”Jeg skriver dette brevet fordi jeg, før jeg dør, vil gjøre det klart at jeg, sammen med hundretusener av krigsveteraner, med millioner av amerikanere, og hundrer av millioner av mennesker fra Irak og Midtøsten vet hvem dere er og hva dere har gjort.”
Youngs brev er et motsvar til president Bush som sverget ved begynnelsen av Irak-krigen om å ”utrydde det onde”; men kunne like gjerne vært rettet til utenriksminister Støre, som framfor Libyakrigen, ”synes det er vanskelig å bombe frem demokrati fra 40.000 meters høyde, men det er vår eneste mulighet”; og Obama som synes det er fint med Gandhi og Martin Luther King, men mener at USA har arbeidet for fred i mer enn 60 år i verden ”with the blood of our citizens and the strength of our arms.” Eller det kunne vært skrevet til alle oss som lot dette skje.
Young tror ikke Bush vil bli straffet for sine ugjerninger. Men skylden og skammen vil Bush aldri klare å unnslippe, mener Young. Hvordan er vi kommet dit at ledere ikke lenger er ansvarlige for sine handlinger? Hvordan er v i kommet til å tillate at dette skjer?
Og hvorfor er det slik at menneskene på vei ut av toppolitikken velger helt andre veier enn de var med å tråkke da de kunne utgjort en forskjell? Er det et forsøk på å be om tilgivelse? Be om nåde?
- Kjell Magne Bondevik var den første norske statsminister som gikk til krig og bombet et fremmed land. Han startet senere sitt eget fredssenter.
- Tidligere statsminister Kåre Willoch arbeider i dag for å rette opp ugjerningen som gjøres mot det palestinske folket med en helt annen iver enn da han satt ved makten og da kunne brukt den med effekt, slått i bordet i FN, talt Washington midt imot på statsbesøk, formet Natos politikk.
- President Eisenhower var tidligere toppgeneral og advarte, da han var på vei ut av politikken, mot ”det militærindustrielle kompleksets» råe grep på amerikansk politikk.
- President Carter forsvarte aggressive prinsipper om at Midtøsten var amerikansk interessesfære og rettferdiggjorde amerikansk alenegang i militæreventyr i det området, skapte senere sitt eget fredssenter og maner i dag dristig til arbeid mot israelsk apartheidpolitikk og forsvarte valgene i Venezuela mot masse stygg motpropaganda.
- Den høyt dekorert amerikanske Marines-majoren Smedley Butler gikk, etter å ha vært ledende offiser og herjet i Latin-Amerika i 30 år med ”å legge områder under amerikanske banker og økonomiske interesser” avslørte omfattende fascistiske kupplaner mot president Roosevelt og etter hvert ble en sterk fredsforkjemper.
- Utenriksminister Henry Kissinger, som i dag ikke reiser til en del europeiske land i frykt for å bli arrester og tatt til domstolen i Haag for krigsforbrytelser under Vietnam-krigen, har i senere år tatt til orde for fjerning av alle atomstridskrefter.
I presse og medier formidles det i dag frem et kvasi-etisk krav om ”handling” og ”mot” til å møte ”det onde”. ”Å bombe for fred” var engang en vits, men brukes i dag helt på alvor. Nobels fredspris ble nylig gitt til en mann som ledet to alvorlige angrepskriger og styrte en serie hemmelige avhørs- og torturinstitusjoner.
Så står de der altså, politikerne og pengene. Men også informasjonskonsulentene. De styrer ordene. De styrer sannheten som alle vet er første offer i enhver krig, en sannhet vi også glemmer. Informasjonskonsulentene er utdannet til å avsløre og bygge opp (forme) med informasjon. De (mis-)bruker imidlertid sine talenter til å dekke til, sminke, omskrive og pynte på sannheten. De betales godt av resurssterke krefter. Det sies at vestlig demokrati er blitt det beste demokrati som kan kjøpes for penger. I dag bør man legge til ”til de beste informasjonskonsulentene.”
Med informasjonskonsulentene som fronter handlingsivrige politikere og interessene bak dem blir krig forvandlet til handling, til gode handlinger, ja nødvendige handlinger. Og de sørger for at ett ord ikke når oss: Død.
For krig er død. Og de døde er tause. Men tause er også gjerne de lemlestede, de psykisk syke, de uten arbeid, de funksjonsskadde, de mange som begår selvmord etter disse meningsløse opplevelsene, som er udetonerte voldsbomber i lokalmiljøer etter at de er vendt hjem og tar med seg krigens logikk til familieliv og samfunn. Perverterer generasjoner.
Krig er ødeleggelse, og forurenser og dreper luft, vann, hav, jord, skog, dyreliv. Krig etterlater udetonerte bomber og miner som dreper tiår etter tiår etter at man har fått ”fred.” Misdannelser ved fødsler og kreft forfølger soldater og andre ofre i generasjoner, skaper lidelser og legger beslag på enorme rehabiliteringsressurser og ødelagt livskvalitet.
Krig er foreldre som mister sine barn, barn som mister sine foreldre, søsken, hjem, som må rømme fra sine hjem, som ser sine venner slaktes, som ser sine lemmer rives i stykker. Krig er utbombede hjem og udetonerte samfunn med galskap, hat og hevn.
Krig er aldri å oppleve å dø gammel og mett av dage, men å forvitre rått, blodig og smertefullt. Krig er ikke liv slik heroisk litteratur liker å fremstille det.
Krig er død. ”Det er vanskelig å innføre demokrati med bomber fra 40000 fot”, sa den gang utenriksminister Støre. Men han forsøkte likevel. I dag må ha se resultatene som helseminister og trenger ingen påminning om det.
Men før og etter dette flyter mediene over med et annet bilde. Myter som styres av nasjonalisme der mennesker er brikker i andres jakt på resurser. Det er det prangende og sensasjonspregede som når overskrifter, TV og medier. Fortellinger om seierherrene som overlever takket være kraft og snarrådighet; han som fyrer av den siste patronen, som kaster den siste granaten. Det er stolte programmer om de ”kirurgiske angrepene” og den ”avanserte presisjonsteknologien”, de ”fantastiske nattkikkertene”, den ”formidable sprengkraften”. Den som ser på National Geographic eller History Channel kjenner til dette. Ironisk det også.
Det er voldens logikk som dyrkes i krigsfilmene, og i like stor grad i underholdningsindustrien. Det er mannen med musklene, pistolen, bombene og teknologien som redder verden fra tyranner, uhyrer, mordere, indianere, nazister, kommunister, islamister, narkotikalangere eller terrorister. De finnes alltid en fiende som passer for anledningen. Og finnes det ingen, kan man raskt lage en. Mediene står klare til å dytte fortellingene på oss godtroende ”informasjonskonsumenter”. For tro ikke at vi er vaksinert mot propaganda og løgnapparater.
Og neste gang, det trenger ikke å være mange ukene til, neste gang vi står fremfor felttog med voldelig krigsplanlegging forberedes vi etter en gammel god oppskrift: Vi forføres av ferske fortellinger om fiendens demoniske brutalitet og vår egen plikt til å redde den vakre jomfruen i tårnet, de uskyldige barna eller de undertrykte kvinnene. Og hver gang følger pressen og gjerne eksperter og frivillige organisasjoner villig etter og folk kan ikke annet enn å si: ”Vi kan ikke sitte her uten å gjøre noe.”
De 588 norske bombene som ble sluppet over Libya kostet nærmere en million kroner pr stykke. De var bare en liten del av kostnadene ved denne angrepskrigen. Men verre er ødeleggelsene og de mange uendelige verdifulle menneskene som ofres i disse heroiske angrepene fra 40.000 meters høyde. Norske politikere, offiserer og menige som utøver denne volden sitter igjen med en skyld de må leve med resten av livet. For ingen kan tvinges til å vedta å gå til krig. Ingen kan tvinges til å legge til rette for krig. Og ingen kan tvinges til å utføre ordre om å drepe. Fra Nürenberg-dommene lærte vi at ingen kan straffefritt unnskylde ugjerninger med ”jeg fulgte bare ordre”.
I dag ligger Tomas Young for døden etter å ha blitt skadet i Irak-krigen for ti år siden: ”Jeg skriver dette brevet til deg, Mr. Bush og deg Mr. Cheney. Jeg skriver fordi jeg tror dere fatter de forferdelige menneskelige tragediene dere har forårsaket ved deres løgner, manipuleringer i jakt på rikdom og makt. Jeg skriver dette brevet fordi jeg, før jeg dør, vil gjøre det klart at jeg, sammen med hundretusener av krigsveteraner, med millioner av amerikanere, og hundrer av millioner av mennesker fra Irak og Midtøsten vet hvem dere er og hva dere har gjort. Kan hende klarer dere å unngå rettferdighetens dom. Men i våre øyne er dere begge skyldige i stygge krigsforbrytelser, i plyndring og, ja, mord, også mord på tusener av unge amerikanere – mine veterankolleger – som dere stjal fremtiden fra”.
Young tør å si ifra der han har gitt opp livet i rullestolen sin og kjenner sårene på kroppen som ikke lenger vil gro. Nå vil han dø. Er det flere enn Bush og Cheney som lytter?
