Bøker å lese fra korona-året

Tore Linné Eriksen omgitt av omslag og titler fra bøker han anbefaler fra 2020.

Tore Linné Eriksen gir deg det beste fra bokåret som gikk. Her finner du litteratur fra de fleste verdenshjørner, både fiksjon og fakta, på både norsk og engelsk.

Tore Linné Eriksen
About Tore Linné Eriksen (12 Articles)
Tore Linné Eriksen er faglitterær forfatter, historiker og professor emeritus ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Tore Linné Eriksen, historiker og faglitterær forfatter og professor emeritus, er kjent for å sluke bøker nesten uten tematiske begrensninger. Dessuten anmelder han bøker i Klassekampens Bokmagasin og er bokredaktør i tidsskriftet Gnist. Radikal Portal antok at han fikk bedre tid i koronaåret, også fordi han da var ferdig med det store verket Afrika. Fra de første mennesker til i dag (Oslo: Cappelen Damm, 2019, 390 s.). Vi ba derfor om tips på bøker som kom ut i 2020, og henvendelsen var ikke forgjeves. Her kommer først, i tilfeldig rekkefølge, kortversjoner av hans bidrag i Klassekampen. Men flest forslag er det på litteratur utenfra, begrenset til engelsk språk, og med vekt på tilgjengelige og ikke så dyre bøker. Her starter det med «10 på topp» i alfabetisk rekkefølge, der Linné Eriksen understre at det vanskelige valget naturligvis styres av personlige interesser. Deretter følger 20 bøker til, også i alfabetisk rekkefølge. Om kort tid publiserer vi også hans liste over progressiv litteratur fra vårlistene til de mest aktuelle forlagene, så det er bare å følge med. 

Omtaler i Klassekampen av bøker på norsk

Pettina Gappah, Ut av mørket, skinnende lys. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2020, 336 s. Oversatt av Tone Formo.

Sjøl om norske forlag ikke akkurat forteller oss så mye om verden utenfor Europa, følger de iblant med når det gjelder skjønnlitteratur. Et av de nyeste tilskuddene er Petina Gappah fra Zimbabwe, som kom raskt på norsk med sin debut fra 2008. Denne gang beveger hun seg tilbake til 1870-tallet og David Livingstones siste ferd for å omvende sjeler og finne Nilens kilder.  Gjennom forfatterens historiekunnskaper, fantasi og fortellerlyst møter vi flere av dem som bar utstyr, proviant, lagde mat, vasket klær, fant stier gjennom tett kratt, behersket lokalspråk og forhandlet om å passere gjennom fremmede territorier. De får alle en egen stemme, med to afrikanske hovedpersoner, der vi også er vitne til diskusjonen etter Livingstone død i 1873, som ender med at hans legeme føres til London. Av dette blir det både medrivende skjønnlitteratur og en alternativ historieberetning. 

Isabella Hammad, Pariseren eller Al-Barisi. Stavanger: Pelikanen, 2020, 592 s. Oversatt av Pål H. Aasen

Nablus er i våre dager mest kjent som et arnested for palestinsk frigjøringskamp, men har også en sammenhengende og fortettet historie gjennom et par tusen år. Det er hit vi blir tatt med av den palestinsk-britisk-irske Isabella Hammad, som har oppnådd internasjonal braksuksess med sin debutbok, Så er det da også en storslått og sjenerøs roman, som byr på et mangfoldig persongalleri, et historisk tema og et litterært univers som både opplyser og underholder. Forfatterens utgangspunkt er interessen for sin oldefar i Nablus, som blir til en romanfigur med erfaringer både fra rasisme under studietida i Frankrike og fra livet i Palestina som britisk mandatområde i allianse med en sionistisk bevegelse. Hovedpersonen sjøl iscenesetter sitt liv mer som observatør enn som deltaker, der han forblir fremmed både overfor omgivelsene og seg selv. Men til alt hell for leseren, er han utstyrt med venner og familiemedlemmer som driver videre små og store fortellinger om klasser, uenighet om veivalg, patriarkat, ekteskap og fiendskap, der streiker, nasjonal kamp og kvinneorganisering munner ut i det store opprøret mot kolonialisme og sionisme som knuses i 1936. 

Fredrik S. Heffermehl, Medaljens bakside. Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter. Rånåsfoss: Svein Sandnes Bokforlag, 2020, 425 s.  

Juristen Fredrik S. Heffermehl har ført en langvarig kamp for å få fram hvilke forpliktelser som følger av Alfred Nobels eget testament, som peker i retning av en nedrustningspris og en oppmuntring til enkeltpersoner og bevegelser som kjemper mot våpenkappløp og krig. Det hender iblant at prisen deles ut i samsvar med det angitte formålet, slik som da ICAN i 2017 fikk den for sin kamp mot atomvåpen, men eksemplene er langt flere på vestlige presidenter, statsministere og politikere utafor – eller i strid med – formålet. Velkjente eksempler på det siste er Henry Kissinger og Barack Obama, det vil si å henge englevinger på krigsguden. Den siste halvdel av boka bygger på dypdykk i nobelkomiteens egne arkiver, i tillegg til at forfatteren løfter fram egne kandidater helt fra 1901 til i dag. Slik får vi også ei påminning om fredsbevegelsenes fortiete historie. Men er det annet å vente fra komitémedlemmer fra norske partier som bygger på Nato-medlemskap og atomvåpen? 

Nils-Henning Hontvedt, Arbeiderpartiet og våpnene. Fra det brukne gevær til USAs atomparaply. Rånasfoss: Sven Sandnes Bokforlag, 2020, 299 s. 

Det er ei nyttig gjerning å trekke opp historiske linjer for å forstå dagsaktuelle spørsmål, og det er det historikeren (Ap-medlemmet) Nils-Henning Hontvedt lykkes godt med i sin gode oversikt over «militærspørsmålet» i Arbeiderpartiet gjennom mer enn 100 år. Hovedkilden er protokoller fra landsmøter og spillet i kulissene foran avgjørende vedtak, helt fra et parti som ville avskaffe militærvesenet til Nato-medlemskapet i 1949, og hvor det i dag søkes ly under USAs atomparaply. Et hovedtema er striden om hvordan norske reservasjoner mot fast stasjonering av atomvåpen på norsk jord skal tolkes. Forfatteren viser hvordan det helt fra 1950-tallet skjer en utvanning, ikke minst gjennom et felles kommandosystem som bygger på doktrinen om «førstebruk» av atomvåpen. For en leser blir det også tydelig at det har vært (er?) større opposisjon enn mange utafor partiet har trodd, og boka munner ut i en appell til eget parti om å bruke årets landsmøte til å snu i spørsmålet om norsk tilslutning til FNs atomvåpenforbud.  

