Foto: Semilla Luz
I mer enn en uke har folket i Brasil tatt til gatene. Dagen før dette intervjuet fant de største demonstrasjonene siden diktaturets fall sted. Mark Bergfeld har snakket med Miguel Borba da Sa på Skype. Sistnevnte er ansatt ved Det statlige universitet i Rio de Janeiro. Han er forfatteren av Bolivia – Passos das revoluções (Bolivia – revolusjonens steg) og har skrevet omfattende om urbefolkningenes kamper i Latin-Amerika. Han er også politisk aktivist i PSOL (Partiet for sosialisme og frihet).
– Hvordan kunne en 20 prosents økning i bussprisene sette i gang protester i mer enn 100 byer rundt om i Brasil?
– I boka The Road to Serfdom skreiv den østerrikske økonomen Friedrich Hayek at det er to områder som ikke kan overlates til privat konkurranse: transport og miljøet. Brasils borgerskap makter ikke å se dette.
I de siste ti årene har transport blitt en lukrativ forretning for den brasilianske eliten og lokalt ansatte fra myndighetene. Firmaer og selskaper byr på lokale ruter og linjer. Myndighetspersonene egler seg innpå busselskapene for å få fordeler.
Her i Brasil skjærer transportkostnadene inn i privatbudsjettene til arbeiderne i langt større grad enn strøm og vann. Billettprisene har økt raskere enn inflasjonen. En gjennomsnittsarbeiders lønn er 650 real (1767 kroner). En bussbillett koster to real (5,44 kroner). Dette offentlig-private samarbeidet står overfor et sammenbrudd.
Bevegelsen vi ser på gatene i dag startet faktisk i Porto Alegre. Folk protesterte mot økning i billettprisene for to måneder siden. Politiet ble voldelige, folkelig indignasjon fulgte og prisøkningen ble stanset. Var det en seier? Nei! Busselskapet ble garantert sine inntekter ved å få unntak fra framtidige skatter. I Rio de Janeiro, for hver real jeg betaler for en billett, gir de lokale myndighetene den samme summen i subsidier eller skattefradrag.
Samtidig har enorme infrastrukturprosjekter som prøve-VM, pavens besøk seinere i år og VM i fotball tvangsflyttet fattige fra bysentra og, i mange tilfeller, til og med avskjært de totalt fra offentlig transport. Misnøye og “urettferdighet” har sydet på Facebook, i de fattige nabolagene og blant arbeiderklasseungdom. Radikalisering og marginalisering har gått hånd i hånd. Nå ser vi et kollektivt raseri.
– For noen dager siden fordømte FIFA-president Sepp Blatter demonstrantene og sa “vi tvang ikke VM på dere”
– I byene hvor VM skal finne sted har det vært en eskalering av sosiale konflikter til et tidligere ukjent nivå de siste 18 månedene. Noen husker kanskje hendelsene i Pinheirinho (en favela hvor innbyggerne nektet å etterkomme myndighetenes utkastelsesordre).
Infrastruktur og underholdningsprosjekter som fotball-VM ødelegger folks levebrød og er en klassekrig ovenfra. Protestene formulerer ikke klare krav, men folk trekker umiddelbart parallellene. Fordrivningen av urbefolkning samt den påfølgende berikelsen av står i sentrum for protestene og det er to sider av samme sak. Folket er lut lei av elitene.
Det er derfor eskaleringen har skjedd så fort. Dette har økt daglig. FIFA-president Sepp Blatter sa at VM kanskje må avlyses. Det førte til at enda flere protesterte. 80.000 mennesker omringet stadion i Fortaleza hvor første kamp i prøve-VM ble spilt. Det er mer enn stadionkapasiteten.
– Hvordan organiseres og koordineres protestene?
– I mange byer og landsbyer utløses protestene spontant. Folk ser bilder på Facebook og leser hva som skjer andre steder, og går i gang med å organisere sine egne mobiliseringer.
I Rio de Janeiro meddelte lokale myndigheter at billettprisene ville øke i begynnelse av dette året. Hackerkollektivet Anonymous svarte med en demonstrasjon. Radikale venstreorganisasjoner som PSOL og viste deres solidaritet. Men selv om bare 95 mennesker møtte opp, klarte de likevel å forhindre prisøkningen.
I mai organiserte vi en svær protestaksjon mot den nye menneskerettighetskommisæren, som er homofob, rasistisk og kvinnefiendtlig. De store mediene nekter for at det er noen sammenheng mellom disse protestene og de vi ser i dag.
Gjennom hele denne perioden organiserte vi sammenkomster (Forum Contra o Aumento da Passagem) som brakte forskjellige grupper sammen. I andre byer har man sett lignende initiativer. I Rio klarte vi aldri å få med oss hackerne i Anonymous på dette. Det kan ha vært annerledes andre steder.
Disse samlingene er vakre. De er populære og har virkelig endret mitt syn på radikal politikk. De har en politisk verdi knyttet til seg, og jeg har aldri vært involvert i noe slikt før.
– Har sammenkomstene opplevd noen problemer?
