”Å være fri er å ha fri”

Foto: Matt Baron, Flickr.

Hvorfor er ordet lønnsslave nærmest forsvunnet fra språket? Også meningsfullt arbeid kan være monotont, slitsomt, ja, kjedelig.

Håvard Syvertsen
About Håvard Syvertsen (7 Articles)
Håvard Syvertsen, født 1962. Forfatter og oversetter. Seneste utgivelse, "Det gode som jeg vil". Bor i Oslo.

Tittelen på denne artikkelen er hentet fra en kapitteloverskrift i Dag Solstads roman ”25. septemberplassen” fra 1974. 25. september er datoen for den norske EEC-avstemningen, eller EF som ja-siden ville kalle det, i 1972. Romanen er en brei skildring av norsk etterkrigstid fram til denne datoen sett gjennom familien Nyland, en arbeiderfamilie i Halden. Romanen har, sammen med hans øvrige romaner fra 70-tallet, blitt stående litt i skyggen i Solstads forfatterskap – ufortjent om noen skulle spørre meg. På tross av en klar politisk agenda i disse romanene, får ikke ideologien lov til å skygge for personene, det er deres virkelighet som beskrives på en ikke-idealisert måte. Slik kan mange sider gå med til å fortelle helt uten ironi om en av sønnene i Nylandfamilien, Axels, handletur til Strömstad sammen med moren og en venninne.

Kapittelet med overskriften «Å være fri er å ha fri» handler også om Axel, tidligere sjømann, nå skiftarbeider. Det er ikke på jobben livet hans utspiller seg, det er i fritiden, bak rattet i bilen eller over en øl mens øynene urolig jakter på damer. Nå skal det nevnes at Dag Solstad nok ikke mener at tittelen på kapittelet peker på noen idealtilstand, snarere er det vel uttrykk for det som AKP-forfatteren Dag Solstad så på som en uunngåelig fremmedgjøring overfor arbeidet i et kapitalistisk samfunn. Likevel, i den siste tida med debatten rundt heltid og deltid, har det slått meg at det er vanskelig å tenke seg en slik kapitteloverskrift i en av neste høsts romaner. Eller, for å ta et annet eksempel, tenk på den tragiske hovedpersonen i filmen ”Oslo 31. august”. Hans ulykke er tilsynelatende ikke fremmedgjøring fra en jobb, det er at han har sløst bort sin mulighet til selvrealisering gjennom arbeidslivet. Slik sett er ideologien i filmen tidstypisk, om enn det er vrangsida den viser fra. Det er som om vi alle, uten å vite det, sitter fast i en forestillingsverden om arbeidet som det sentrale stedet for å virkeliggjøre oss selv som individer. Den forestillingen er selvfølgelig ikke sann, den er i alle fall bare gyldig for deler av arbeidslivet. Selvrealisering gjennom arbeid er et klasseprivilegium. En likestillingsminister får nok realisert seg selv på jobben, mer tvilsomt er det vel om en renovasjonsarbeider klarer seg med jobben som eneste arena for selvrealisering.

Likestillingsministeren glorifiserer heltidsarbeidet, og reagerer med angstbiteri når noen nevner at det kanskje ikke er ideelt for alle barn å begynne i barnehage som ettåringer. Det kan forstås på bakgrunn av at kvinners rett til arbeid og økonomisk selvstendighet er resultatet av en lang kamp. Men er det ikke på tide å innkassere den seieren, stole på at den er vunnet og se på utfordringene vi står overfor i dag? Kanskje et avgjørende skritt på veien ville være å avkjønne spørsmålet om arbeidstid. Som Line Konstali skriver i en artikkel på verdidebatt.no: ”Likestillingsministeren er bekymret fordi mange kvinner velger deltid. Jeg er mer bekymret for at menn velger fulltid.”

Er ikke det en mer adekvat bekymring i en tid der stadig flere mennesker opplever at arbeidet ikke er selvrealisering, men tidsklemme? Også fordi vi jo alle veit at den vekstlogikken som driver økonomien ikke er bærekraftig. Det er mulig vi kan kjøpe oss et kvarters privat lykke med nytt kjøkken, men kloden tåler det ikke.