Naomi Klein, Det brenner. Et flammende innlegg for en grønn new deal. Oslo: Forlaget Oktober, 2020, 301 s. Oversatt av Bjørn Alex Herrmann mfl.

Ny bok om klima og kapitalisme fra Naomi Klein, som for det meste består av essays og taler fra 2010 til i dag, pakket inn av et 50 siders fersk kapittel og ei avslutning om det som kalles en grønn «new green deal». Med dette menes et langt mer omfattende og radikalt enn de små justeringer som i hjemlig nytale kalles for det grønne skiftet. Isteden trekker forfatteren opp et program for folkestyrt samfunnsplanlegging og økonomisk demokrati. Klein er på sitt beste når hun gir ordet til dem som allerede opplever klimakatastrofen på kroppen, men tar oss også med til konferanser der konservative tenketanker og fossilmilliardærer møtes. Det tales så mye om skam, men for Klein handler det mer om sinne, rettet mot makthaverne og – ikke minst – om sorg. Det vil si sorg over at mange av båndene mellom mennesker og andre deler av naturen er revet over, og sorg over de mange gleder som hennes sønn ikke får oppleve. 

Torkjell Leira, Kampen om regnskogen. Oslo: Res Publica, 2019, 207 s.

Som kjent er det typisk norsk å tro at vi er gode til det meste, noe som inkluder vern om regnskogen i Amazonas. Men samtidig kan samfunnsgeografen Torkjell Leira, med både nøkterne fakta opp reportasjer i et levende språk, vise hvordan norske industriselskaper, oppdrettsnæringa, landbruket og oljefondet bidrar til å ødelegge den samme regnskogen. Utgangspunktet for boka er behovet for å trenge bak overskriftene i det som er kjent som «Hydroskandalen» i 2018, da Hydro høstet storm for å ha sluppet ut stoffer som rammet mennesker og natur rundt sitt anlegg, Alunorte. Men det er også mye om den norske oppdrettslaksens og jordbrukets avhengighet av hundretusener av tonn soya, som er en viktig årsak til avskoging. Med på kjøpet får vi også Norfund, Statkraft og Equinor, slik at det tegnes et bilde av «imperialisme på norsk», der det et typisk norsk å delta i det globale kappløpet om profitt, proteiner og petroleum.

Irene Levin, Vi snakket ikke om Holocaust. Mor, jeg og tausheten. Oslo: Gyldendal, 2020, 245 s. 

8. mai blei 75 års-dagen for frigjøringa fra Tyskland markert, og gjennom mediene fikk vi bilder av gledesscener, seiersrus og småbarn med flagg i rødt, hvitt og blått. Men hos mange var frigjøringa blandet med sorg, savn og usikkerhet, slik som hos de norske jødene som fortsatt var i live. Deres nære slektninger ble ikke drept i konsentrasjonsleirene for det de hadde gjort i motstandskampen, men for det de var, det vil si jøder. Det er deres historie, både før, under og etter krigen som Irene Levin, kjent samfunnsforsker og professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, lar oss møte i forskningsbasert sakprosa med sin egen mors lange liv som grunntema. Sammen med de håndskrevne notatene hun etterlot seg, spredt og med litt uklar adresse, utgjør avisintervjuer og mer systematiske samtaler med datteren bakgrunnen for en inntrengende beretning med kvinneperspektiv. Bokas styrke er ikke bare et vell av detaljerte og virkelighetstro beskrivelser, men også forfatterens ambisjon om å plassere dem i et større rammeverk. Hennes familiehistorie blir derfor en historie om mange familier. 

Roar Løken, De dansk-norske tropekoloniene. Sukker, krydder, slaver og misjon. Solum Bokvennen, 2020, 470 s.

I fjoråret var det tilløp til diskusjon om hva slavehandel og tropekolonier har med Norge å gjøre, og det er derfor all grunn til å ønske historikeren Roar Løkens grundige og veldokumenterte presentasjon av et rikt materiale fra India, Vest-Afrika og Karibia. Slik kastes det lys over hva handelsstasjoner, slavehandel og plantasjedrift har hatt å si også for nordmenn og det norske samfunnet. Særlig interessant er det hvordan flere rederier, skipsbyggerier og eksportører er med på slavetransport og det regelrette terrorveldet som plantasjekolonier utgjør, i tillegg til at flere gjør tjeneste som prester, slavedrivere og embetsmenn. Uansett underordnet juridisk status i den dansk-norske unionen, er dette en naturlig del av vår egen historie, som også forklarer rasismens seiglivete røtter. Det handler ikke om skyld, skam eller europeeres «iboende ondskap», som enkelte identitetspolitiske kulturkrigere vil ha det til, men om nødvendig innsikt i mye av det som har formet dagens verden både materielt og kulturelt.

Leidulf Melve, Ei verd i endring. Den globale mellomalderen 500 – 1500. Oslo: Dreyers Forlag, 2020, 316 s. 

Dersom en skal dømme etter historiespaltene i «Klassekampen» hver mandag, er interessen stor for den perioden vi i norsk og europeisk historie kaller middelalderen. Men de som lengter etter noe å lese om resten – det vil si mesteparten – av vår klode, behøver ikke lenger å fortvile. Det sørger den produktive historikeren Leidulf Melve, professor ved Universitet i Bergen, for med ei bok som tar oss med på en spennende reise i den globale middelalderen. Han er ikke bare lærd og nysgjerrig, men evner å formidle et krevende fagstoff med få innslag av akademisk sjargong. På denne måten blir det klart hvor annerledes verden ser ut i år 1500 enn i år 500. Handelsnettverkene har blitt tettere og mer globale, politisk makt er mer sentralisert, langt flere bor i byer, de monoteistiske frelsesreligionene har fått et bedre feste, det er mer pengeøkonomi og både jordbruk og håndverk foregår mer produktivt. Det er med andre ord mye som peker framover mot en global kapitalisme.  

Marta Tveit (red.), Maskespillet i Kongo – Hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende. Frekk Forlag 2020, 212 s.

