Amerika har alltid betraktet seg selv som unik og enestående, men i løpet av de siste årene har stadig flere negative sider kommet til syne.
Forbindelsen mellom økonomisk ulikhet og forkomsten av fengsling
Det er seg kjent at De forente stater overgår de fleste europeiske land med tanke på økonomisk ulikhet og forekomster av fengsling. Viten som derimot er mindre utbredt er forbindelsen mellom disse to fenomenene og det faktum at både den økonomiske ulikheten og fengslingsraten er resultater av tilsiktede politiske beslutninger. Amerikansk politikk innebærer på den ene siden skattelette for de rike og på den andre siden kutt i offentlige ytelser, trygd og matsubsidier til de fattigste – samt i nnføring av obligatorisk minimumsstraff for narkotikarelaterte lovbrudd. Alle disse vedtakene har bidratt til å marginalisere allerede utsatte minoritetsgrupper i arbeiderklassen.
Valget av en president med afrikanske aner, latet til å markere starten av et nytt kapittel i USAs historie. Dette var dessverre ikke tilfellet. Det har heller oppstått en betydelig økning i sosial ulikhet i løpet av Obamas embetstid, på lik linje med økningen i overvåking, antall droneangrep, rettsforfølgelser av varslere og deportasjoner. Obama har i tillegg fra første stund valgt å ikke prioritere det som uforholdsmessig rammer den afroamerikanske befolkningen.
Sammenhengen mellom fattigdom og fengsling er mer komplisert enn det å si at desperasjon ofte fører til kriminalitet. Det kan også være omvendt: Mennesker blir ofte kastet ut i fattigdom, og kriminalisering sørger for at de ikke slipper ut av fattigdommen.
Dette mønsteret ble avdekket av den franske sosiologen Loïc Wacquant i en studie i 2004 ved navn Punishing the Poor. Michelle Alexander tar for seg studiens sammenheng med ’Kampen mot narkotika’ i utgivelsen sin fra 2010, The New Jim Crow: Mass Incarceration in the Age of Colorblindness’.
Plea-bargains og stigmatisering
Det er relativt lite kjent at kun 10 prosent av alle straffeforfølgelser i USA fører til en rettssak. Det er heller større forekomster av ’plea-bargains’, hvor en avtale inngås mellom påtalemyndighetene og den anklagede. Staten sparer utgiftene til en rettssak ved å true den anklagede med at en lang ’obligatorisk minimumsstraff’ trolig blir utfallet, og ved å tilby en kortere straff eller, i noen tilfeller, tillatte at den anklagede slipper å sone mot at vedkommende erkjenner sin skyld. Den anklagede får imidlertid anmerkninger på rullebladet uavhengig av skyld. Et menneske kan slik sett offisielt bli klassifisert som en forbryter selv uten å ha begått en kriminell handling. Det eneste som skal til er at politiet anklager deg og myndighetene truer deg med en alvorlig straff om du så skulle tape i retten. Det er mulig å forhindre umiddelbar straff ved å godta en ’plea-bargain’, men om man gjør det, vil man bli stigmatisert resten av livet. Det vil bli vanskelig å skaffe seg hus, jobb, studielån eller simpelthen å yte sin rett til å stemme ved valg.
Konsekvensene av vedtaket om obligatorisk minimumsstraff er blitt illustrert nylig i en rapport av American Civil Liberties Union. Denne rapporten viser skremmende nok at 3200 amerikanske fanger som verken har utøvet eller truet med voldelige handlinger, for øyeblikket soner på livstid, uten mulighet for prøveløslatelse.
«The prison boom» og kutt i offentlige ytelser
Allerede på slutten av 70-tallet så man tendenser til ’the prison boom’. Dette skjedde parallelt med kutt i offentlige ytelser. Den indirekte effekten av kuttene reflekteres i den nåværende fengselsbefolkningen, som omfatter hele 2,3 millioner, men også spesielt i de 6 millionene som ikke lenger soner, men som har mistet retten til å stemme. I følge National Employment Law Project har omtrent 65 millioner mennesker, altså 28 % av den voksne befolkningen, blitt arrestert eller dømt for kriminelle handlinger minst én gang i løpet av livet. Disse lovbruddene vil dukke opp på rutinemessige bakgrunnsjekker banker og potensielle arbeidsgivere foretar seg. (http://yubanet.com/usa/65-Million-Americans-With-Criminal-Records-Face-Unprecedented-Barriers-to-Employment.php#.Uo4Y0LOZh_U)
Fengselsbefolkningen danner i praksis et eget samfunn som lever parallelt med de lovlydige borgerne, og har først og fremst dårlige økonomiske kår framfor felles psykologiske trekk til felles. Dette skillet blir forsterket av rasistisk stereotypifisering fra politiets side.
Inne i fengselet eksisterer det en strafferettslig filosofi som hevder at fengselsoppholdet ikke er straff nok i seg selv; ytterlig motgang må pålegges spesielt de fangene som er politisk aktive. Som oftest kommer filosofien til uttrykk i isolat over lengre tid. Antallet amerikanske fanger som for øyeblikket er gjenstand for det ekstreme regime, en praksis som anerkjennes som psykologisk tortur av internasjonale organer, antas for å være på rundt 80 000. De som er i isolat, holdes i cellen sin 23 timer i døgnet. Selv i den ene timen de (som oftest) kan tilbringe utenfor cellen, får de ikke ha noen sosial samferdsel med andre fanger.
En strafferettslig filosofi
En sultestreik som nylig har funnet sted i California, gjorde mediene oppmerksomme på den strafferettslige filosofien, men det er enda ikke skjedd noen endringer i fengselssystemet. På landsbasis er det likevel blitt økt bevissthet rundt den strategiske rollen fengselssystemet spiller i overklassens agenda om å få bukt med de farlige klassene. En sentral budbringer i denne saken har vært Kevin ’Rashid’ Johnson. Rashid er en 42-årgammel autodidakt revolusjonær som, etter to tiår i fengsler i Virginia, hvor mesteparten av tiden ble tilbrakt på isolat, ble flyttet til Oregon. Etter 16 måneder ble han så overført til Texas, en stat som har en av de høyeste fengselsbefolkningene per capita i USA, og som er beryktet for sine ansattes brutalitet og straffefrihet. Rashids rapporter, som er tilgjengelige på http://rashidmod.com, belyser både misbruksmønsteret og dets forankring i fengselssystemet.
Ekstrem ulikhet og ekstrem undertrykkelse forsterker gjerne hverandre. De ligger og ulmer under overflaten, men kommer til syne som rasisme i media.