«Spør mer» er temaet for årets norske versjon av Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober. Flere har påpekt at dagen er apolitisert i norsk utgave, og mangler politisk ryggrad. Slik temaene er utformet, mistes muligheten til å reise strukturelle spørsmål om viktige temaer. «De fleste av oss setter pris på å bli spurt om hvem vi er, hvordan vi har det, og hva vi liker å drive med», skriver Mental Helse, som arrangerer dagen på oppdrag fra Helsedirektoratet. «En måte å vise interesse på, er å spørre mer.» Verdens Helseorganisasjon (WHO) er langt skarpere i sin formulering av problemstillingen for dagen. De peker på de psykososiale virkningene av den pågående pandemisituasjonen vi befinner oss i, innbefattet den økonomiske krisen. De er tydelige på at det trengs statlige og internasjonale investeringer, «Investment in mental health programmes at the national and international levels, which have already suffered from years of chronic underfunding, is now more important than it has ever been.» Investeringer er helt sentralt, men spørsmålene vi kan stille oss i anledning dagen går også ut over dette. Her er noen av dem:
Hvorfor har psykisk helsesektor vært underfinansiert i så mange år?
Hvorfor kan ikke folk henvende seg direkte til en spesialist (psykolog eller psykiater)?
Hvorfor finnes det ikke lett tilgjengelige oversikter over terapeuters kvalifikasjoner, orientering og spesialområder?
Hva har nedstengningen som følge av virussituasjonen gjort med befolkningens psykiske helse, og hvilke planer foreligger for å addressere disse problemene?
Hvorfor er kultursektoren definert som en «ikke-kritisk» samfunnsfunksjon i disse tider? Hva gjør det med folks psykiske helse at kulturlivet i så stor grad blir ofret nå? Og hvordan skal kultur kunne skapes og videreføres når grensene stenges?
LES OGSÅ av Lene Auestad: Nyliberalismen og menneskets sjel — subjektivitet og sosiale krefter
Hvorfor er det å jobbe med små barn så lite verdsatt i vårt samfunn, til tross for det vi vet om viktigheten av tidlige leveår for menneskers utvikling?
Hvorfor er den xenofobiske Trandum-legen som godkjente utsendelsen av en kvinne i koma fortsatt ansvarlig for å vurdere asylsøkeres helsetilstand, og hvorfor har de som er internert der ikke tilgang til psykisk helsehjelp?
Hvordan blir minoriteters psykiske helse påvirket av den omfattende spredningen av og aksepten for rasisme og hatytringer i det offentlige rom? Og hva gjør det med majoritetsmedlemmer?
Hvorfor er elektrosjokk i omfattende bruk til tross for en rekke beretninger om varige hukommelsesskader, og hvorfor forskes det ikke på disse skadevirkningene?
Hvorfor er forskning på effekten av psykoterapi bare interessert i korttids- og ikke i langtidseffekter?
Hvordan har avsløringene i forbindelse med NAV-skandalen påvirket folks tillit til myndighetene, og hva har det gjort med opplevelsen av trygghet og verdighet for de som er rammet? Hvorfor er systemet innrettet på å ydmyke folk fordi de trenger hjelp i en vanskelig situasjon?
Hva har den utstrakte bruken av korttidskontrakter i arbeidslivet gjort med manges opplevelse av trygghet og håp for fremtiden?
Så mange problemstillinger. Så mange spørsmål.
—————————————–
Referanser:
Verdensdagen for psykisk helse 2020, tema «Spør mer» https://verdensdagen.no/tema-2020-spor-mer/
WHO, World Mental Health Day 2020 https://www.who.int/campaigns/world-mental-health-day/world-mental-health-day-2020