I norske massemedier i det siste tiåret er det ikke mye som kan måle seg med den oppmerksomheten som er viet Joshua French og Tjostolv Moland, som i 2009 blei dømt for drap på sjåføren, Abedi Kasongo, som var deres sjåfør under et fordekt opphold i Den demokratiske republikken Kongo. De var begge erfarne og velutstyrte leiesoldater med andre «skarpe oppdrag» i afrikanske land bak seg, og opptrådte under dekke av sin militær-ID fra Telemarksbataljonen Aldri har norske myndigheter brukt så mye tid og penger på å få til en utlevering, og boka handler derfor mest om Norge, rasisme og den blandingen av rasisme, uvitenhet og arroganse som preget avisspalter, TV-ruter, podkaster og bøker. I etterkant har både statsministeren, NRK og turnéarrangører bidratt til å rulle ut den røde løperen og bidratt til patriotisk hvitvasking. En rekke bidragsytere, både med og uten afrikansk bakgrunn, dokumenterer også myndighetenes og medienes manglende interesse for å hente kunnskap fra fag- og innvandrermiljøet. Når dette er en så viktig utgivelse, skyldes det også sosialantropolog Thomas Hylland Eriksens presise, kraftfulle og utfordrende epilog. 

LES OGSÅ av Tore Linné Eriksen: En reise i rasisme og arroganse: Norske leiesoldater og journalister på tokt i Kongo

Odd Karsten Tveit, Midtøsten på 200 sider. Fra 1820 til i dag. Oslo: Kagge Forlag, 2020, 200 s.

Kagge forlag satser stort på en bokserie som formidler kunnskap om store temaer på et lite sidetall, og har latt NRK-journalisten og forfatteren Odd Karsten Tveit til å lose oss gjennom Midtøstens historie. Det er et heldig valg, han er en strålende formidler og har mange personlige erfaringer å bygge på. Ikke overraskende legger han mest vekt på palestinsk historie og Israels framvekst, der han trekker opp hovedlinjer i både motstand og undertrykking fram til i dag.. Men det er også plass til Iran, den arabiske verdenen og oljeslukende stormakter. Aktualiteten er sikret med en kjapp presentasjon av Libyakrigen med dens etterfølgende mareritt, de mange aktørene i Syria, alliansen USA/Saudi-Arabia, krig Jemen og Erdogan-regimets diktatoriske ambisjoner. Mer kan man ikke forlange på 200 sider. 

«10 på topp»

John Bellamy Foster og Brett Clark, The robbery of nature. Capitalism and the ecological rift. New York: Monthly Review Press, 2020, 384 s.

Forfatterne er begge sosiologiprofessorer i USA og redaktører av tidsskriftet Monthly Review, og har i ei årrekke levert solide bidrag om jordbruk, natur, kapitalisme og øko-sosialisme. De er kjent for både å forsvare og anvende teorier som er forankra hos Karl Marx, og denne gang er de ute med ei grunnbok som er enklere i språkform og ikke forutsetter så mye forkunnskaper som ofte ellers. Ved hjelp av en rekke historiske eksempler som f.eks. den irske potet-hungersnøden på 1850-tallet og britisk industrialisering med bomull dyrket av slaver på utpint jord, viser de sammenhengen mellom utarming av natur og kapitalistiske eiendoms- og produksjonsforhold. De forklarer også overbevisende at både Marx og Engels viste stor interesse for forholdet mellom mennesker og natur, og at de både så at arbeidernes verdiskaping aldri var løsrevet fra naturrikdommer. Framstillinga fører oss ikke bare til dagens økologiske krise, men retter blikket mot hva som kan skje fram mot 2050 om ikke kapitalismens akkumulasjonstvang erstattes av demokratisk styring. Det hjelper altså ikke med grønnvasking og fiks teknologi.

David Harvey, The anti-capitalist chronicles. London: Pluto Press, 240 s.

David Harvey er det nærmeste man kommer en akademisk superstjerne som er «bekjennende marxist». I en alder av 85, er han aktiv som aldri før med bøker, artikler og foredrag, videoer og podkaster som kanaler. Litt inn på 2000-tallet nådde han for første gang et breiere publikum, og høyst forståelige bøker om både imperialisme og nyliberalisme blei til og med oversatt til norsk. Med fjorårets bok henvender han seg på nytt til en mer allmenn leserkrets, så bygger den da også på muntlig formidling i en populær podkast-serie. Resultatet er en strålende oversikt over grunnleggende (og komplekse) temaer som kapitalismens historie, ulike former for produksjon og akkumulering, urbanisering, fremmedgjøring, kjønnsperspektiver, Kina, klasser og kriser. Et gjennomgående poeng er at det ikke er dagens form for nyliberalisme, men selve kapitalismen som system, som søkelyset – og motstanden – bør rettes mot. Som geograf har han også mye å bidra med om miljø og klima, som ikke er løsrevet fra de andre temaene. Det er dessuten grunn til å framheve hans grundige argumentasjon for at sosialisme handler om å utvide det demokratiet som i dag innskrenkes av ulikhet og økonomiske maktforhold. Litt tynnere, og mer kontroversielt innafor egne kretser, er kapitlet hvor han har vanskelig for å forestille seg annet enn ei reformering av kapitalismen. 

Jason Hickel, Less is more. How degrowth will save the world. London: William Heinemann, 2020, 318 s.

Til tross for en litt oppblåst tittel om å «redde verden», er dette boka for alle som vil forstå hvorfor «den reelt eksisterende kapitalismens» har rovdrift på både mennesker og natur som sin forutsetning, og hvorfor vekst i BNP både er et grovt misvisende mål på menneskelig velferd og en legitimering av dagens urettferdige maktforhold. «Nedvekst» er ikke en oppskrift for stagnasjon og tilbakevending til tilværelsen som huleboere, ettersom demokratisk styrt produksjon isteden kan bety flere – og ikke færre – varer og tjenester som det er reelt behov for, samtidig som kortere arbeidsdag gir lavere arbeidsløshet. I tillegg kommer det godt fram at profittjag og mytiske BNP-besvergelser fører til utpint jord, avskoging, overfiske, tap av artsmangfold og plyndringer av naturressurser, noe som overgang til elbiler ikke er noen løsning på. Men forutsetter ikke dette grunnleggende omveltninger i samfunns- og klasseforhold? Jo, svarer Hickel, slik er det. Boka kan godt suppleres med David Whyte, Ecocide. Kill the corpration before it kills us. Manchester: Manchester University Press, 2020, 220 s.

Rachel Holmes, Sylvia Pankhurst. Natural born rebel. London: Bloomsbury, 2020, 976 s.

Et langt og rikt liv krever en lang og rik biografi, og det er nettopp det vi har fått med den storslåtte boka om Sylvia Pankhurst, som først blei kjent for kampen for stemmerett for alle kvinner. Men hun skilte seg ut fra «suffragettene» ved å knytte den til arbeiderbevegelsen, og på grunn av sin motstand mot deltakelse i Den første verdenskrigen, brøt hun både med andre medlemmer av Pankhurst-familien og med Labour. Det neste skritt var å knytte seg til marxismen og den russiske revolusjonen. Fra midten av 1930-tallet var det mobilisering mot fascismen som var hennes viktigste arena, ikke minst etter at Mussolini angrep Etiopia i 1935 mens andre vestlige land sto og så på. Hun var krumtappen i det internasjonale solidaritetsarbeidet for panafrikanisme og Etiopias rett til å leve, og tilbrakte sine siste år i Addis Abeba. Ved å pløye gjennom en rekke upubliserte kilder, får vi bildet av Pankhurst i helfigur, og forstå hvorfor hun inspirerte – og inspirerer så mange.

Branco Marcetic, Yeasterday’s man. The case against Joe Biden. London: Verso, 2020, 274 s.

En vanlig kritikk rettet mot Joe Biden under valgkampen var at han vinglet og opptrådte usammenhengende. Det er ikke utgangspunktet for denne boka, som med en detaljert og veldokumentert gjennomgang av hele hans politiske karriere etter 1973 isteden viser at han har holdt fast ved sitt budskap og sine politiske grunnholdninger. Den tydeligste av alle linjer er forsvar for storselskapenes og bankenes interesser, ikke minst i sin egen delstat, med stor forkjærlighet for kompromisser med republikanere for å gi rikfolk skattelette og færre reguleringer. Et annet sentralt tema er «tough on crime», der Biden har vært demokratenes fremste arkitekt for lengre straffer og lover som dømmer flere til fengsel. Som mangeårig leder av Utenrikskomiteen var han talsmann for Bushs «krig mot terror» og støttespiller for kriger i Afghanistan og Irak, og under Obama konkurrerte han med Hillary Clinton om å være den fremste hauken. Men han har naturlig nok et omdømme som mer anstendig, ærlig og rasjonell, det vil si at han seiret ved ikke å være Trump. Det er da noe det òg.   

Pankaj Mishra. Bland fanatics. Liberals, race and empire. London: Verso, 2020, 218 s.

Det er like godt å innrømme det med en gang: Knapt noen gir meg så stor leseglede, så mye kunnskap og så inspirerende perspektiver som Pankaj Mishra. Hans lange bokomtaler og essays minner mest om Edward Said, men han har en mer tilgjengelig stil og flere dagsaktuelle kommentarer, vel tilpasset sitt publikum i London Reviews of Books, The Guardian og tilsvarende kanaler. I likhet med Said, er det heller ingen grunn til at skriftstykkene og analysene vil tape seg med tida. Denne essaysamlinga er bundet sammen i et felles tema: hvordan vestlige liberalere oppfatter seg sjøl som forkjempere for demokrati og likhet, noe som krever at de løsriver vestlig historie fra hykleri, rasisme, kolonialisme og folkemord. Med sin indiske bakgrunn, er Mishra også godt skodd for å avdekke hvordan hjemlandets autoritære ledelse trives godt med økonomisk liberalisme. Men mest er det intellektuelle som f.eks. Niall Ferguson som avkles, men han kan jo trøste seg med å være spaltist i Dag & Tid, der han også jevnlig utropes av Jon Hustad som verdens ledende historiker.

Marcello Musto (red.), The Marx revival. Key concepts and new interpretations. Cambridge: Cambridge University Press, 2020, 408 s.

Det siste tiårets økonomiske og økologiske kriser har utvilsomt bidratt til fornyet interesse for at det kan finnes alternativer til en nyliberalismen ideologi, som fortsatt lever i bedre velgående enn systemet sjøl. Resultatet er ei lang rekke bokutgivelser, også på andre forlag enn de som tradisjonelt har sysla med slikt. Hvis jeg må velge ett godt eksempel, må det bli The Marx revival. Nå er artikkelsamlinger flest en blandet fornøyelse, men her har redaktøren klart å samle over 20 spenstige bidrag med en – bokstavelig talt – rød tråd. Et gjennomgående tema er en marxisme som er i ferd med å løsrive seg fra ferdige oppskrifter om “historiens gang”, og som viser at de i dette har bedre forankring i Marx’ egne arbeider enn det mange følgesvenner later til å tro. Men ettersom dette er ei bok fra de mer skriftlærde (ikke et stygt ord om dem!), er utfordringa sjølsagt å knytte deres innsikt til dagsaktuell kamp i en epoke som ikke akkurat kjennetegnes av revolusjonære sprang.

Arundhati Roy, Azadi. Freedom. Fascism. Fiction. London: Penguin, 2020, 243 s. 

Arundhati Roy er av de fleste mest kjent for «Guden for små ting» fra 1997, som ble fulgt opp med en ny suksessroman tjue år seinere. Men når hun elskes, fryktes og hates i hjemlandet, er det mest for sine mange, skarpsindige og veldokumenterte artikler, der hun følger en stolt indisk tradisjon med intellektuelle som engasjerer seg i folkelig kamp. Nå har ni nye essays og taler fra de to siste åra funnet veien mellom to myke permer i ei billigbok til godt under hundrelappen. Samlet viser de hvor mye som står på spill er som nå står på spill under dagens regjeringsparti, det hindusjåvinistiske BJP (Bharatiya Janata Party – Folkepartiet). Betyr det at India er på vei mot fascisme? Ja, sier Roy, og begrunner det med at den fascistiske infrastrukturen er på plass: en sterk leder, nasjonalistiske kamprop, forfølging av religiøse og andre minoriteter, avhumanisering, massemobilisering gjennom over 50 000 lokalavdelinger, ekstremistiske stormtropper med historiske røtter i beundring for Hitler og Mussolini, overflod av pengestøtte fra rikfolk og kamp mot fagbevegelser og uavhengige intellektuelle. Enda ville de ha vært uten motstand fra bønder og arbeidere, slik vi så mot slutten av 2020.

