En helt vanlig voldtekt

*Advarsel: Teksten inneholder triggere for overgrepsofre*

Jeg var for full til å forsvare meg, enda jeg lett kunne hamlet opp med ham ellers. Jeg var for sjokkert, ganske raskt også redd, til å klare å gjøre noe annet enn å vente til han fikk orgasme, kledde på seg buksa og gikk ut for å fortsette festen.

Jeg hadde sagt at han kunne legge seg i nabosenga. Jeg hadde vel ingen anelse om at han ikke hadde tenkt å sove likevel. Jeg trodde til og med at han ville ta til vett etter at jeg våknet av at han var kommet over i min seng og klådde på meg under klærne, jeg trodde det var nok at jeg ba ham om slutte, og sa i fra om dette til en annen på festen, som kom og så til meg en stund etter jeg hadde lagt meg.

Jeg kunne ikke visst det. Jeg stolte på ham. Det er selvfølgelig ingen av mine kompiser eller mannlige slektninger som drømmer om å voldta meg. Selv om jeg har hatt mareritt om at de faktisk gjør det. Jeg har i ettertid jobbet mye med meg selv for å prente inn at man aldri, selv etter dette, får gå rundt og se på folk som potensielle voldtektsmenn.

Det er nå 5 år siden jeg ble voldtatt. Det har faktisk gått så lang tid at jeg har kommet til det punktet at jeg spør meg selv; hvorfor fikk denne hendelsen så store konsekvenser for meg? Det var ikke mange minutter av livet mitt, hvorfor lever jeg fortsatt med skrekken?

Leve med skrekken

Det var ikke det jeg planla da jeg lå der i senga, etterpå, og vurderte mine muligheter. Først tenkte jeg at jeg kan klare komme meg ut døra, forbi de andre og ut i gangen usett. Jeg kan hoppe fra en av broene som går over til Tromsø, tenkte jeg. Jeg har aldri – jeg understreker – aldri, hatt slike tanker før. Å stå opp fra den senga føltes umulig. Jeg kan ikke formulere hvor umulig den oppgaven føltes. Å bare stå opp, ta kroppen med seg og leve videre. Jeg følte meg mest av alt tom, og kroppen føltes bare ikke. Kroppen var nesten sluttet å leve allerede, jeg var så nummen. Hodet kom heldigvis på andre tanker.

Jeg var på denne tiden, i 18-årsalderen, svært påvirket av filosofisk eksistensialisme. Jeg var opptatt av selvstendighet, individualisme og å være sin egen lykkes smed. Enhver har ansvar for sitt eget liv, og å skape mening og lykke i sin egen tilværelse. Det var disse ideene som fikk meg til å tenke at dette skal jeg klare. Jeg bestemte meg for at dette skal aldri få noen som helst konsekvenser for meg. Det hadde skjedd, men jeg bestemmer over resten av mitt liv. Jeg skulle aldri fortelle det til noen. Jeg tenkte at jeg måtte finne en måte å få ham til å aldri fortelle det til noen. Da kom det til å gå bra, trodde jeg. Og jeg var fast bestemt.

Det gikk jo ikke bra. Jeg var jo ikke meg selv, og noen måtte se det når jeg selv ikke ville innse det. Jeg fortalte om det samme natten til en som så meg og forsto at noe var riv ruskende galt. Men jeg fastholdt at ingen flere måtte få vite om det. Jeg ville ikke være et voldtektsoffer.

Fortvilelsen overveldet meg da jeg dusjet og vasket meg, lenge, uten at det hjalp. Jeg innså bare enda tydeligere at jeg måtte leve resten av livet med denne kroppen som jeg ikke lenge følte at jeg eide. Jeg hadde spor etter ham og vondt etter ham. Det skulle gå lang tid før hodet hang sammen med kroppen igjen.

Penetrering uten at kroppen er klar for det er vondt

I flere dager etterpå blødde jeg. Det var ikke første gang jeg hadde hatt sex, men det var første gang det hadde vært mot min vilje. Penetrering uten at kroppen er klar for det er vondt, dette bør kommuniseres bedre i seksualundervisningen. Jeg husker følelsen av at det sved som om noe revnet inni meg. Jeg fikk en infeksjon. Gul, illeluktende sårvæske.

Den første gangen jeg hadde sex etterpå føltes det ut som at kroppen var steindød. Jeg så liksom meg selv utenfra, og var ikke med. Det viste seg også at slimhinnene var ganske ødelagte, så jeg ble ikke våt nok til å ha samleie som normalt på flere måneder på grunn av dette.

