Hvem er en kvinne?
På det personlige plan er spørsmålstegn ved ditt kjønn i form av spørsmålet «er du gutt eller jente?» noe av det mest ydmykende som finnes. Skjellsord som homo, bitch og hore er alle gode eksempler på hvordan vi fornærmer hverandre på grunnlag av riktig og gal måte å være et kjønn på.
«Det er nettopp kvinners makt til å forandre innholdet i kategorien kvinne som er så frigjørende med det feministiske prosjektet.»
Kvinne er en juridisk kjønnskategori du tildeles etter fødselen. Kategoriseringen baserer seg på medisinske kriterier som er uklare og som har forandret seg mye gjennom historien. Det er nettopp kvinners makt til å forandre innholdet i kategorien kvinne som er så frigjørende med det feministiske prosjektet. Det ligger ingen determinisme i ordet kvinne, det er ingen som kan bestemme hva kvinner skal gjøre. At kroppslig utrustning ikke bestemmer hva og hvem du er eller hvordan du skal oppføre deg er hele premisset for feminismen. Tilhørighet i kategorien kvinne kan derfor ikke bestemmes av kroppen din.
Alle som kaller seg kvinne skal selvfølgelig få lov til det, og de skal få lov til å fylle ordet og kroppen med den meningen de vil. De skal slippe å gjøre noe som helst på tross eller på grunn av tissen sin eller ordene de bruker for å beskrive seg selv. Det samme gjelder menn og alle andre. Feministisk frihet handler nettopp om å kunne gjøre hva du vil uavhengig av kjønn. Hvorvidt du er en kvinne – eller et annet kjønn – er på samme måte noe som ikke kan bestemmes utfra årtusen lange seder og skikker, men må være et personlig valg. Bare om vi forstår dette kan vi unnslippe kjønnsundertrykkelsen.
Hvem får være feminist?
Når jeg sier jeg er feminist, så spør ikke folk om jeg barberer meg under armene. De antar heller på ingen måte at jeg hater menn. Dette er privilegier jeg mottar som feminist og mann, privilegier jeg ikke mottok da jeg var kvinne. For ja, jeg har vært en kvinne, ikke fordi jeg ble født med innovertiss, men fordi jeg faktisk har oppfattet meg selv som kvinne eller jente store deler av livet. Jeg lever og leses som mann i dag, men jeg har levd og blitt lest som kvinne.
Kvinneerfaring er en uvanlig erfaring for en mann å ha, en kunnskap jeg tror kan åpne for nye perspektiver på både kjønn og likestilling. Erfaring fra en mindre privilegert stilling i et samfunn gir et verdifullt perspektiv. Og jeg føler at alle som ikke er cis-menn (cis er betegnelsen på mennesker som har samme kjønnsidentitet som de fikk tildelt etter fødselen), altså cis-kvinner, trans-kvinner og trans-menn, har erfaring med å være eller å bli behandlet som «den andre» i forhold til cis-menn. Denne erfaringen er selvfølgelig forskjellig for alle, men felles har de undertrykkelsen.
Jeg tar det for gitt at de fleste er enige med meg så langt. Så hvor oppstår problemet? Problemet oppstår i fora der man deler folk inn i kategoriene kvinne-mann. Som eksempel la oss ta årets parolemøte i forkant av 8-mars i Oslo. Der er det bare kvinner som har stemmerett. I seg selv er dette problematisk. Alle med en feministisk agenda burde få stemmerett uavhengig av kjønn. Men det er ikke problemet jeg vil diskutere her.På møtet fikk man først utdelt stemmesedler på grunnlag av hvem organisatorene oppfattet som kvinne, altså basert på utseende. Forutsigbart nok funket dette dårlig, vi var i alle fall tre menn i lokalet (noen med og noen uten vagina) som fikk tildelt stemmeseddel. Også prinsipielt er praksisen problematisk, for den tar ikke betydningen av det feministiske perspektivet på kjønn og kjønnsroller.
Deretter ble det bestemt at kvinner skulle defineres ut ifra hvem som hadde kvinnelig personnummer. Dette er noe du får tildelt ved fødselen, eller får senere i livet om du mottok feil ved fødselen. Så folk med kvinnelig personnummer kan enten være kvinner som har fått sitt personnummer ved fødselen (cis-kvinner), menn som fikk tildelt kvinnelig personnummer ved fødslene (trans-menn) eller kvinner som har fått endre sitt personnummer etter fødselen (trans-kvinner). Her får man altså med en gruppe menn og man ekskluderer en gruppe kvinner, nemlig trans-kvinnene som ikke har endret juridisk kjønn. I tillegg krever denne praksisen at alle viser legitimasjon og «beviser» at de har et kvinnelig personnummer, noe som ikke ble gjort på møtet. Personnummer kan ikke leses ut ifra et menneskes utseende!
Både praktisk og prinsipielt er også denne praksisen tvilsom. Det tar minimum fem år å endre juridisk kjønn i Norge og det kreves både en diagnose og kastrering for å endre det. Det er antifeministisk å kreve at noen kutter i egen kropp for å komme inn i, eller slippe ut av kategorien kvinner.
Til slutt ble antall stemmeberettigede på møtet telt opp ved at man tok utgangspunkt i navnet vi hadde skrevet oss inn med. Altså talte man opp alle som hadde «kvinnenavn». Jeg heter Luca, det er et fantastisk fint og kjønnsnøytralt navn. Hvem som helst i Norge kan ha et «kvinnenavn» helt uavhengig av kropp, identitet, personnummer og utseende.
«Hvilke problemer oppstår egentlig i den feministiske bevegelsen om man gir kvinner frihet til å definere seg selv?»
Alle «løsningene» som ble foreslått er veldig problematiske. Så hvordan skal «vi» definere kvinner? Jeg sier at det er like enkelt som det er vanskelig. Det er ikke «vår» oppgave å definere kvinner. Kvinner klarer fint å definere seg selv, og det finnes like mange definisjoner av «kvinne» som det finnes kvinner. Bare slik unnslipper vi en tilstand der livet domineres av en kjønnsrolle du tvinges inn i på grunn av naturens myntkast. Derfor må alle som definerer seg som kvinne få stemmerett som kvinne.
Noen opplever dette som kontroversielt. Men hvilke problemer oppstår egentlig i den feministiske bevegelsen om man gir kvinner frihet til å definere seg selv? Redselen for å bli kuppa av menn fra høyresia som hevder at de er kvinner, er et scenario noen har luftet som en mulig konsekvens. Dette er neppe et viktig hensyn. Man kan bli kuppa av høyresida uansett. Det finnes nemlig mange som «opplagt» oppfattes som kvinner som tilhører denne fløyen av politikken (skjønne det den som kan). I tillegg er det – som vi har sett – umulig å forhindre at i hvert fall noen menn får stemmerett. Dersom et kupp av denne typen faktisk blir aktuelt, er løsningen mobilisering og engasjement i egne rekker, ikke konservative og ekskluderende kjønnsdefinisjoner.
De marginaliserte kvinnene
Jeg vil hevde at trans-kvinner er en «type» kvinne som er ekstra marginalisert. De er om mulig enda mer objektivisert i porno enn det cis-kvinner er. De opplever mer vold, trusler om vold, seksualisert vold og undertrykking enn cis-kvinner. De opplever ofte å havne i livssituasjoner der sexarbeid er «eneste» løsning ettersom de diskrimineres i arbeidslivet. De må betale for medisinsk behandling selv og sliter med dårlig kropps- og selvbilde. I tillegg ekskluderes de fra kvinnefelleskapet! Hva er et kvinnefelleskap verdt om ikke noen av kjønnets mest utsatte og stigmatiserte medlemmer får være med? Det er på tide å innse at cis-kvinner og trans-kvinner kjemper mot en felles fiende: Nedarvede og undertrykkende kjønnsroller. Feministisk frihet handler om at alle kvinner er kvinner, uavhengig av tiss, personnummer, hudfarge, sosioøkonomisk klasse, utdannelse, seksuelle preferanser, funksjonsevne, religiøs tilhørighet, politisk ståsted og alder.
Kom på debatt på litteraturhuset lørdag 22.juni 18:15 på litteraurhuset!