Hadas Thier, A people’s guide to capitalism. An introduction to marxist economics. Chicago: Haymarket Books, 2020, 294 s.

Det er mange som har forsøkt å gi en forståelig innføring i hva kapitalisme og marxistisk økonomi er, men etter min ringe oppfatning, kan det ikke gjøres bedre enn i denne boka. Kanskje hjelper det at hun sjøl ikke er en fagøkonom, men rett og slett en aktivist med røtter i fagbevegelsen, som derfor formidler grunnbegrepet i et normalt menneskespråk. Hennes bakgrunn forklarer hvorfor hun er i stand til å bruke så mange konkrete og aktuelle eksempler, i tillegg til å innvie oss i kapitalismens framvekst og historie. Mer velskodde lesere vil sikkert være uenig i en del av verdi- og kriseforklaringene, men det er til å leve med.

Giles Tremlett, The international brigades. London: Bloomsbury, 2020, 720 s.

Det har her hjemme lenge vært betydelig interesse for norske deltakere på den demokratiske republikkens side i Spania 1936-38, og nå foreligger et monumental verk om de internasjonale brigadene i sin helhet, som alt i alt omfattet 35 000 soldater og hjelpepersonell. Forfatteren har supplert tidligere litteratur med materiale fra arkiver som har vært lite brukt, hvorav flere i Russland og i Polen, kan tegne et mer fullstendig bilde både av drivkrefter for rekruttering og selve krigen. Gjennomgangstemaet er at Spania blei sett på som første arena for en kamp mot fascismen som truet hele Europa, men som borgerlige og konservative kretser enten undervurderte eller sympatiserte med. Tremlett minner også om hvordan Frankrike og Storbritannia med sin «ikke-intervensjon» aktivt bidro til å knuse demokratiet. Sjøl om han har et våkent blikk for ulike strømninger, tolkninger, rivalisering og Kominterns interesser, blir kald krig -myten om at alt nærmest var styrt av Stalin, grundig avlivet. Heldigvis for oss, er det ikke slik at det alltid er seierherrene som skriver historien.

20 til!

Jake Almahomed-Wilson og Ellen Reese (red.), The cost of free shipping. Amazon in the global economy. London: Pluto, 300 s.

Det er en god idé å gå i dybden når gigantselskaper skal granskes, og Amazon-konsernet er et naturlig valg, med 1,2 millioner ansatte over store deler av verden, og med økonomiske interesser både innenfor kjøp og distribusjon av varer, transport og internett. I de siste åra er det ikke minst skytjenester gjennom Amazon Web Services som håver inn penger, og som bidrar til at Jeff Bezos bare mellom mars og desember i fjor økte sin formue med 71, 4 milliarder US dollar (!). I denne boka forteller ei lang rekke forskere, arbeidstakere, forbruksorganisasjoner og fagforeningsaktivister hvordan dette skjer. Bidragene varierer fra direkte stemmer fra ansatte til mer kronglete akademiske studier, men samla gir de et klart bilde av brutal overvåking av arbeidsprosessene, midlertidige tilsettinger for å unngå fagorganisering, rasisme og sexisme, oppsigelser av «brysomme» ansatte, oppsplitting i underselskaper for å trikse med skatt, utvikling av algoritmer for å manipulere forbrukere og millionbeløp til lobbyvirksomhet og press på myndigheter. Men det er også eksempler på vellykket motstand, og spørsmålet stilles optimistisk: Hva ville skje med USAs økonomi om high-tech-ansatte, sjauere på gulvet, transportører, konsumenter og lokalsamfunn gikk sammen om målrettete aksjoner? 

David Bloxham, History and morality. Oxford: Oxford University Press, 2020, 336 s.

I det siste året har debatten om historiefagets oppgave og forståelsen av fortida blusset opp, noe som nå også gjelder statuer, monumenter og plaketter på benker. En av vår tids fremste historikere, David Bloxham, forsøker å rydde opp i slike floker. Som fagperson på folkemord er det lett å forstå hvorfor han argumenterer mot dem som vil fjerne alle etiske vurderinger fra historikeres arbeid, samtidig som han mener at mange som vil forstå alle som «barn av sin tid», og vil fjerne alle humanistiske vurderinger, i virkeligheten bidrar til relativisering og ansvarsfraskrivelse. Langt på vei frykter han også for at slike øvelser bidrar til å fjerne historiefaget relevans i vår tid. Men han har samtidig lite til felles med dem som mener at bare dem med identitet som f.eks. afrikanere eller kvinner, bør ha lov til å skrive afrikansk historie eller kvinnehistorie. Iblant er filosofiske refleksjoner tunge å komme seg gjennom, men det er verdt strevet i alle for oss som sysler med fortida.

Vincent Bevis, The Jakarta method. Washington’s anticommunist crusade & mass murder program that shaped our world. New York: Public Affairs, 2020, 307 s.

Forfatteren er en dreven journalist, med bakgrunn som korrespondent for vestlige aviser både i Asia og Latin-Amerika, og er nå bosatt i Indonesia. Ut fra dette er det vevd sammen ei sammenhengende fortelling om USAs korstog mot stater og regjeringer i det vi kalte «den tredje verden», ikke minst med massemyrderiene i Indonesia og diktaturene i Latin-Amerika i på 1960- og 1970-tallet i sentrum. Slik har det blitt ei bruksbok og et oppslagsverk for alle som trenger kilder og konkrete eksempler på «den reelt eksisterende imperialismen». Måtte det bare gjøre inntrykk på akademikere, politikere og massemedier som henger fast i forestillinga om USA som frihetens forpost og som demokratiets forkjemper, i alle fall før Trumps siste dagers vanvidd.  

Christopher Chase-Dunn, Christopher og Paul Almeida, Global struggles and social change. From prehistory to world revolution in the twenty-first century. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 2020, 214 s.