I de første tre månedene etterpå gikk jeg inn for å glemme det som hadde skjedd. Det gikk dårlig. Jeg følte meg fjern fra andre mennesker, det var som om jeg beveget meg rundt i en tåke, som forhindret mitt utsyn til verden og andres innsyn til meg. Jeg følte at ingen i hele verden forsto meg og at det som foregikk i verden, både på skolen og og ute i den store verden, ikke angikk meg. Jeg hadde tidligere vært samfunnsengasjert og veldig opptatt av politisk tenking, rettferdighet og den slags. Kroppslig følte jeg meg nå utenfor meg selv. Jeg fikk for første gang problemer med konsentrasjonen på skolen, og plagdes med å følge med i timene. Jeg gråt på do på skolen. Det var tungt å samle tankene om eksamensoppgaven.

Å ikke eie sin egen kropp

Hva gråt jeg for?

Minnene var ille nok de. Å ikke bli hørt. Å bli pumpet løs på etter at jeg ikke protesterte lenger. Det var vondt, skremmende, ydmykende. Å måtte leve med kroppen som jeg ikke følte at jeg eide lenger var ikke bare lett. Det var ikke før senere at jeg forsto at jeg hadde mistet litt av meg selv, en viktig del av den jeg var og ville være.

Voldtekten skjedde i begynnelsen av april 2009. I juli reiste jeg på ferie med familien, og det var veldig godt. Det var litt som at jeg reise fra det som skjedde, og det var en fin ferie. Da jeg kom tilbake var det ikke lenge til jeg skulle begynne på universitetet. Jeg hadde gledet meg i årevis til å studere, og var stolt av at jeg bare fortsatte, og fulgte min egen drøm. Men jeg hadde store problemer med å sove alene, og grudde meg til marerittene mine. Jeg sov med en kniv ved siden av senga. Når jeg var alene i en seng, paralyserte minnene mine meg. Jeg gjenopplevde stadig voldtekten. Jeg hadde tidligere elsket å være for meg selv, for å tenke og være kreativ. Nå klarte jeg det ikke. Jeg taklet ikke å være alene i det hele tatt, for da begynte jeg bare å tenke på det som hadde skjedd. Og å være redd.

Anmeldelsen

Utover høsten begynte jeg for første gang å vurdere å anmelde saken, for å komme meg videre. Jeg tenkte at hvis jeg ikke anmelder det så kan jeg komme til å angre hele livet. Det skulle ikke gå an å gjøre noe sånt mot noen, mot meg, og så bare kle buksa på seg og gå etterpå. Jeg visste hvor mange voldtekter som blir henlagt, og det tok motet fra meg. Jeg kjente at jeg klarte ikke å bli mistrodd på dette. (Det kjenner jeg fortsatt på, men min gamle, sta individualisme har kommet sterkt tilbake. Jeg prøver å si til meg selv at jeg driter i hva du tror eller ikke tror, det har faktisk ingenting å si.) Før jeg anmeldte det hadde jeg et grusomt mareritt om at voldtekten var blitt filmet, og jeg fikk valget om jeg ville få filmen og vise den til politiet eller ødelegge filmen. Det var et umulig valg. Her ville jeg hatt fellende bevis, men det ville vært så krenkende at noen skulle se meg i den situasjonen. Jeg tenkte mye på det etterpå. Jeg har alltid hatet å tenke på at folk kan se for seg meg i en så krenket og utnyttet posisjon. Det er forferdelig ubehagelig.

Og der ligger noe av forklaringen på den ødeleggende effekten voldtekten hadde på meg. Det brøt så fundamentalt med mitt selvbilde. Jeg har alltid vært tøff og sterk, en som ikke lot meg pille på nesa. Hvis noen klådde, slo jeg, ganske enkelt. Hardt. Og jeg hadde altså ligget der og bare latt meg bli voldtatt. Jeg! Og jeg ble ikke kvitt det. Jeg hadde trivdes i mitt eget selskap og likte å tenke at jeg klarte meg selv. Nå turte jeg ikke å sove alene. Jeg hadde mistet kontrollen, og jeg fant den ikke igjen. Jeg klarte ikke å leve videre som om ingenting hadde skjedd. Jeg klarte det bare ikke.

Å anmelde er, uansett om det fører til en siktelse eller ikke, å stå opp for seg selv og si at dette finner jeg meg faen ikke i. Sånn gjør man ikke mot meg.

Det var tungt å gå til politistasjonen etter at jeg hadde bestemt meg i januar, snart et år etter. Jeg gikk dit først en gang, og snudde gråtende i gangen. Neste gang gikk jeg og fortalte at jeg ville anmelde en voldtekt. Jeg fikk forklare meg umiddelbart. Jeg synes at det gikk greit å forklare meg, politimannen var grundig og omtenksom, og jeg følte at de ville få min historie nedskrevet så korrekt og detaljert som mulig. Det varte i flere timer. Etterpå var jeg lettet.

