Vi skal strekke ut en hånd, ikke demonisere rusbrukere

Illustrasjonsfoto. Creative common.

Kriminalisering har banet veien for stigmatisering, diskriminering og for forskjellsbehandling. Det har ført til et hardere samfunn, hvor de som faller utenfor faller fryktelig hardt. Stigma er tungt å bære. Det kan knuse deg.

Karl Eldar Evang
About Karl Eldar Evang (3 Articles)
Karl Eldar Evang er psykolog, antirasist og skribent.

Jeg støtter rusreformen fordi den innebærer et brudd med et gammelt strafferegime, som har innebåret hyppige brudd med grunnleggende rettigheter. Jeg støtter altså rusreformen ut fra et menneskerettighetsperspektiv.

Jeg er ingen rusliberaler, tvert i mot så har jeg vært skeptisk til rus hele livet. Jeg har imidlertid liten eller ingen tro på at straff hjelper rusbrukere, jeg ser at straff skader folk og støter dem ut fra fellesskapet. Når jeg som psykolog forsøker å hjelpe folk med forskjellige problemer til å komme i posisjon for å endre noe i livet sitt, så har straff ingen plass i det motivasjonsarbeidet. Viktig er: Om du er utstøtt av fellesskapet, kan alt mulig skje med deg uten at du får den beskyttelse og hjelp som andre får!

Jaging av rusavhengige
Kriminalisering av bruk og besittelse av illegale rusmidler har ført til store konsekvenser for den enkelte. Kriminalisering har banet veien for stigmatisering, diskriminering og for forskjellsbehandling. Ofte på bakgrunn av helt bagatellmessige forhold. Et nærliggende norsk eksempel er det som har blitt kalt «jaging av rusavhengige». I byer som Oslo og Bergen har politiet på forskjellige tidspunkter gjennom flere tiår jaget vekk rusavhengige, tidligere rusavhengige eller folk de tror er rusavhengige, fra bybildet. Det trengs kun en mistanke om at de kan komme til å gjøre noe kriminelt.

Lovendringer har åpnet for at om de vender tilbake, uten lov eller før de har lov, så kan de tildeles høye bøter, subsidiært fengsel. Det er vanskelig å tenke seg at andre mennesker kan bli tvunget til å fjerne seg fra byrommet, og hardt bøtelagt for å oppholde seg der, uten å ha gjort noe annet enn å befinne seg der. Det ville ført til sterke reaksjoner på krenkingen av grunnleggende rettigheter. Ikke slik med rusavhengige.

At kriminalisering til nå har stått så sentralt i norsk politikk, har gjort at motstanden mot disse omfattende og gjentatte «ute av øye, ute av sinn»- kampanjene har vært liten eller fraværende. På et vis kan vi si at myndighetene har lyktes med et skille mellom ”dem” og ”oss”. Mitt syn er at dette har ført til et hardere samfunn, hvor de som faller utenfor faller fryktelig hardt. Stigma er tungt å bære. Det kan knuse deg.

Svekket helsehjelp
Kriminaliseringsinnfallsvinkelen har også klart svekket retten til helsehjelp for de som ruser seg, retten til helsehjelp er en grunnleggende rettighet. Det er også noe som samfunnet på et vis har godtatt at rammer dem som har rusproblem, at de ikke får samme oppfølging. De kan oppleve at deres helse ikke blir tatt på alvor.

De sanksjonene og den inngripen i privatlivet som den enkelte person har blitt møtt med, har vært helt uproporsjonalt sett i sammenheng med det som skulle være forseelsene. At folk har kunnet bli blokkert fra et utdanningsløp og/eller en jobb på bakgrunn av en enkelt hendelse med besittelse eller bruk av et rusmiddel er svært alvorlig og kan bli livsendrende for den det rammer. Til kriminaliseringsperspektivet hører oftest et straffeperspektiv. Dette har ført til at den enkelte har kunnet bli straffet meget hardt for svært lite.

Når det skjer brudd på menneskerettigheter skjer det ofte etter at det har foregått en dehumanisering av enkeltindivider eller grupper. Kriminalisering av rusbruk og av rusavhengighet kan i verste fall virke til å bidra til å dehumanisere de menneskene det gjelder, å åpne for overtramp eller overgrep. Jeg tenker på hvordan det er mulig at vi har så ekstremt høye dødstall for overdoser i Norge, og at det vedvarer i år etter år. Hvordan kan vi la det skje? Dette skal jo være velferdssamfunnet som inkluderer alle. Det er altså ikke slik med de av oss som ruser seg.

Vi skal strekke ut en hånd
Jeg mener at det finnes utbredte ødeleggende holdninger til rusbrukere i samfunnet, en slags svart hvitt holdning, hvor vi slett ikke har samme verdi, eller sitter i samme båt. Brutaliteten i omtale av rusbrukere kjenner noen ganger ingen grenser.

Det kom for eksempel til uttrykk i en ufyselig artikkel av Jon Hilmar Edvardsen på ytre høyre-nettstedet Resett, han skriver: ”jeg ser at det er ikke noen vits i å fortsette med å bryte folk i bakken for å legge dem i jern, når de allerede har knekk i knea. Enkelte har kommet så langt i misbruk at det er ingen vits i å sparke hesten mer, den er uansett langsomt døende.”

Denne artikkelen ble for øvrig delt av Jan Erik Bresil, leder av Norsk Narkotikapolitiforening på Twitter. Det forteller noe om at usunne holdninger til rusbrukere er utbredt og stikker dypt, og ikke sjelden ligger implisitt i måten folk blir behandlet på. Det er denne typen diskriminerende og dehumaniserende holdninger som Rusreformen bryter radikalt med.

Rusavhengighet kan ofte knyttes til psykisk lidelse. Retten til helsehjelp, uansett status i samfunnet, står som et sentralt prinsipp i vårt samfunn. Et helseperspektiv må være det riktige og humane utgangspunktet. Vi skal ikke straffe mennesker for symptomer, vi skal bistå dem. Vi skal strekke ut en hånd.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned