Det var bedre under Tito

Foto: Eurochild87, DeviantArt.

Studentene som jeg nylig reiste med til Balkan møtte et samfunn i krise. Hvorfor gikk det slik? Kan det ikke gjøres noe? Jeg fikk tanker om det gamle Jugoslavia.

Peder Martin Lysestøl
About Peder Martin Lysestøl (5 Articles)
Peder Martin Lysestøl er sosialøkonom og forfatter. Pensjonert førstelektor fra Høgskolen i Sør Trøndelag. Han har tidligere skrevet om Palestina, internasjonal økonomi og velferdsstatens økonomi.

For snart 30 år siden skreiv jeg boka Jugoslavia – et forsøk på sosialisme. Den handlet bl.a. om det jugoslaviske kommunistpartiet som hadde ledet oppbyggingen av et unikt økonomisk og politisk samfunnssystem, og som hadde vært modell for flere land i den tredje verden på 60- og 70-tallet. Sosialister og samfunnsinteresserte diskuterte deres særegne form for ”arbeiderselvstyre”: for eller mot? Tito, landets president, var en av lederne for Bevegelsen av alliansefrie stater og i Beograds Sava Centar ble viktige møter holdt som bl.a. førte fram til krav om en Ny økonomisk verdensorden, NØV, (Kravet ble vedtatt av FNs hovedforsamling i 1974, men ble umiddelbart sabotert av alle I-land ). Etter å ha studert og jobbet i landet, og etter tallrike besøk, var jeg blitt engasjert i, og glad i, Jugoslavia. Men utover 70-tallet avtok den økonomiske veksten i Jugoslavia. Landet tok opp store lån for å fullføre stadig mer ambisiøse prosjekter. Gjelden økte. Inntektsforskjellene mellom eliten og vanlige folk økte. Arbeidsløsheten ble mer enn fordoblet i løpet av en tiårsperiode. Hva var på gang? Var Jugoslavia fortsatt et sosialistisk land? Dette var spørsmålet boka prøvde å besvare.

For noen uker siden ledet jeg en studietur for studenter til Beograd i Serbia og Mostar i Bosnia – Herzegovina. Studentene var barn da Jugoslavia som stat ble oppløst. I stedet for en stat på 23 millioner med betydelig politisk og økonomisk innflytelse, er landet nå delt opp i 7 småstater som er i økonomisk og sosial krise. 50 % av ungdommene i Serbia og Bosnia er arbeidsløse. Det eneste håpet mange har for en jobb i framtida er å flytte til Tyskland, Canada, Australia eller Norge. Ungdommen i de 7 landene har blitt fortalt historier om frigjøring fra det undertrykkende Jugoslaviske diktaturet. De har hørt hvordan deres ledende politikere har kjempet mot ideen om flernasjonale stater. De er fortalt historien om hvordan de nå endelig har fått demokrati.

Men det som var bra med fortida fortelles ikke. Da jeg for noen år siden spurte noen økonomer ved Det økonomiske fakultetet i Beograd om noen studerte erfaringene fra perioden med arbeiderselvstyre i Jugoslavia, var svaret: “Prøver du å studere den perioden, er det tvilsomt om du fortsatt har jobb!”

Men våre studenter har ikke vært utsatt for det samme veldige ideologiske og politiske presset som ungdommen i Serbia og Bosnia. De ville vite hvorfor. De var opptatt av utveier. Det offisielle svaret var ”mer av det samme”, mer marked, mer liberalisering. Men fra noen eldre mennesker som vi møtte fikk de andre historier. En journalist med rombakgrunn vi, som møtte i Beograd, fortalte: ”Det var mye bedre under Tito. Da ble romfolket anerkjent som en nasjonal minoritet”. En eldre dame vi møtte i Mostar fortalte: ”Hva hjelper det med demokrati når vi ikke har mat? Hver dag er all oppmerksomheten rettet mot å skaffe mat og penger for å overleve. Det var mye bedre under Tito”. Journalisten med rombakgrunn og den kroatiske kvinnen i Mostar kunne sammenligne dagens situasjon med det sosialistiske Jugoslavia. De var helt entydige: Da var det mye bedre! Dette kan eldre mennesker si som har levd under begge regimer. Det var ikke så enkelt som at sosialismen var helt svart.

Ingen av mine studenter reiste spørsmålet om sosialismen kunne være et framtidig alternativ for det kriserammede Balkan. For de fleste av dem er sosialisme et teoretisk begrep. Men de var fulle av spørsmål og jeg måtte fortelle om hva som hadde skjedd i Jugoslavia og mine meninger om årsaken til sammenbruddet av landet. Og her kommer jeg tilbake til boka som jeg skrev for nesten 30 år siden: Der beskriver jeg hvordan markedskreftene fikk økende innflytelse fra midten av 70-tallet. Hvordan klassemotsetningene og de sosiale problemeneøkte. Hvordan eliten i de ulike republikkene (det var 6 republikker med stort indre selvstyre)  krevde mer selvstendighet. Men jeg kunne ikke den gangen drømme om hvilke veldige krefter som etter hvert ble utløst, og som førte til oppløsning av staten og avskaffing av de siste restene av sosialisme. Men dette vet vi nå:

Vi vet at:

  • elitene i republikkene, først i de rikeste, Slovenia og Kroatia, krevde oppløsning av Jugoslavia og oppretting av nasjonale småstater fra 1989.
  • motstand mot oppløsningen, fra bl.a. Serbia, førte til voldsom borgerkrig fra 1991
  • Serbia ble gjort ansvarlig for borgerkrigen av Nato, EU og andre OECD-land
  • Serbia ble i årene 1992–95 utsatt for ødeleggende økonomiske sanksjoner
  • Geriljakrig, og seinere full krig mellom albansk Kosovo og Serbia fra 1996
  • Serbia ble bombet av Nato i 3 måneder, våren 1999
  • De kreftene som fortsatt ville kjempe for sosialisme og for ett Jugoslavia var knust. Et folkeopprør i Serbia kastet sosialistpartiet fra makten i 2000.

Alt dette skjedde i løpet av 90-tallet. Serbias nasjonalprodukt pr. innbygger ble redusert med 50 %. Krisen i dagens Hellas eller Spania er bare krusninger i forhold til det folk på Balkan, og særlig i Serbia, har vært igjennom.   Hvorfor ble Serbia utsatt for et slikt raseri fra USA og andre Nato-land?

Det er liten tvil om at oppløsningen av Sovjetunionen hadde åpnet for nyoppdeling av Europa. Avtalen fra Moskva i 1944 mellom Stalin og Roosevelt, om å behandle Jugoslavia som ”verken øst eller vest”, gjaldt ikke lenger. Det var ingen grunn til å tillate en sosialistisk enklave på Balkan når Sovjetunionen var borte. Det strategisk viktige Balkan ble marked og investeringsområde for Vesteuropeisk kapital. Arbeiderklassen ble reservearbeidskraft for de vestlige transnasjonale selskapene.

Mine studenter opplevde et samfunn i krise. Men ikke et samfunn i opprør. 90-tallets brutale virkelighet lever enda i bevisstheten til folk i Serbia og Bosnia. Folk er uten illusjoner. De ble kvitt sosialismen. De fikk frihet, men for milloner av unge mennesker har den lovede kapitalismen og demokratiet til nå bare ført til uro og stadig dårligere levekår. Men mange eldre snakker om livet under Tito. Hvor lenge går det før ungdommen krever å høre mer om det gamle samfunnet, om det sosialistiske arbeiderselvstyre, om tida de levde sammen i en stat?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

4 Comments on Det var bedre under Tito

  1. Elisabeth Reehorst // at // Reply

    Lysestøl har utvilsomt rett i det han skriver. Men jeg er svært forundret over at han stort sett konsentrerer seg om Serbia – det er utvilsomt Bosnia som har lidd mest. Serbia har muligheter til å utvikle seg til en god stat i dag, det har ikke Bosnia – og Serbia hadde det meste av skylden for den voldsomme *”borgerkrigen” med massakrene/mordene i landet under denne krigen, mest kjent i Sarajevo og Srebrenica. Bosnia var den delen som mest led – og lider – under oppsplittingen i sekteriske grupper, og kommer på grunn av dette omtrent ingen vei – en samlet og godt fungerende stat er fremdeles bare fjerne framtidsdrømmer.

    • Anders Mathisen // at // Reply

      Da bør du reise ned å prate med folk der nede for det du skriver er rett og slett skivebom. Bosnia fikk ingen sanksjoner og ble heller ikke bombet av Nato, mer trengs ikke å si.

      • Elisabeth Reehorst // at // Reply

        Beklager, jeg er ikke vant til dette mediet – min kommentar til dette innlegget kom under hovedinnlegget, se høyere opp. Men jeg kan jo legge til at jeg av og til er veldig forundret over hvor sterk stilling serbernes lidelser ser ut til å ha fått hos mange på venstresiden i Norge sammenliknet med resten av tidligere Jugoslavia – det er vel NATO-bombingen som fikk opp alles øyne, ikke bare vi som begynte å motta bosniske flyktninger allerede i 1992. Ellers er jo det beste beviset at Serbia og til og med Kosovo har status i forhold til framtidig medlemskap i EU – Bosnia er ikke i nærheten, nettopp pga manglende samlet statsstyre.

  2. Elisabeth Reehorst // at // Reply

    Nei, Bosnia ble bombet av serberne. Jeg trenger ikke reise ned dit, det er nok av dem her som ikke kan reise tilbake for godt siden det ikke er mulig å få jobb, og man ikke klarer å etablere noen samlende regjering til å ordne opp, siden de bosniske serberne fremdeles kjører hardt på full separasjon. Jeg snakker ikke om materielle ødeleggelser, men fullstendig sammenbrudd i hele samfunnsstrukturen. Det har lite med graden av bombing å gjøre, og ingenting med sanksjoner. Les artikkelen i Morgenbladet forrige uke, så får du et inntrykk.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*