Den vanskelige ventetiden

Ingen kunne forberedt meg på ventetiden etterpå. Det tok så lang tid. Livet mitt ble satt på vent mens jeg ventet på om saken skulle komme opp i retten. Det var absurd å tenke på at noen skulle vurdere om det jeg mest av alt skulle ønske ikke var sant, var sant. Det føltes ut som at hele min eksistens var avhengig av at det ble en rettsak og at han ble dømt. Jeg klarte ikke å tenke på annet. Samtid begynte frykten å ta psykotiske former også på høylys dag, i stua. Jeg så for meg at en som skulle voldta meg kom mot ytterdøra, og at jeg så vidt hadde nok tid til å løpe og låse døra, men jeg sto som frosset. Akkurat som da jeg ble voldtatt. Dette skjedde ofte. Dét at jeg ikke hadde klart å forsvare meg den ene gangen gjorde at jeg var livredd for at jeg ville være et lett bytte igjen. Det plager meg fortsatt. Jeg ventet og ventet, det gikk måneder. Jeg klarte ikke å slappe av. Jeg følte at jeg hadde mindre og mindre kontroll over min skjebne, og dagene virket uendelige. Jeg var deprimert. Når jeg var ute gikk jeg omveier for å slippe å møte folk jeg kjente, jeg tenkte at jeg ikke greide å svare på spørsmål om hvordan jeg hadde det og hvordan det gikk. Jeg husker følelsen av at føttene ikke klarte å holde meg oppe, jeg følte meg så avmektig.

Et positivt aspekt ved dette var at jeg kom nærmere mange av vennene mine. Jeg var avhengig av å være sammen med folk, og vennene mine sviktet ikke. Jeg trengte å snakke, og jeg ble lyttet til. Det kommer jeg aldri til å glemme. Broren min sov på rommet mitt når jeg var redd. En kompis som så på Simpsons med meg om natten når jeg ikke fikk sove og trengte noe annet å tenke på. Kompisene som lagde et skjold rundt meg og fikk meg ut av en uteplass så jeg skulle slippe å se overgriperen der. Venninner som har latt meg gråte og snakke om ting det er sykt utrivelig å høre på. Ikke minst han jeg skal gifte meg med. Familien, alle jeg kjenner som bare var der, og selv om de kanskje ikke visste hva som hadde skjedd, har betydd mye for min lykke. Det er ikke vits å si så mye om dette i akkurat denne ganske offentlige teksten, men det har vært viktig.

Rettssaken

Det ble rettssak. Siktelsen var voldtekt av og seksuelle handlinger mot en person som er ute av stand til å forsvare seg. Det betydde at politiet trodde på meg. Det verste med rettsaken var at jeg måtte være i samme rom som ham. Ellers synes jeg at gjennomføringen av rettsaken gikk greit. Utspørringen var omfattende. Jeg orket ikke å høre hans forklaring siden han ikke hadde tenkt å innrømme det han hadde gjort. Han ble dømt for seksuelle handlinger mot en person som sov og var ute av stand til å forsvare seg. Dette fantes det jo vitnebeskrivelser av. Det verste, og selve grunnen til at jeg anmeldte, frafalt på grunn av bevisets stilling. Bistandsadvokaten min rådet meg til å ikke anke, og jeg gjorde ikke det. Jeg syntes at dommen var grundig, og at dommerne anerkjente min side av saken. De skrev noe om at de forsto at det måtte oppleves som tøft for meg at det som var verst ikke ga straff, men at det ikke fantes tungtveiende bevis og at tvil skal falle tiltalte til gode. Noe sånt. Jeg har ikke lest det på over fire år. Jeg var glad for at han fikk noen måneder i fengsel, og nøt friheten og tryggheten i at jeg ikke kunne komme til å møte ham tilfeldig på gata. Jeg fikk 30 000 kroner i oppreisning. Det føltes litt som et hån, ikke at en større sum hadde endret noe, men det var så lite i forhold til det jeg hadde vært igjennom. Jeg brukte opp alt med en gang, og alle jeg kjente fikk dyre julegaver den jula.

Livet etterpå

Nå kunne jeg gå videre. Rett etter rettsaken klipte jeg håret kort, slik jeg har det nå. Det var veldig symbolsk, den nye, tøffe Kine. Jeg meldte meg inn i Unge Venstre, og ble en aktiv ungdomspolitiker. Jeg fikk sjanser til å vise hva jeg dugde til med en gang, og selvtilliten vokste. Jeg fikk ansvaret for Venstres kommunevalgkamp i Tromsø. Jeg ble valgt som fylkesleder i Troms Unge Venstre. Jeg var vikar som politisk rådgiver i byrådet. Leder for Studentparlamentet. Valgkampsjef igjen. Alt dette, rett etter hverandre. Jeg er så utrolig takknemlig, dere aner ikke hva disse sjansene betydde for meg. Jeg vokste på det, ble tøffere, mer selvstendig, mer meg selv. Gladere. Frykten var der fortsatt når jeg var alene, men den dominerte ikke livet mer.