Innafor historisk sosiologi finnes det ei retning som kalles «verdenssystem-teori», med Immanuel Wallerstein som en pioner, der både økonomiske, sosiale og politiske forhold studeres på tvers av nasjoner og regioner. De nekter seg heller ikke noe når det gjelder å trekke linjer flere tusen år tilbake. To av hovedtemaene er skiftet i grunnleggende makt- og økonomiforhold gjennom tidene og den endringskraft – noen ganger også revolusjonær kraft – som ligger i kollektive bevegelser. Begge tilnærminger er nå vevd sammen i en popularisert syntese av mangfoldig forskning, skrevet med imponerende klarhet og korthet. Når vi kommer til vår tid, er det særlig kampen for klimarettferdighet og motstand mot nyliberalistiske framstøt for å undergrave velferd og fagbevegelser både i Nord og Sør. Hvis noen ønsker å forstå hvilken sammenheng de står i, og at de ikke er aleine, er slike transnasjonale perspektiver oppmuntrende og lærerike.

John Clubbe, Beethoven. The relentless revolutionary. London/New York: W.W. Norton & Co, 2020, 512 s.

250-årsjubileet for Ludvig van Beethoven blei ikke feira med så mye levende musikk som planlagt, men koranatidene ga bedre tid til å fordype seg i komponistens sjøl og den omskiftende tida han levde i. Som denne spennende bokas undertittel viser, hadde idealene fra opplysningstida og den franske revolusjonen i 1789 (da Beethoven var 18 år) stor innflytelse på hans liv. Frihet, likhet og «brorskap» var grunntema i hans tenkning, og republikanerens begeistring for Napoleon var stor helt til kroninga som keiser i 1804. Men i Beethovens siste leveår var det den mørke reaksjonen som rådde i Europa. Hva dette betydde for hans musikk, er det ingen enkle svar på, og hans ode til friheten har da også blitt brukt og misbrukt av høyst forskjellige regimer. 

Frantz Fanon, The political writings. London: Bloomsbury, 2020, 296 s.

Den økende interessen for Frantz Fanon, som har sammenheng med at temaer som strukturell rasisme, ufullført kolonifrigjøring og undertrykkende psykiatri ikke har blitt mindre aktuelle, har ført til at flere upubliserte eller vanskelig tilgjengelige arbeider nå har sett offentlighetens lys. I 2018 blei mange av dem samla i det massive verket Frantz Fanon. Alienation and freedom, redigert av Jean Khalfa og Robert J. C. Young. Nå har Bloomsbury-forlaget startet tematiske utgivelser som paperback, der de politiske skriftene nok vil interessere flest. En stor del av tekstene er tidligere upublisert eller for første gang oversatt til engelsk, hvorav mange er lederartikler fra den algeriske frigjøringsbevegelsens avis, El Moudjahid. Med er også flere sentrale taler og dokumenter fra hans siste leveår, dvs. fram til 1961. De er av særlig interesse fordi de inneholder skarpsindig kritikk av afrikanske nasjonalistbevegelser og nye staters manglende evne og vilje til å bryte med arven fra kolonitida, dvs. at han advarte mot de nye elitenes og deres avstand til bønder og arbeidere.

John Harriss, Craig Jeffrey og Trent Brown, India. Continuity and change in the tweny-first century. Oxford: Polity Press, 2020, 384 s.

Sjøl om det krever sitt å komme seg gjennom ei bok som er tettpakka både når det gjelder fakta og perspektiver, er dette ei aktuell grunnbok fra noen av de fremste – og kritiske – India-forskerne. Det dreier seg om verdens nest folkerikeste stat, og forfatterne viser en imponerende bredde når de analyser både det sviktende demokratiet, de groteske ulikhetene, voksende miljøproblemer og en høyst sårbar økonomi. Det er riktignok ikke noe dramatisk brudd, men de argumenterer overbevisende for at valget i 2014, med Narendra Modi som statsminister, representerer en kraftig forsterkning både av hindusjåvinisme, autoritært patriarki, nyliberalisme, militarisering og undergraving av demokratiet. Heldigvis er deres bilde ikke bare mørkt, og deres kapittel om motkreftene bør framheves spesielt. Det er da også disse vi har ett i det siste halvåret blant både bønder og fagorganiserte arbeidere.  

Sudhir Hazareesingh, Black Spartacus. The epic life of Toussaint Louverture. London: Allen Lane, 2020, 464 s.

Det er gode grunner til at det nå har kommet enda en storslått biografi om Toussaint Louverture, som symboliserer det store slaveopprøret i Haiti i 1791, som endte med sjølstendighet i 1804. Det mangler ikke på forgjengere, men ingen har gått så grundig inn i hans liv og brukt så mye nytt kildemateriale. Slaveri, oppstand, revolusjonsideer, britisk og fransk erobringsforsøk og den omverdenens fiendtlighet trer tydelig fram, sydd spenstig sammen med hovedpersonens dramatiske livsløp. Et funn for alle som elsker historiske biografier, ikke minst når det handler om at det er rett – men vanskelig – å gjøre opprør. Men hvorfor videreføre europeiske betegnelser i tittelen, han var verken den svarte Spartacus, den svarte jakobiner eller den svarte Napoleon, men en revolusjonshelt bygd på ideer som sprang ut av haitisk og afrikansk virkelighet.

Rashid Khalili, The hundred years’ war on Palestina. A history of settler colonial conquest and resistance. London: Profile Books, 2020, 319 s.

Ofte blir den langvarige konflikten om mellom Israel og palestinere framstilt som en kamp mellom to nasjoner, eller som et motsetningsforhold mellom Israel og arabiske naboland. Men dette er misvisende, forklarer den palestinsk-amerikanske historikeren Rashid Khalidi oss i sin nye bok om «hundreårskrigen», dvs. fra 1917 til i dag. Isteden argumenterer han for at det mest av alt er tale om kolonisering helt fra den sionistiske bevegelsens første dager ved det forrige århundreskiftet til dagens okkupasjon av stadig større områder. I tillegg til å øse av sine akademiske kunnskaper, velger forfatteren en klar fortellerstemme, bl.a. bygd på egne erfaringer som rådgiver for den palestinske delegasjonen ved flere internasjonale samtaler. Han kan derfor bekrefte at de ikke var alvorlig ment, og at USA i hvert eneste stridsspørsmål støttet – eller førte ordet – på vegne av Israel. Men det er ikke en sammenhengende nedgangshistorie, men også fortelling om motstands- og frigjøringskamp i ulike former. I tillegg er han skarp i beskrivelsene av bitre palestinske feider. 

Marcello Musto, The last years of Karl Marx. An intellectual biography. Stanford, CA: Stanford University Press, 2020, 194 s. (Oversatt fra italiensk av Patrick Camiller.) 

Få har bidratt like mye som Marcello Musto når det gjelder å gi ny innsikt i marxistisk tenkning, som oftest med utgangspunkt i den utgivelsen av en langt mer oppdatert og utvidet utgivelse av Karl Marx’ egne arbeider som er underveis (MEGA). Dette er da også grunnen til at han kan tegne et mer fullstendig bilde av «den eldre Marx», med vekt på hans intellektuelle virke under hans aller siste leveår fram til 1883. Det trer ikke minst fram gjennom vilje til å supplere – eller korrigere – mer eurosentriske og firkanta forestillinger om fasebestemte utviklingstrekk og om produksjonsmåter utenfor kapitalismens sentrum. Satt på spissen betyr dette ganske enkelt at det ikke er noen skjematisk «historiefilosofi» eller ferdige oppskrifter for hvordan overgang til et sosialistisk samfunn kan skje.

Olivette Otele, African Europeans. An untold history. London: Hurst & Co, 2020, 288 s.

Mens historien om europeere i Afrika er fortalt i tonnevis av bøker, er det langt mindre kunnskap om den rollen folk med afrikansk bakgrunn har spilt innad i Europa. Otele er sjøl første svarte kvinne som historieprofessor i Storbritannia. Vi møter afrikanere fra antikken fram til i dag, ikke bare som eksepsjonelle enkeltpersoner, slik de gjerne er framstilt tidligere som en måte å marginalisere dem på. Isteden er bokas styrke og presentere oss for kollektive aktører i kamp mot slaveri, i kamp for stemmerett og kamp mot dagens utbredte rasisme. Både gjennom sine perspektiver og gjennom å bringe fram ukjent historie har Otele levert et nyskapende standardverk.

Leo Panitch og Colin Leys, Searching for socialism. The project of the Labour new left from Benn to Corbyn. London: Verso Press, 2020, 320 s.

Forfatterne har sitt politiske tilholdssted i redaksjonen i Socialist Register. Det er et marxistisk flaggskip som utgis årlig sida 1964, og som i 2021 handler om «digital kapitalisme». Panitch var redaktør fra midten av 1980-tallet til sin død i desember i fjor, og har levert mange sentrale bidrag om klassekamp og sosialistisk strategi. Dette er tema også for denne boka, som gir et skarpsindig – og dermed lite lystelig – bilde av det britiske Labour. De viser at det har vært tilløp både til partidemokrati og et program med flere progressive innslag under Corbyn, men de har ingen illusjoner om at en tradisjonell, det vil si sosialdemokratisk, vei kan bringe landet nærmere sosialisme. Det skyldes ikke bare mer konservative krefter og Brexit-strid innad i partiet, men også den makt til å motarbeide reformer som ligger både i massemedier, finansinteresser, internasjonal storkapital og den rolle som USA og Nato spiller. Her er erfaringene fra Syriza og Podemos nedslående, og forfatterne står uten annet svar enn å «søke videre» for en farbar vei gjennom mobilisering av kollektive bevegelser. 

David Renton, Fascism. History and theory. London: Pluto, 2020, 192 s.

De av oss som er interessert i historie (og hvem er ikke det?) kan i disse dager ønske velkommen en ny og oppdatert utgave av David Rentons klassiske fascismestudie, som naturlig nok handler mest om Tyskland og Italia i mellomkrigstida. Dermed blir det lettere å forstå både likheter og ulikheter med dagens fascistiske strømninger, som ser ut til å trives godt i samfunn med høyreautoritære, rasistiske og nasjonalsjåvinistiske regjeringer i dag. Renton skriver i en marxistisk tradisjon, og er særlig opptatt av diskusjoner innafor kommunistiske og sosialistiske/sosialdemokratiske bevegelser. Samtidig som går det tydelig fram hvordan Moskva lenge regnet sosialdemokrati og fascisme som to varianter av en strategi for å bevare den kriserammede kapitalismen, med de dypt tragiske resultater som er vel kjent, møter vi en langt mer nyanserik, udogmatisk og åpen diskusjon enn det Komintern-direktiver la opp til. Et sentralt poeng er at mange marxister var langt tidligere ute enn borgerlige kretser med å advare mot fascismen, med Clara Zetkin, Antonio Gramsci og Leo Trotskij blant de fremste eksemplene. En aktuell oppfølger fra en argentinsk historiker er Federico Finchelstein, A brief history of fascist lies. Berkeley: University of California Press, 2020, 150 s. 

John Riddell, Vijay Prashad og Nazeef Mollah (red.). Liberate the colonies! Communism and colonial freedom, 1917-1924. New Delhi: LeftWord, 2020, 292 s.  

Den europeiske arbeiderklassens forhold til imperialisme og kolonifrigjøring har historisk vært tvetydig, og i de første arbeiderinternasjonalene var anti-imperialismen praktisk talt fraværende. Men dette blei endra med den russiske revolusjonen – som foregikk i kapitalismens periferi – og Lenins vekt på nasjonal sjølstendighet. Nå har en rekke viktig Komintern-dokumenter blitt publisert på engelsk, der det går fram hvordan et knippe aktivister ustanselig tok opp temaet, kritiserte den tradisjonelle arbeiderklassen og avla rapporter om tilstanden i Kina, Indokina, India, Irland, Iran og Mexico. Sterkest inntrykk gjør to kraftfulle bidrag på den femte Kominternkongressen i 1924, begge med Nguyen Ai Quoc (seinere mest kjent som Ho Chi Minh) på talerstolen: Det våre europeiske partifeller har gjort for koloniene er praktisk talt ingen ting! 

Augustine Sedgewick, Coffeeland. A history. London: Allen Lane, 2020, 433 s.

Bøker har ofte forskjellige lag, som veksler mellom globale og lokale forteller, og iblant vever nivåene sammen. Dette gjøres på fortreffelig vis i denne boka, som tar som utgangspunkt James Hills plantasjeimperium i El Salvador og ender med jålete kaffe-forbrukerisme i vår del av verden. Det er her bønner av høyeste kvalitet blir foredlet, mens underbetalte plantasjearbeidere nøyer seg med gulvoppsop fra importert pulverkaffe. Underveis følger vi ikke mindre enn del globale kapitalismens framvekst, der Hill-konsernet illustrerer hvordan arbeidet utføres og profitten konsentreres på få hender. Det er lett å ønske seg flere eksempler enn El Salvador, ikke minst når det gjelder plantokratiets makt over politikere, men det rekker i lange baner. 

