Arbeiderpartiets sjel

Enda en historie om barn som skilles fra moren sin treffer oss via Facebook og trenger direkte gjennom til et ubeskyttet smertepunkt. Det er Dagbladet som forteller om to jenter, Lanya 6 år og Lana 9 år, som har mistet moren sin, hun er tvangsutsendt til Irak. De er igjen i Norge med sin far, men uten mor. Politiet kom om natten og tok henne med mens barna var vitne, storesøster Lana forteller:

”Og vi ble så lei oss at vi ikke greide å sitte eller stå. Vi ble så lei oss at vi ikke ville leve. De knuste hjertene til to barn.”

Hun forklarer mer: – ”Det er verst for lillesøsteren min, for hun er så liten. Pappa er snill, men han er ikke en mamma. Vi er jenter og vi trenger en mamma, for mamma har vært en jente selv.”

For oss som følger asylpolitikken tett er dette bare en av en lang rekke historier som gjør vondt å lese, den føyer seg inn i et mønster av brutalitet mot barn som legitimeres av innvandringspolitiske overveielser. I dette tilfellet er det en feil fødselsdato på mor fra flukt, som er det innvandringsregulerende hensyn som veier tyngre enn barnas rett til å ha en mor, det kan ikke være riktig. For det skader barn dypt å miste sin mor, de risikerer å bli preget for livet. Jeg kjenner til dette i mitt arbeid som psykolog i terapirommet, med pasienter som av forskjellige grunner har mistet foreldre i tidlig alder. Slike skader er også beskrevet i forskning.

Denne historien føyer seg inn i et mønster hvor Arbeiderpartiet ser ut til å ha glemt å beskytte de aller svakeste, men selv befinner seg i rollen som de som pedagogisk forklarer og forsvarer nødvendigheten av den harde linjen – også mot barna, alltid på grunn av innvandringsregulerende hensyn. Ranet av mor utspiller seg ikke i et fjernt land, det skjer i Kirkenær i Hedmark, midt i hjertet av Norge.

Det er ikke et enestående at barn og foreldre skilles av utlendingsforvaltningen, det skjer i flere saker. Nylig fikk jeg selv tilsendt et vedtak hvor UNE begrunnet at de kunne skille en 14 måneder gammel gutt og hans mor slik: ” UNE har lagt vekt på at barnet (Jonatan) er over ett år, og dermed er i en alder hvor han i mindre grad er avhengig av å ha sin mor som den nærmeste omsorgspersonen.”

Mange av formuleringene rundt barns beste i vedtakene fra UNE framstår ikke som fundert i barnefaglig kunnskap, men tenderer til meningsløs synsing for å få det strenge vedtaket på plass. Antagelig bidrar både mangel på barnefaglig kompetanse og den uklare rettslige stillingen for asylbarna, til vanskeligheter for nemndslederne i UNE, og dermed til dårlig funderte vedtak. Denne kritikken var som kjent sterk i dommen mot UNE nylig, i Nathans sak.                

AUF og en intern asylopposisjon i Arbeiderpartiet har de siste årene utfordret ledelsen i partiet kraftig på asylpolitikken overfor papirløse flyktninger og ikke minst overfor asylbarna. For et år siden slet ledelsen sterkt med å holde kontroll på årsmøtene, og fikk sterkt kritiske vedtak om asylbarna mot seg fra flere av de største fylkeslagene. I år, kort tid før det viktige landsmøtet i partiet, var det tydelig at dette ikke skulle gjenta seg! Og i Troms i februar møtte tidligere generalsekretær Martin Kolberg i rollen som brannslukker.

Kolberg uttalte på møtet: ” Det er ikke humant, men skal vi holde kontrollen på innvandringspolitikken, så må vi gjøre dette. Det er ikke humant i forhold til barna. Det er et dilemma.”

Arbeiderpartiet har altså med vitende og vilje lagt seg på en politikk som de vet er inhuman overfor de lengeværende barna, og sier at dette er prisen for å holde kontroll på innvandringspolitikken. Antagelig er det få personer i ledelsen som hamrer ut denne politikken, mens andre i partiet ser det som best å overlate dette til dem, og stole på at de vet best.

Men hva innebærer det å holde kontroll på innvandringspolitikken. Er det argumentet om ”den åpne låvedør, og om fri innvandring fra bestemte områder i verden”, som Erna Solberg dramatisk advarte om i en duell med Audun Lysbakken om asylbarna på Dagsnytt 18 nylig? Eller er det knekking av Frp-koden det går om, og slik å beholde kontrollen på innvandringspolitikken?

Argumentet om stor tilstrømning av asylsøkere ved enhver reform er nesten aldri underbygget, det holder visstnok å antyde de dramatiske følgene. De som har forsket på dette, som Albert Kraler har gjort i europeisk sammenheng, sier at det ikke forholder seg slik. Det er også slående at så å si hele Europa har gjennomført tildels omfattende regulariseringer i forhold til lengeværende flyktninger Norge skiller seg her ut i negativ forstand.

Under et dobbeltintervju i Morgenbladet hvor jeg ble intervjuet sammen med statssekretær Lønseth, var det en interessant passiar hvor jeg snakket om Helsesenter for papirløse migranter, som er drevet av Oslo Røde Kors og Kirkens bymisjon. Min kritikk gikk på at myndighetene grovt sviktet sin humanitære oppgave ved ikke å gi forebyggende og kurativ helsehjelp til syke papirløse, men overlater det til frivillig helsepersonell Lønseth spurte om jeg var klar over at det fantes folk som ville straffe oss for å gjøre denne jobben, og understreket at det hadde de, (Arbeiderpartiet) hindret. Jeg svarte at det skulle bare mangle, og at dette skulle vært det offentliges ansvar.

Fremskrittspartiet har langt på vei fått lov til å legge premissene for Arbeiderpartiets asylpolitikk. Det har de siste årene skjedd et klart brudd både i politikkens innhold og i retorikken. Ofte er det vanskelig å skille, og man lurer på om det er Pål Lønseth, Libe Rieber Mohn eller Per Sandberg som har kommet med et hardt asylpolitisk utspill. Den stolte tradisjonen i Arbeiderpartiet representert ved ambassadør Frode Nilsens heroiske innsats i Chile er bare et fjernt minne.  Det var Frode Nilsen som på ordre fra utenriksminister Knut Frydenlund i 1973 egenhendig reddet mange chilenere ut av Pinochets torturfengsler, og fikk dem til sikkerhet i Norge.

18. april starter Arbeiderpartiets landsmøte. Da kommer partiledelsen på å sette mye inn på å slå tilbake dissensen i forslaget til partiprogram omkring asylbarna, ført i pennen av AUFs leder Eskil Pedersen og stortingsrepresentant Else-May Botten. Partiledelsen kommer til å argumentere for at det ikke er nødvendig med forskriftsendringer for bedre å ivareta hensynet til barna, som forutsatt i stortingsmeldingen ”Barn på flukt”. De vil vise til at denne saken er ivaretatt ved en evaluering av praksis i UNE som er varslet i juni, som vil vise om det har skjedd endringer i riktig retning.  Riktig retning innebærer blant annet en sterkere vektlegging av barnets beste og herunder barnets tilknytning til Norge ved blant annet barnehage og skolegang. Men denne evalueringen blir ikke gjort eksternt, av uavhengige fagfolk, det er UNE selv som skal gå gjennom egen praksis. Og det ingen konkrete formuleringer om hvor store endringer som vil være tilstrekkelig.

Justisminister Faremo og statssekretær Lønseth har allerede på et uhyre svakt tallmateriale vært ute flere ganger og antydet at det har skjedd en slik endring, dette i motsetning til hva NOAS og andre som jobber direkte med barnesakene sier. Samtidig fortsetter barn som er født her og barn som har vært her i 10 år å bli sendt ut, og små barn blir altså skilt fra sine foreldre.

Signalet skal være at Arbeiderpartiet fører en hard asylpolitikk. For mange av oss andre er det også et signal om at Arbeiderpartiet har mistet sin sjel.