– Sist søndag var et vendepunkt. Middelklassen begynte sammen med sine venner i media å mobilisere under en antikorrupsjonsplattform. De prøver å splitte bevegelsen og sammenkomstene. Heldigvis har de ikke lykkes så langt. Bevegelsen har fått så mye momentum at de måtte stille seg bak protester som allerede er annonsert.
– Hvilken innflytelse har disse middelklassegruppene, og hva er medias rolle?
Bevegelsen har blitt et arnested for kampen for hegemoniet. Forskjellige aktører ønsker å bruke bevegelsen for å få fram sine synspunkter.
De radikale venstrepartiene, Anonymous og de autonome prøver å skyve protestene i en uttalt antikapitalistisk retning. Vi tar opp fattigdomsspørsmålet og peker på de systemiske ulikhetene som regjering etter regjering viderefører.
Men i stadig større grad blir middelklassen og de medievante antikorrupsjonspartiene dominerende stemmer i bevegelsen. Siden de kan bruke mediene som de vil, har de tilsynelatende større suksess. I mange byer har de klart å skyve de mer radikale elementene ut på sidelinja.
På sine egne premisser har media stått bak et skift i bevegelsen. Lenge var de stille, men så mistet en journalist i Sao Paulos største avis øyet, og seks andre journalister ble alvorlig skadd. Det forandret situasjonen. Deler av den styrende klasse endret strategi. Media begynte å støtte protestene – de oppfordret til og med folk til å protestere. Dette ga demonstrasjonene større grad av legitimitet, men representerer også et klart forsøk på å kuppe bevegelsen.
– Hva gjør det brasilianske arbeiderpartiet (PT, de som har regjeringsmakt og president)?
– PT og CUT (Brasils svar på LO) mobiliserte ikke først. Først når de liberal-konservative elitene begynte å kreve president Dilma Rouseffs avgang mobiliserte PT sine medlemmer for å hindre at protestene ble til en antiregjeringbevegelse. Nå ser man at medlemmene til både PT og CUT tar til gatene for å forsvare Dilmas regjering.
CUT diskuterer for øyeblikket en generalstreik. Avhengig av hvilken form bevegelsen tar i de neste dagene, kan en generalstreik bli virkelighet. Men det er spekulasjoner.
– Det har vært rapporter om at bøller fra ytre høyre og nasjonalister også mobiliserer.
– Demonstrasjonene har blitt stadig gulere og grønnere (Brasils farger). Alle motsetningene i det brasilianske samfunnet kommer til overflaten. Folk konfronterer og skriker til radikale venstre og de autonome for at de ikke veiver med brasilianske flagg. Våre kamerater har blitt fysisk angrepet flere steder. Folk med radikale kjennemerker, for eksempel røde t-skjorter og røde flagg, har blitt jaget i demonstrasjonene. Siden folk ikke har klare krav og heller ingen klare fiender, vender de seg imot alle politiske partier.
Media pisker opp et hat mot det radikale venstre. Borgerskapet bruker sexisme, rasisme og homofobi. I denne sammenhengen vil “karnevaliseringen” av protestene virke til fordel for dem som er mot bevegelsen. En annen strategi har vært å mobilisere filleproletariatet til ens egne formål. Politiprovokatører skaper kaos overalt. Gårsdagens konfrontasjoner i Brasilia, hovedstaden, var ledet av høyreekstreme krefter. Jeg er skremt over deres evne til å lede, ta over og sette sitt preg på disse hendelsene.
Da demonstranter stengte Octávio Frias de Oliveira-brua i Sao Paulo for noen dager siden, opplevde våre kamerater en plutselig fiendtlighet. I går natt ble blokken av radikale venstreorganisasjoner, studenter og medlemmer av sosiale bevegelser angrepet av bøller i Rio de Janeiro. Graden av aggresjon og skremming vi opplever, er ikke til å tro. I går natt søkte disse bøllene en større konflikt med oss, men venstresida sto samla. De militante fra PTSU (Det sosialistiske forente arbeiderpartiet), PSOL og PCR (Det revolusjonære kommunistpartiet) gikk sammen og beskyttet dem som hadde med seg røde flagg og lignende bannere under demonstrasjonen.
– Hva er framtida til denne protestbevegelsen?
– Bevegelsen er en slagmark. Den setter søkelys på alle motsetningene i det brasilianske samfunnet. Folks hverdagsoppfatninger dominerer og sexistiske, rasistiske og homofobe ideer forsvinner ikke over natta. Samtidig forblir statsapparatet og elitene intakte. Det er i hovedsak grunnet en endring i strategi. Samtidig opptrer borgerskapet uansvarlig og leker med ilden.
Det finnes ingen politisk kraft på venstresida med et klart alternativ til status quo. De sosiale bevegelsene har skrumpet inn de siste årene, og det radikale venstre har ikke de politiske redskapene vi så desperat trenger. Likevel bidrar de sterke holdningene blant flertallet mot elitene til et gunstigere klima for venstresiden.
Muligens kan bevegelsen bidra til å konsolidere ytre høyre. Bevegelsens framtid er helt åpen.
Oversettelse: Joakim Møllersen