Sommeren 2012 var et vendepunkt i livet mitt. Jeg fikk tryggheten tilbake og kunne konstatere at den delen av meg som hadde vært tapt, var kommet tilbake. En ukes tid på Roskildefestivalen gjorde underverker for min tiltro til menneskeheten, alle var så snille og det gikk veldig fint tross mine bekymringer. Jeg husker at jeg sto utenfor teltet og ventet på venninna mi i mørket, vi skulle gå å pusse tennene. Mens jeg sto der, med en liten lommelykt, kom en gutt bort og ga meg en klem bakfra. Jeg kunne ikke se hvem han var, men jeg visste at han bare var snill. Står du bare her og lyser, sa han, på dansk. Vi snakket litt før han gikk videre. Jeg var ikke et sekund utrygg i løpet av ni dager, åtte netter i telt, på Roskilde. Det gjorde enormt mye for trygghetsfølelsen. Jeg var også blitt mer vant til å være alene, og hadde til og med begynt å sette stor pris på det. Å tenke alene. Skrive. Drømme. Dette var en veldig stor del av min personlighet som kom tilbake, jeg hadde nesten glemt hvordan det hadde vært. Å være mindre nedtrykt og redd var selvfølgelig store, positive endringer i livet, men det var da jeg begynte å trives i eget selskap at jeg forsto at jess, jeg er tilbake.

Fortsatt redd

Jeg blir fortsatt irrasjonelt redd, det ser jeg ikke en ende på. Jeg blir helt kald når jeg hører en plutselig, uventet lyd når jeg er alene. Jeg skvetter av min egen skygge. Jeg tror alt handler om at noen vil voldta meg, eller andre. Jeg hører fortsatt ting som ikke er der. I sommer, da jeg bodde alene, våknet jeg en natt av lyder. Husvertene var borte. Jeg var sikker på at noen hadde brutt seg inn oppe, og at de ville komme ned etter meg. Jeg låste meg inne på badet i to timer. Da jeg fortalte dette til en venn dagen etter og sa at jeg hadde sovet lite, spurte han meg om det ikke kunne ha vært vinden som lagde lyder. Det hadde vært sterk vind i flere dager, og var det fortsatt. Selvfølgelig. Dette var en vekker for hvor irrasjonell jeg fortsatt kan bli hvis jeg blir redd. Jeg hadde ikke vurdert muligheten for at det var vind, og torde ikke å se ut vinduet.

Det komiske er at voldtekt er det eneste jeg har vært redd for i fem år. Det var et skikkelig rart gjennombrudd og fremskritt da jeg for to-tre år siden til forandring drømte om en skummel hai. Fortsatt forteller jeg alltid kjæresten min hvis jeg har drømt om noe småskummelt som ikke handler om seksuelle overgrep.

Å ta til motmæle mot de som bagatelliserer overgrep

Nå er jeg lei av skrive, det blir liksom altfor langt. Jeg liker ikke å snakke om noe av dette, og gjør det sjelden. Jeg har snakket nok, fått det ut, blitt lyttet til og trøstet. Det er ikke fordi jeg trenger å få det ut at jeg skriver dette, det er for å gi et bilde av hvor ødeleggende en såkalt nachspiel-, sove- eller vennevoldtekt kan være og hvorfor. Noen mener at folk som meg overdriver skadene ved en “vennskapelig” voldtekt. Det må de vel bare mene, så lenge de ikke klarer å få definert en voldtektsvenn fra andre voldtektsmenn (og voldtektsvenninner fra andre voldtektskvinner) i lovverket. Jeg har prøvd å skrive min historie mange ganger, tenkt at hvis den var skarp og velskrevet nok så ville den få folk til å forstå og til å tenke seg hvordan det føles. Hva det gjør med forholdet til sin egen kropp, til andre mennesker, med selvfølelsen og tryggheten. Hvor vond en “uvoldelig” voldtekt kan være.  Hvor lenge det sitter i. Jeg har aldri klart å få det godt nok frem, det er mye som er vanskelig å skrive om, og jeg har tenkt at det må være helt perfekt, sykt bra for at det skal være verdt belastningen ved å publiseres. Det må kanskje ikke det, for det er så få som står fram, og så viktig at noen tar til motmæle mot de som bagatelliserer slike overgrep. Dette er et forsøk. Det er i alle fall min historie.

Jeg skulle ønske at jeg klarte å gå inn en debatt om definisjoner, paragrafer og straff, men jeg klarer det bare ikke. Det er for nært. Jeg forteller min historie, og lar det være mitt bidrag til debatten.

Skribenten har mottatt et utall henvendelser og har ikke overskudd til å svare på flere.