Wolfgang Streeck, Critical encounters. Democracy, capitalism, ideas. London: Verso, 2020, 206. s.

Streeck er en tysk økonom som med rette er kjent for sine skarpe analyser av den globale kapitalismen og den udemokratiske EU-varianten. I tillegg til å skrive bøker, tar han ofte andres bøker som utgangspunkt for lengre anmeldelser eller essays. Inkludert en del som bare har vært utgitt på tysk, er mange av dem samla mellom to permer. De byr på innsiktsfulle innganger til litteratur de færreste av oss kommer til å lese, men som har viktige ideer og kunnskaper å formidle, og som Streeck bruker til både å bejuble og advare mot. Blant høydepunktene er gjennomgangen både Artenes opprinnelse og av Jürgen Habermas’ romantiske illusjoner om EU.

Sujit Sivasundaram, Waves across the South. A new history of revolution and empire. London: Williams Collins, 2020, 496 s.

Her er et strålende tilbud til historieinteresserte som vil bryte med den rådende eurosentrismen mange fortsatt tviholder på. Forfatteren er vokst opp i Sri Lanka, og har hele området fra New Zealand til Sør-Afrika som sitt forskningsfelt for tiåra før og etter inngangen til 1800-tallet. Mens «revolusjonens tidsalder» tidligere begrensa seg til Europa og USA, viser Sivasundaram gjennom et utrolig kildemateriale hvor store – og revolusjonære – omkalfatringer som var underveis rundt Golfen, Indiahavet og deler av Stillehavet, med både statsdannelser, nye ideer, økonomiske endringer og opprør. Hvordan det ville ha gått om ikke fransk, britisk og nederlandsk ekspansjon over havet, med kriger seg imellom og med lokalbefolkninga, får vi aldri vite. Men med dette storverket, er historien aldri som før, det vil si at den nå begynner å bli fortalt nedenfra og sørfra.

Michael Taylor, The interest. How the British establishment resisted the abolition of slavery. London: The Bodley Head, 2020, 400 s.

Et av glansnumrene i den europeiske sjølforherligelsen er humanistisk/kristne verdier som gjorde at det britiske parlamentet forbød slavehandelen i 1807. Mindre kjent, av forståelige grunner, er det at plantasjeeiere i Karibia og mektige støttespillere på hjemmebane sørget for at selve slavesystemet varte i nærmere 30 år til. I virkeligheten besto det enda lenger, ettersom «frie» arbeidere i årevis blei bundet til slavedriverne gjennom påtvungne «lærlingkontrakter». Taylors veldokumenterte bok forklarer også hvordan den britiske overklassens makt førte til at det var slaveeierne, og ikke slavene, som blei kompensasjon med et beløp som svarer til 25 milliarder kroner i dag. Det ga lukrative låneavtaler for Rotschild og andre storbanker, samtidig som erstatningene blei satt inn i industrikapitalisme og jernbanebygging. Det var først i 2015 at britiske skattebetalere hadde nedbetalt ned all kompensasjon! 

Göran Thernborn, Inequality and labyrinths of democracy. London: Verso, 2020, 199 s.

Den produktive svenske sosiologen, som har gjort mer enn noen andre i Norden til å vise hvor fruktbar marxistisk metode er innafor historie og samfunnsforskning, er nå ute med to tidligere essays og en omfangsrik analyse av dagens «reelt eksisterende kapitalisme». Et gjennomgangstema er hvor pervertert og dysfunksjonelt det formelle demokratiet framstår i dag, og hvordan det gjennom tidene har trivdes godt sammen med undertrykking, utbytting, vold og imperialisme. Men håpet ligger i at flere i disse Covid-19-tider innser hvor dårlig egnet nyliberalisme, privat helsevesen og et samfunn med enorme ulikheter er til å møte pandemien, i tillegg til at klimaaktivismen bærer i seg kimen til mer grunnleggende endringer.

Gavan Titley. Is free speech racist? Oxford: Polity Press, 2020, 144 s.

Medieforskeren Gavan Titley har i mange år studert forholdet mellom rasisme og medier, der også begrepet «multikulturalisme» blir kritisk saumfart. Hans nyeste bidrag er i kortform, og er skrevet for en fortreffelig bokserie med Debating race som samletittel. Men sjøl på få sider klarer han fint å vise oss at ytringsfrihet – i motsetning til hva mange liberale kommentatorer later til å tro – ikke foregår i vakuum uten makt, der alle har de samme forutsetninger for å delta. Han tar mer sikte på å rydde opp i begreper enn å argumentere sterkt for sitt syn, men lykkes godt med å forklare at høyresidas påstander om svekket frihet i medier og i den akademisk verden ikke har rot i virkeligheten, og at det er en hersketeknikk å framstille seg som ofre for sensur eller som heroiske helter i demokratiets tjeneste når rammer settes for rasistisk hets retten til å krenke andre mennesker. Titleys nyanserte innspill er velegnet til å skape en bedre debatt og debatter, og til å avlive liberale myter. 

Forlag og bokhandler

Det er flere forlag som spesialiserer seg på progressiv litteratur, og som har gode hjemmesider med både blogger, videoer, podkaster, nyttig informasjon og oversikt over alle utgitte (ofte også planlagte) bøker. Som regel er det mulig å bestille direkte herfra, de kommer iblant med gode tilbud. Herfra er det også enkelt å skaffe seg e-bøker. Dette er noen av dem:

Haymarket Books (Chicago)
www.haymarketbooks.org

Monthly Review Press (New York)
monthlyreview.org

Pluto Press (London)
www.plutobooks.com

Verso Books (London)
www.versobooks.com

Zed Books (London)
www.zedbooks.net

Her hjemme har Tronsmo bokhandel mange av disse bøkene, og har gode forbindelser med de fleste aktuelle forlag www.tronsmo.no. Internasjonalt er det også flere bokhandlere som er raske og pålitelige med nettbestilling, slik som f.eks. Blackwells Bookshop (www.blackwells.co.uk/bookshop), som leverer fraktfritt til Norge. Det er altså ikke så vanskelig å styre unna Amazon-konsernet, som dessverre også har kjøpt opp Bookdepository, som nå ser ut til å være på vei til Norge.

Jeg tar gjerne mot kommentarer, forslag og ønsker om ytterligere informasjon om disse titlene på [email protected]

Hjemmeside med lesestoff, lyd og bilder:
www.torelinneeriksen.no

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned