Tid, nyliberalisme og psykisk økonomi

Timeglass. Kilde Pxhere, Creative commons Timeglass. Kilde Pxhere, Creative commons

Verdensdagen for psykisk helse er avpolitisert i norsk utgave. Siden årets tema er "Gi tid", er det verdt å ta for seg de psykiske følgene av "tid" under nyliberalismen.

Lene Auestad
About Lene Auestad (25 Articles)
Lene Auestad er Dr. i filosofi fra Etikkprogrammet, UiO, forfatter, oversetter, leder den internasjonale konferanseserien Psychoanalysis and Politics.

I går, den 10. oktober, ble Verdensdagen for psykisk helse markert. I Norge har organisasjonen Mental Helse valgt “Gi tid” som årets tema. Oda Rygh gjør i Dagbladet i går oppmerksom på at det norske temaet avviker fra det internasjonale, satt av WHO, som er “Psykisk helse og selvmordsforebygging”. Innlegget hennes beskriver hvordan de norske temaene, år etter år, systematisk individualiserer “psykisk helse” og unngår politiske anliggender. Budskapet legger konsekvent “ansvar for psykisk helse på skuldrene til den enkelte og ikke samfunnsmessige forhold”. Men hvis vi først skal ta for oss tid, la oss snakke litt om tid under nyliberalismen.

“Tid er penger”, tid er prestisje

Et av de første uttrykkene som som slår oss i dag angående tid, er metaforen “tid er penger”. Tid er med andre ord, ifølge denne tankefiguren, noe som kan oppløses i noe annet, i en målestokk som alt kan innordnes under, nemlig penger. Det neste som da slår en, er hvor ulikt fordelt denne ressursen er. Alles tid er ikke like mye verdt, langt ifra. Noen har veldig mye høyere timelønn enn andre, og dette er mennesker hvis tid man ikke har råd til å kjøpe hvis man er lavtlønnet. Tid er dermed satt som et knapphetsgode. Det er vanlig å snakke om hvor liten tid man har, og det ligger prestisje i dette. Dermed formidler man at man har mye å gjøre, og følgelig at ens tid er verdifull, objektivt sett, m.a.o. i en forstand som kan omsettes i pengeverdi. Det at andre ikke får så mye ut av at man forteller dem at man har dårlig tid, kommer ikke med i betraktningen. “Effektivitet” er et honnørord. Det å kutte mest mulig ned på den tiden det tar å gjøre noe, betraktes som et gode i seg selv, selv om det langtfra alltid er klart hva denne effektiviteten er for.

Mening og varighet

I en passasje i The Human Condition som har blitt viet lite oppmerksomhet, bemerker Hannah Arendt at det offentlige rommet må overleve enkeltgenerasjoner for å fylle sin meningsbærende funksjon. Det må kjennetegnes av en varighet som står i motsetning til enkeltmenneskers og enkelthandlingers flyktighet for at mennesker skal kunne vie seg til det. Denne stabiliteten må til for at vi skal kunne ha noe felles, som binder oss sammen, som vi kan gå sammen i å samtale om. Dette står i sterk kontrast til nedbyggingen av offentlige institusjoner som har funnet sted med nyliberalismen. De privatiseres og splittes opp, og ansvar pulveriseres. De er ikke lenger våre, de tilhører noen andre, aktører som vil ta ut mest mulig profitt og flytte den ut av selskapet, investere den et annet sted. Denne typen forandring blir sett som et gode i seg selv, og gjøres noen ganger bare for forandringens skyld. Hvis et selskap opplever problemer, kan det endre logo. Overflate dyrkes fremfor dybde. “Dynamisk” er et hedersord. Dynamikkens retning er trolig mindre viktig.

Tidshorisonten kuttes

En følge av den nyliberale utviklingen er at flere og flere yrkesgrupper tvinges inn i korttidskontrakter. Mange tvinges til å opptre som selvstendig næringsdrivende heller enn som arbeidstagere, med påfølgende tap av rettigheter og trygghet. Kulturarbeidere som jeg er ofte i denne kategorien. Selv om det er de som bidrar til å lage de produktene som gjør at livet kan oppleves som meningsfylt, formidler subjektive erfaringer i tingliggjort form mellom ulike mennesker og over landegrenser, bidrar arbeidsbetingelsene negativt. Opplevelse av mening, som Arendt er inne på, krever en vid nok tidshorisont. Vi trenger både å kunne minnes fortiden og å kunne projisere våre planer inn i fremtiden med en viss grad av trygghet. Flere og flere underlegges betingelser der fremtiden ikke kan planlegges, fordi den er for usikker, og der engstelse for å overleve opptar mye energi. Det er nå oppstått et klasseskille, på tvers av tradisjonelle klasser, mellom de som kan planlegge frem i tid og de som ikke kan det. Kuttingen av tidshorisonten – et samfunnsmessig og politisk styrt fenomen – fører til meningstap, som igjen henger sammen med vanskeligheten med solidaritet i dag. Og det å øke graden av manges engstelse for å overleve, fører til mindre, ikke mer produktivitet. Hvis vi skal snakke om tid, la oss snakke om det nyliberale tids- og meningstapet.    

Arendt, H. (1958) The Human Condition, Chicago/ London: The University of Chicago Press.

Rygh, O. (2019) “Tannløst pjatt”, Dagbladet, 10. oktober.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*