Lett å krige i Afrika

Norsk F-16 i borgerkrigen i Libya Foto: Flickr.com

Det er lett å selge en krig mot afrikanske og muslimske land, særlig hvis landet både er afrikansk og muslimsk, mener Ola Tellesbø, i et tilsvar til Lars Gaupsets artikkel "Et forsvar for den franske intervensjonen,"

Ola Tellesbø
About Ola Tellesbø (2 Articles)
Ola Tellesbø er advokat og tidligere offiser. Han var Miljøpartiet De Grønnes 1. kandidat i Oppland.

Å selge en krig er en følelsessak basert på det som i sosialpsykologien er beskrevet som inngruppe- og utgruppestereotypi. Vi rettferdiggjør våre inngruppers handlinger og fordømmer andres. Begge deler virker positivt på selvfølelsen. Jo mer utgruppen skiller seg fra oss, desto lettere er det å lage negative stereotypier. Det er lett å selge en krig mot afrikanske og muslimske land, særlig hvis landet både er afrikansk og muslimsk.

Når et vestlig land deltar i en krig i Afrika, er utsiktene til seier gode. Risiko for å bli anklaget av den internasjonale straffedomstolen er også minimal. I domstolens 18 pågående saker er de 24 anklagede alle afrikanere, ingen hvite eller vestlige ledere. Risikoen  ved å gå til krig ligger for Vesten kun på hjemmebane. Opinionen må derfor bearbeides før krigen lanseres. Bearbeidingen trenger ingen riktig framstilling av fakta og juss. Det holder med utgruppe-stereotypi. Inngruppe-medlemmer etterprøver ikke stereotypier som virker positivt på selvfølelsen. Pressen deltar og bringer ukritisk videre historier om despoti, tortur, sharia, nepotisme, massakre av sivilbefolkning, økonomisk bemektigelse med videre.

Nedenfor forklarer jeg nærmere gruppepsykologien i forhold til krigene mot Libya og Nord-Mali. Jeg tar utgangspunkt i Lars Gaupsets forsvar for Frankrikes militære intervensjon i Nord-Mali. I følge Gaupset har den uttrykte motstanden i Norge mot krigen vært forbundet med den såkalte ”venstresiden”:

”man nærmest på autopilot avviser den franske aksjonen og ensidig argumenterer imot. Samtidig er man ute av stand til å presentere alternativer som kan bidra til å komme ut av krisen, annet enn å konstatere at militære virkemidler ikke kan løse konflikten.”

Dette må rettes. Det riktige er at kritikken går på at Frankrike tok seg til rette. Alternativet var kjent og står i FN-resolusjon 2085: Operasjonen skulle være under afrikansk kommando. Et annet alternativ som lå i dagen, var å anerkjenne Nord-Mali som en stat. Dette scenariet var selvsagt ikke lett å fronte i lys av de krigsforberedelsene som ble gjort overfor opinionen.

Gaupset har rett i at Frankrike ble bedt av Mali om hjelp og at det er adgang til dette etter folkeretten. Men for å hjelpe med militære styrker kan ikke landet befinne seg i borgerkrig. Mali befant seg i borgerkrig og intervensjon til fordel for den ene parten er folkerettsstridig, i hvert fall uten FN-mandat, og i tilfellet Nord-Mali var mandatet gitt til Afrika, ikke Frankrike.

Gaupsets neste argument er å ta retorikk til støtte for Hollandes egentlige politikk. Det er interessant at Hollande uttrykte ønske om å distansere seg fra Francafrique – altså landets tradisjonelle innblanding i tidligere afrikanske kolonier. Det er også interessant at Obama sa at han ville nedlegge Guantanamo. Trist er det derimot at undersåtter skriver samtidshistorie i overensstemmelse med retorikken til verdens herskere. Men våre ledere må selvsagt bedømmes på sine handlinger. Først etter noen hundre år – når arkiver er åpnet og fiendebildene ikke lenger passer fordi utgruppene diffunderes – får vi innsyn i kynismen som  ble lagt for dagen.

Gaupset mener at islamistene truer med å destabilisere Mali og tilstøtende land. Det samme sies om Afghanistan. Sannheten er derimot at i 2001 var Afghanistan stabilisert for første gang på over 20 år, til og med opiumsproduksjonen var fjernet. Siden har Sverige, Norge og deres allierte i  virkeligheten destabilisert Afghanistan, mens våre statsledere forteller at de stabiliserer landet. Det var dette med å skille mellom handlinger og retorikk.

Selvsagt har Frankrike, Norge og allierte destabilisert Libya og Nord-Mali. Straks Nord-Mali hadde funnet en ny likevekt, destabiliserte Frankrike Nord-Mali på nytt, alt innen ett år.

Gaupset vil derimot ikke gi Nato skylden for å destabilisere regionen. Etter noen linjer om mange års misnøye i Nord-Mali, som ikke gir noen forklaring på hva som var den utløsende faktoren for frigjøringen i Nord-Mali, gir Gaupset likeså godt Gaddafi skylden, ikke statene som angrep Libya. Det Gaupset skriver må gjengis her slik at de som allerede har lest det, kan få lese det to ganger:

«Det er riktig at Gaddafi hyret tuareger som leiesoldater, og at Gaddafis fall skapte et vakuum som bidro til islamistene kuppet det nasjonale opprøret til MNLA og andre grupper. Men er det noen som kan klandres for dette må det være Gaddafi som spilte et kynisk spill og brukte tuaregene for å styrke sin egen posisjon, ikke NATO. Dette ville ha skjedd før eller siden uansett, og NATOs intervensjon (som for øvrig hadde et klart FN-mandat) var bare den utløsende årsaken. Kritikken mot NATO og den tidligere kolonimakten Frankrike føyer seg dessverre inn i en lei tendens venstresiden har til å legge skylden for alle problemer på Vesten, uten å se på den nasjonale og regionale konteksten.»

Mener virkelig Gaupset at libyere som kriget på regjeringens side ble hyret inn som leiesoldater? Eller mener Gaupset at tuaregene som kriget på Gaddafis side kom fra Nord-Mali, og at de derfor var leiesoldater? Dette trenger kildehenvisning. Tidligere framstillinger har vært at tuaregene var libyere, og at de rømte til Nord-Mali under krigen mot dem.

Gaupset mener ikke at Gaddafi med sitt spill «før eller siden uansett» ville ha styrket «sin egen posisjon», selv om det er dette han skriver, men at Gaddafis «spill» før eller siden ville ha medført Nord-Malis løsrivelse. Natos krig var kun utløsende. Nato frikjennes for følgende av krigen mot Libya. Gaddafi må ta skylden. Frankrike er velgjøreren. Argumentet passer inn i nevnte stereotypi: Frankrike ryddet i en mislikt figurs ugjerninger – altså både pluss til inngruppen og minus til utgruppen. Henvisningen til mange års misnøye i Nord-Mali gjentar ikke Gaupset etter at Gaddafi har fått skylden.

Gaddafi tilhører Gaupsets utgruppe. De som tilhører en utgruppe får intet forsvar og har heller ingen forsvarere. Et eksempel på en utgruppe for mange nordmenn er Taliban. De som tilhører en utgruppe er som trollene i eventyrene. Vi kan sende vårt fotfolk for å drepe dem og stjele gullet deres – med heroisme, og blottet for enhver betenkelighet med mindre de vi sendte blir drept. Da sørger vi over dem, ikke over trollenes barn eller deres etterlatte – om aldri så hjerteskjærende dette er for disse menneskene som  ikke ligner oss.

Skal trollene ha skylden? Det vanligste argumentet for å innskrenke staters suverenitet og utvide adgangen til krig er å redde folket fra sine despotiske ledere. Tilfellet er imidlertid at despot-alarmen har lite med virkeligheten å gjøre og er mest av alt et tegn på at krig er under oppseiling. Verken Iran, Syria eller afrikanske land gikk til krig mot Storbritannia etter angrepet mot Afghanistan, Irak, Libya eller hvem det måtte være. Forvolder er den staten som har nok makt til å hindre gjengjeldelse, men det er også en kvalitativ forskjell blant disse: Det er Storbritannia, Frankrike og USA som har fått flest avgjørelser i Den internasjonale domstolen mot seg, ikke Kina og Russland slik vi skulle ha likt.

Despot-begrepet gjelder ikke inngruppe-medlemmene Clinton, Blair, Bush, Cameron, Sarkozy, Hollande eller Obama. Disse er snarere velgjørere, løsrevet fra hvor mange torturerte og drepte de er ansvarlige for.  Eksempelvis drepte Obamas droneprogram alene 929 mennesker bare i 2010, de fleste sivile. Bøllene og bødlene i etterkrigstidens internasjonale politikk er de allierte. Hvorfor er det likevel så vanskelig for opinionen å gi våre egne land skylden for våre gjerninger?

Svaret ligger i sosialpsykologiske funn på holdningsendringer. Overført til gruppepsykologi vil selvrettferdiggjøring virke best dersom inngruppen ser eller blir fortalt at deres handlinger hadde negative konsekvenser for utgruppen. Dette bidrar til to oppfatninger: 1) Overbevisning om at handlingen var riktig på tross av konsekvensene, og selv om man i utgangspunktet tvilte. 2) Feilen ligger hos de skadelidte selv, altså utgruppen.

Fenomenet kan sammenlignes med å legge skylden på den man slår, noe som er lettere synlig når små barn krangler.

Med verdensherredømme trenger ikke våre ledere og deres tilhengere å ta hensyn til lidelsene vi påfører andre. Uten sanksjoner på hjemmebane får selvrettferdiggjøring ingen korrektiver. Det verste er derfor ikke at vi legger skylden på våre ofre. Det verste er at vi lærer ingen ting og fortsetter som bøller og bødler.