En annen ting som har slått meg er at ett av de ordene jeg vokste opp med, «lønnsslave», nærmest er forsvunnet fra språket. Da jeg googlet ordet fikk jeg ett treff fra 2011, ett fra 2008 og ett fra 2006, samtidig som ordlista.no kunne fortelle at ordet var «ledig», ingen hadde altså definert det i ordboka som lages på dugnad på nettet. Hvorfor har det ordet forsvunnet? Hva er det som har skjedd med oppfattelsen av arbeid, med de ideologiske brillene vi ser arbeidet gjennom? Da jeg var barn var det et helt vanlig ord. ”Vi lønnsslaver …” Nå brukes ikke ordet lenger. Til gjengjeld har ordet ”karriere” dukket opp. For tretti år siden var det noe man hadde i Hollywood, eventuelt i toppidretten, nå er det noe vi skal ha alle sammen. Det er selvfølgelig ikke sant, det er bare noen av oss som har karriere, mens mange kunne brukt ordet lønnsslave om seg selv: Dels for å fastslå faktum, en erkjennelse av ens plass i klassesamfunnet, dels fordi det er galgenhumorisk og dels kan det brukes i trass: men tankene våre eier dere ikke.

Det er det siste jeg stusser over. Hvem eier tankene i en verden der ordet ”lønnsslave” har forsvunnet, og hvor ordet ”karriere” har dukket opp? En verden der likestillingsministeren reagerer med angstbiteri når arbeidstid problematiseres, og der ideen om selvrealisering gjennom arbeidet er så sterk at den fører til personlige tragedier som den vi ser i ”Oslo 31. august”? Det er fristende å sitere Leonard Cohen: ”It looks like freedom, but it feels like death.” For å spørre slik vi gjorde i studiesirkelen i marxisme den gangen jeg var ung SU’er: Hvem er det som tjener på ideologien som kommer til uttrykk i denne språklige forandringen? Vel, det er i hvert fall ikke de barna som daglig står gråtende og ser foreldrene forsvinne fra barnehagen, ikke de foreldrene som setter seg inn i vinterkalde biler utafor barnehagen før det har blitt lyst om morgenen og veit at de ikke skal se noe mer til ungene før det har blitt mørkt igjen. Det er heller ikke den hjelpepleieren i slutten av femtiåra som har jobbet årevis i eldreomsorgen og kjenner at kroppen ikke holder lenger, som hver dag går hjem med verkende rygg og tilbringer mer og mer av fritiden liggende strak på sofaen for at ryggen og kroppen skal orke en ny dag. Eller den veiarbeideren som har svetta bak asfaltbilen et helt liv og som har begynt å verke i armene og oppriktig talt kunne tenkt seg litt mer tid og krefter til andre aktiviteter en kort sommer. Hvordan opplever veiarbeideren og hjelpepleieren alt snakket om karriere som de kan lese om i avisa?

Hvis kapitteloverskriften ”Å være fri er å ha fri” var et uttrykk for fremmedgjøring overfor arbeidet, hva slags fremmedgjøring er idealiseringen av heltidsarbeidet eller mangelen på debatt om sekstimersdagen uttrykk for? Er det ikke en sterkere fremmedgjøring enn den Solstad skrev om i ”25. septemberplassen”? Der visste i hvert fall personene at arbeidet ikke førte til selvrealisering, målet med arbeidet var et annet, det var den enkeltes helt nødvendige bidrag til fellesskapet. Det er som om den kunnskapen har forsvunnet og blitt erstattet av en forestilling om arbeidet som individets vei, jeg hadde nær sagt, til frelse. Hva er vi blitt fremmedgjort overfor da? Det opplagte svaret er: Oss selv.

Det er ikke noe rart at det murres, men venstresida tenderer mot å tolke murringen som lengsel tilbake til femtitallet, slik Linn Stalsberg presist beskriver venstresidas reaksjon i artikkelen ”Feminismen må være systemkritisk”.  For det er ingen i denne debatten som sier noe annet enn at arbeid er viktig for hver og en av oss. I arbeidet bidrar vi som sagt til fellesskapet, det gjør oss økonomisk uavhengige og gir oss selvrespekt, og det er meningsfylt å produsere varer eller tjenester som er nødvendige. Men også meningsfullt arbeid kan være monotont, slitsomt, ja, kjedelig. Spør de som sørger for at brødet vårt blir pakket i poser hver dag eller de som hver vår og høst skifter dekk på en endeløs kø av biler utafor verkstedet. Men i vår tid har vi gjort arbeidet til ideologi på en måte som fortrenger alle omkostningene arbeidet også har. Det er et sunnhetstegn at det murres, og jeg tror at hvis venstresida ikke greier å fange opp den misnøyen som oppstår når ideologien om arbeidet blir gjennomskua, ligger veien åpen for de reaksjonære. Venstresida trenger å gjenerobre en virkelighetsoppfatning der ordet ”lønnsslave” forteller noe om realitetene, og der man har klart for seg at ordet ”karriere” er et ord som bare passer for noen klassers forhold til arbeidslivet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*