for hennes sosialisering? Hvordan blir jenter og gutter opplært til å bli forskjellige? Hvilke sett av moralregler ville de være utstyrt med? Svarene på alle disse spørsmålene ligger i hvilken grad kjønnsregimer er polarisert. I et land som India, er denne polariseringen skarp: Mødre vil mer sannsynlig bli mer involvert i kjedelige rutiner i sine barns liv enn fedrene vil bli. Selv om dette gjelder for alle patriarkalsk samfunn, finner man i det indiske samfunnet en farsrolle som stort sett er begrenset til rollen som familiens inntektsbringer og eventuelle ekstra ansvar som fedre tar på seg med et smil. Foreldre som deler ansvaret likt er fortsatt bare et romankonsept, selv blant flere frigjorte kvinner, og arbeidet med å være forelder ligger fortsatt først og fremst hos dem.

Indisk superwoman

Følgelig blir Superwoman feiret i de indiske byene som enda et ideal som krasjer når det møter virkeligheten. Motsetningen i madonna/hore-fenomenet er kjent av sosiologer som å reflektere hvordan patriarkalske samfunn fremstiller kvinnen: Kvinnene er enten akseptable og holder seg innen allment aksepterte, samfunnsmessige rammer, og er ”gode” kvinner, eller de bryter med dette og ”faller” og blir ”horer”. Akkurat som disse motsetningene ikke klarer å ta hensyn til kompleksiteten i kvinners liv, så gjør begrepet Superwoman, kvinnen til den perfekte mor, kone og fagperson. Her er enda et ideal som kvinner skal leve opp til. Men til hvilken pris? Faller kvinnene sammen av ren utmattelse når de møter hverdagens endeløse krav? Møter de stressende kompromisskrav i et sex-fiksert samfunn som nekter å gi dem en sjanse? Eller innser samfunnet at kvinnene utfører en av de viktigste oppgavene, og er urimelig og systematisk presset på grunn av sitt kjønn, og at dette systemet er nødt til å falle fra hverandre? Eller kanskje er det ganske enkelt opp til oss vanlige mennesker å skjære over tvert og lage nye og levelige ordninger for indiske kvinner – og starte med livet på arbeidsplassen og i familiene våre?

Oversatt fra engelsk av Eliane Magalie Kounkou Loufoua

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.