Derfor er det kjempeviktig at noen av oss, om det er venstresiden eller ikke, klarer å trosse utgruppe-stereotypien og granske våre nasjoners feilgrep. Kritikk av Vestens framferd er det viktigste moralske imperativet menneskeheten står ovenfor – langt viktigere enn kommende klimakriser da disse ikke lemlester i familiens påsyn.

Afrikanere nyanserer kritikken noe. De legger gjerne skylden på sine ledere som samarbeider med Vesten. Dette har med hva vi har mulighet til å påvirke. For afrikanere er det mest nærliggende å få byttet ut sine ledere som lar Vesten utnytte dem.

Inngruppe-utgruppe-stereotypien gjør det lett for Gaupset å hinte frampå i parentes at Natos intervensjon av Libya «hadde et klart FN-mandat». Utenfor Vesten er argumentet utenfor god kutyme, men i en inngruppe kreves ikke belegg for det som virker positivt på gruppen. Tilfellet er at FN-resolusjon 1973 ikke likefrem autoriserte bruk av alle nødvendige midler – forutsetningen var at midlene skulle beskytte sivile. Bomber kan enkelte ganger brukes til å beskytte noens liv, men ikke andres liv. Resolusjon 1973 ble selvsagt ikke laget for å gi noen sivile beskyttelse, men ikke andre. Dette i seg selv tilsier at bombetokter var utenfor mandatet. Da Vestens ledere så gikk over til å si at formålet var å styrte det sittende regimet, hadde i hvert fall ikke intervensjonen lenger «et klart FN-mandat». Det offisielle Frankrike og Norge kunne selvsagt hevde at Gaddafi måtte fjernes for å hindre represalier fra regjeringshæren på sivilbefolkningen. Uten empirisk belegg er slike påstander bare mulige innenfor en inngruppe.

Empirien viste oss det motsatte: Før bombingen var det kjent at regjeringshæren gikk forsiktig fram med lave sivile tap. Det var heller ikke sant at regjeringshæren hadde brukt fly og helikoptre mot demonstranter. Tusenvis av drepte i Benghazi, løy Obama, Cameron og Sarkozy. Om ikke galt nok, bildene verden så av beskutte demonstranter i Benghazi var beskutte Gaddafi-tilhengere, stikk motsatt av hva vi ble fortalt.

Før Gaddafi ble styrtet, var det kjent at opprørere gikk brutalt fram overfor sivile (men fortsatt gjentas
beskyldningene om svarte leiesoldater). Dersom Nato ville etterleve FN-mandatet og beskytte sivile, måtte de ha stoppet opprørerne. Stikk i strid med FN-mandatet forårsaket Nato i stedet massedrap på sivile og et destabilisert Libya med tragiske følger for befolkningen. Det gikk så langt at FNs Sikkerhetsråd året etter invasjonen lagde en ny resolusjon som fordømte volden – uten at det har hjulpet. Byen Ban Walid ble høsten 2012 angrepet militært med hundrevis av drepte som resultat. USA blokkerte påfølgende FN-resolusjon som søkte fredelige løsninger på konflikten i landet. Denne blokkeringen av et fredelig forslag nådde ikke våre medier til forskjell fra blokkeringene av resolusjonsforslagene til Frankrike, Storbritannia og USA som tilrettela for krig.

Det ligger ingen idealisme i Frankrikes krigføring i Afrika. Hollandes har av historiske grunner måttet forvisse sin befolkning om at krigene nå handler om demokrati, menneskerettigheter og beskyttelse av sivilbefolkningen. Men hva er forskjellen fra 1925 da Frankrike, 11 år før Guernica, teppebombet Chefschaouen i Nord-Afrika og Damaskus? De kriget mot «banditter», forklarte Frankrike. Overfor banditter gjaldt ikke folkeretten (Sven Lindqvist, Du er død: Bombenes århundre, 2000). Virker argumentet kjent?

Med Libya har Afrika fått sitt Afghanistan med massiv tortur, forfølgelse, forsvinninger, drap og kaos uten et sentralt styre som kan håndheve lov og orden for hele befolkningen. Jeg våger påstanden at intervensjonen i Nord-Mali også blir mislykket når det kommer til antall drepte og torturerte, både under og etter intervensjonen. Tiden vil vise, men gleden av å få rett vil være unyttig. For overfor andre afrikanske land er folkerett fortsatt bare politikk, og i politikk er det for sent å ha rett i ettertid. Ingen av våre statsledere vil bli dømt. Intet er lært.

Bokreferanser:
Malcolm D. Evans (red) International Law 2010
Miles Hewstone, Wolfang Stroebe & Geoffrey M. Stephenson (red) An introduction to social psychology 1996
Michael A. Hogg & Dominic Abrams Social identifications: A social psychology of intergroup relations and group processes 1988
Sven Lindqvist Du er død: Bombenes århundre 2000

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*